Barns alenetid

[Gjest *Fiona*]

Tenkte jeg skulle høre litt om dette, vi kom inn på det i en annen tråd.

Jeg føler meg ofte utilstrekkelig - full jobb og eneansvaret gir ikke mengder av overskudd til andre ting. Og egentlig mener jeg ikke barn skal se så mye på TV.

Så hva bruker man tiden på? Dagene flyr jo. Og jeg føler jeg burde bruke hvert ledige minutt med poden til oppbyggelige, stmulerende ting - lære ham å lese, bake, spille, male, tegne, lage makramé... neida, jeg er ikke helt hysteriker, jeg vet barn godt kan leke litt selv.

Men hvor går balansen hen? Jeg er enebarn, og var mye alene som barn. Jeg vet først nå hvordan det har preget meg. Og jeg ønsker noe annet for mitt barn!

Riktignok er jeg selvstendig, sterk og "skoleflink" - men jeg er også håpløs til å spørre om hjelp for eksempel ("flink pike klare selv") og har vanskelig for å stole på noen. Jeg trives i eget selskap, ikke noe galt i det, men søker heller ensomhet enn nettverk når jeg er nedfor - noe jeg mener ikke er ubetinget bra.

Hvordan blir en pjokk trygg glad og utadvendt? Nå har vi mange rundt oss, men det er mange voksne. Jeg mener barn bør ha barn rundt seg.

Klart barn også skal ha alenetid, tid som ikke er bundet opp til andre. Men hvor mye er for mye? Og hvordan vet jeg forskjell, når jeg selv ofte er tilfreda med ro rundt meg?

Jeg synes det er vanskelig å bedømme av og til, for alle er ulike, og man vil ikke overføre sine egne "spøkelser" og svakheter til barna.

Jeg liker ikke tanken på at unger sitter alene foran TV. Jeg ser TV sammen med ham som regel, i stedet. Og hvis jeg må gjøre ting hjemme, pusler han rundt meg eller leker for seg selv. Da får jeg helt vondt. Tenker at jeg må skaffe meg en type med barn eller liknende... Skyldfølelse for at det ikke er folk og liv rundt ham hele tiden... Ikke alltid jeg føler for å være Vibeke Sæther når jeg kommer hjem fra jobb, det må jeg innrømme. Vi er i butikken, kommer hjem og spiser kl 5, så er det barnetv kl 6 og i seng... det er jo ikke lange dagen med ungen. Men han får jo en del i barnehagen da.

Noen som kjenner seg igjen? Sikkert biologisk å bekymre seg sånn...

[Fakse]

Vet ikke hvor gammel gutten din er, men min første tanke er at du bør stimulere til kontakt med andre barn, og det finnes jo andre måter å gjøre det på enn å skaffe deg en mann som har barn fra før

Åpne ditt hjem for hans venner fra barnehage eller skole, tilby dine venner med barn på samme alder å "byttelåne" barn noen helger, hos deg den enen helga, hos han den andre. Oppsøk siduasjoner der det er andre barn, tenker da parker, fritidsaktiviteter og liknende.

[Gjest *Fiona*]

Han er 4 år. Og vi har nettopp flyttet, ny by, ny barnehage, ny leilighet osv, så jeg har fokusert på ro og mest mulig stabilitet på alle andre områder, så ikke han skal få alt i huet på en gang. Og småunger blir jo også stressa hvis det skjer for mye.

Han er rolig av natur, alltid vært en sånn "betrakter", forsker på ting rundt seg, finner ut av ting, elsker å "lese" selv og bli lest for osv. Sånne "flinke" unger er det lett å overse, jeg var sånn selv og ble bare halt med fra sted til sted, for jeg var jo så grei å ha med å gjøre.

jeg vil ikke gå i samme fella med ham. Noe jeg ikke gjør, tror jeg, siden jeg er så bevisst på det, men hvordan merker man forskjell på ungene?

Dagene er ganske korte når jeg må jobbe fullt, så han er jo hele dagen sammen med andre barn. Til høsten skal jeg begynne å trene sammen med en kollega som også har barn, vi tenkte ungene lettere gikk på barnepass hvis de kjente en der. Også vil jeg ta ham med i svømmehallen osv.

Men jeg antar man gjør bekymring til en profesjon som mamma :-) Det blir vel folk av ham også.

[Fakse]

Synes det høres ut som om du er flink jeg

[Gjest Poirot]

For meg høres situasjonen helt normal ut. Barn skal ikke organiseres ihjel heller. Fantasien har bare godt av litt alenelek.

Jeg ville ikke bekymret meg.

[Gjest allium]

Enig med Poirot.

Hvis du absolutt må aktivisere ham, kan han ikke få være med deg og gjøre husarbeidet ?

[Orthia]

Syns det høres fint ut, det du gjør. Etter en lang dag i barnehagen er det godt med litt ro for barna også. Det er ikke nødvendig at det skjer noe hele tiden, å bare være sammen og gjøre hverdagslige ting er trygt og fint for småfolk.

Så kan man heller bruke fridager og ferier til mer planlagte aktiviteter.

[Gjest agurk]

Etter en lang dag i barnehagen trenger han neppe at du leker Vibeke Sæter! Da synes han nok det er godt med alenetid og ro og fred.

Klart du må gjøre dine ting mens han gjør sine. Som min helsesøster sa: man skal ikke leke for barna. Og han kan godt se tv alene vis du pusler rundt han. Da kan han jo komentere og du forklare mens du gjør husarbeid.

[Gjest Anonymous]

For meg høres det ut som om du bare ønsker litt bekreftelse fra andre på at du er en god mor, slik at du kan føle bedre samvittighet, fordi du ikke engasjerer ham mer.

[Gjest Harmony]

For meg høres det ut som om du bare ønsker litt bekreftelse fra andre på at du er en god mor, slik at du kan føle bedre samvittighet, fordi du ikke engasjerer ham mer.

:o

Til hovedinnlegger:

Jeg skjønner absolutt hva du mener. Mitt barn er også enebarn (men vi håper det kommer søsken snart). Jeg er hjemmeværende, så jeg tenker ofte på om jeg "gjør nok". Vi har mange venner med barn, og vi drar ofte på besøk slik at vesla skal få leke med andre. Og her i området er det en åpen barnehage som vi går til når vi kan.

Jeg tror gutten din får dekket behovet for lek med andre barn i barnehagen. Men det med å invitere venner hjem av og til høres lurt ut. Er det unger i nabolaget som du kan oppfordre gutten til å ta kontakt med?

Ellers tror jeg det er lurt med ro rundt seg etter en lang dag i barnehagen. Aktiviteter slik som baking osv kan dere jo legge til helgene, når dere begge er opplagte?

Uansett, et nytt bosted krever tålmodighet. Det tar tid å bygge opp et nettverk. Du skal ikke ha dårlig samvittighet, du kan bare gjøre ditt beste for gutten din. Og dårlig samvittighet er selvplaging.

[Gjest Anki]

Tror nok gutten din får mer enn nok lek og stimulering i barnehagen, og når han er med deg så synes han kanskje det er fint at dere har det rolig og fint.

Jeg har aldri vært typen til å "gå inn for" å leke med barna, selv da jeg var alene med sønnen min. Han satte like stor pris på å være med og lage mat og kanskje støvsuge litt.

Synes det høres ut som om du gjør en god jobb og du og sønnen din har et fint forhold. Ikke finn på at du må få deg en kjærest bare for å gi sønnen din søsken. Det gjorde jeg, og det kan ikke anbefales!

[Gjest ikke innl *Fiona*]

Til Gjest - ja, jeg skrev innlegget i hemningsløs selvdigging, fordi ingen noensinne får kritikk på KG... Kunne like gjerne opplevd at en haug med mennesker var uenig med meg - tåpelig innlegg, tusen takk for intelligent innspill.

Tusen takk for seriøse svar. Er litt enig i at man idag stapper dagene ganske så fulle med action, og mindre barn har jo ganske nok med å henge med, ofte.

Ser at flere har tatt min kommentar om å få meg en type med unger for å få selskap til min seriøst - det var selvsagt ikke alvorlig ment, det var mer enn sånn hvor-desperate-ting-gjør-man-ikke-for-ungene-sine :-) Man gjør så godt man kan, klart det. Men jeg har lite lyst på type, liten sjans for at jeg "piner" meg selv gjennom et forhold for i tillegg å få flere unger- Akkurat nå, iallfall.

Han er jo bare 4. Og han virker fornøyd og trygg. Tenkte mer på at jeg kanskje ikke er objektiv nok til å se tegn på mistrivsel, hvis det er noen, unger reagerer jo så forskjellig. Du vet, scenarier i hodet mitt av typen: Sønnen min om 15 år ligger på benken hos shrinken og forteller om sin ensomme barndom.

Enig, dårlig samvittighet er selvplaging!