Felles bolig/deling av utgifter. Igjen.

[AnonymBruker]

Sikkert tatt opp ørten ganger, men jeg spør likevel siden jeg ikke klarte å finne noen tråder med helt lik problemstilling.

Min samboer og jeg skal kjøpe felles bolig. Vi stiller begge med egenandel. Omtrent like mye. Begge er i slutten av 20-årene.

En er student med deltidsjobb og en er i fast, 100%, arbeid. Vi prøvde å snakke om hva som ville være rettferdig å betale inn, sånn i forhold til et eventuelt brudd i fremtiden. (Det er bedre å helgardere seg, enn å sitte med skjegget i postkassen om det skjer).

De ulike scenarioene, felles for alle er av vi starter med noenlunde lik eierandel.

1. Vi betaler 50% hver av renter+avdrag+faste utgifter.

2. Studenten betaler bare 50% av renter og faste utgifter, men ingen avdrag. Da øker ikke eierandelen til studenten over tid.

3. Studenten betaler mindre enn 50% av renter+faste utgifter.

4. Den i fast arbeid eier, og betjener hele lånet personlig og mottar en symbolsk sum fra studenten som reflekterer en billig husleie om studenten hadde bodd for seg selv.

Både 1 og 2 er i utgangspunktet ikke aktuelt. 1, fordi det blir for mye i forhold til månedlig inntekt. Og 2. fordi da ville restpengene av månedelig lønn vært så lite at det ikke er nok til å dekke noen sosiale aktiviteter eller mat. Alternativet er jo å kjøpe noe billigere slik at lånet blir mindre og begge kan bidra mer.

Selv mener jeg det er litt dumt da vi gjerne kunne tenkt oss å slippe å flytte de neste 10 årene.

3, og 4 er mest praktisk for studenten, men da vil jo den i fast arbeid egentlig sponse den andre i forhold til et brudd, noe som kanskje kan virke litt urettferdig.

Noen tanker?

Anonymous poster hash: 93d50...370

[Gjest Wei Wei]

Hvis begge gikk inn med lik EK, tok på seg halvparten av lånet og eier 50% av boligen, så er bare alternativ 1 den eneste mulig for meg.

Kjøper jeg en leilighet, så betyr det at banken vurderer min inntekt til å være tilstrekkelig til å betjene ånet. Det er mulig at jeg skal sitte igjen med mindre til privat forbruk hver mnd, fordi jeg tjener mindre, men bolig er første prioritet for meg. Jeg vil være med på verdistigning og ikke miste eieandel med tiden.

Hadde dere vært gift, da spiller det ingen rolle hvem betaler hva. Alt er felles. Men dere er samboere, så begge må sikre sin økonomi. Han er ikke pliktig til å forsørge deg. Du bør ikke slappe av og miste investeringsmuligheten.

[Gjest Wei Wei]

Jeg ser at dere ikke har kjøpt ennå, men bare skal kjøpe. Da må dere ta utgangspunkt i hvor mye studenten kan få i lån. Den med bedre inntekt får jo like mye i lån lett. Dette blir boligens prisklasse dere kan se etter.

er det ikke mulig å finne noe til denne prisen, da kan ikke eieandel være 50/50. Vurder da for eksempel 30/70, hvor studenten skal kunne dekke 30% av alle boligrelaterte utgiftene.

[nojac]

Jeg hadde valgt å ta opp et felles lån. Ikke tenk på hvert sitt lån slik Wei Wei antyder.

Og satt eierandel til 50 %.

Og så hadde jeg latt studenten opparbeidet seg en gjeld til partneren (ved at partneren i en periode betalte en del av lånet som egentlig studenten skulle betalt) Dette lånet tilbakebetales når studenten får råd til det, eller ved brudd.

Alternativet er en skjev eierandel.

[AnonymBruker]

Sikkert tatt opp ørten ganger, men jeg spør likevel siden jeg ikke klarte å finne noen tråder med helt lik problemstilling.

Min samboer og jeg skal kjøpe felles bolig. Vi stiller begge med egenandel. Omtrent like mye. Begge er i slutten av 20-årene.

En er student med deltidsjobb og en er i fast, 100%, arbeid. Vi prøvde å snakke om hva som ville være rettferdig å betale inn, sånn i forhold til et eventuelt brudd i fremtiden. (Det er bedre å helgardere seg, enn å sitte med skjegget i postkassen om det skjer).

De ulike scenarioene, felles for alle er av vi starter med noenlunde lik eierandel.

1. Vi betaler 50% hver av renter+avdrag+faste utgifter.

2. Studenten betaler bare 50% av renter og faste utgifter, men ingen avdrag. Da øker ikke eierandelen til studenten over tid.

3. Studenten betaler mindre enn 50% av renter+faste utgifter.

4. Den i fast arbeid eier, og betjener hele lånet personlig og mottar en symbolsk sum fra studenten som reflekterer en billig husleie om studenten hadde bodd for seg selv.

Både 1 og 2 er i utgangspunktet ikke aktuelt. 1, fordi det blir for mye i forhold til månedlig inntekt. Og 2. fordi da ville restpengene av månedelig lønn vært så lite at det ikke er nok til å dekke noen sosiale aktiviteter eller mat. Alternativet er jo å kjøpe noe billigere slik at lånet blir mindre og begge kan bidra mer.

Selv mener jeg det er litt dumt da vi gjerne kunne tenkt oss å slippe å flytte de neste 10 årene.

3, og 4 er mest praktisk for studenten, men da vil jo den i fast arbeid egentlig sponse den andre i forhold til et brudd, noe som kanskje kan virke litt urettferdig.

Noen tanker?

Anonymous poster hash: 93d50...370

Det er fornuftig å tenke at det kan bli brudd. Vi har ingen garantier. Så, med tanke på det, er det meste rettferdig at dere deler huslån og alt annet av faste utgifter, inkl. mat, på to. Kan ikke studenten betale det, er det, som en anne sa her, en ide at fordelingen blir 30-70 feks. Det med at studenten skal opparbeide seg gjeld til samboer ved at samboeren betaler mest, er en dårlig ide, og kan fort skape problemer.

Anonymous poster hash: aaa55...a4c

[Mulancholy]

Er ein eit par så er ein eit par, det nytter ikkje å gå å telle på kroner og ører. Det mest rettferdige er om begge eiger like mykje og den som tjener mest betaler mest, det kan jo endre seg etter endt utdanning og at det då blir studenten som tjener og betaler mest. Samboere vil være likestilt med gifte, då burde dei legge opp forholdet som gifte også.

[AnonymBruker]

Jeg hadde valgt å ta opp et felles lån. Ikke tenk på hvert sitt lån slik Wei Wei antyder.

Og satt eierandel til 50 %.

Og så hadde jeg latt studenten opparbeidet seg en gjeld til partneren (ved at partneren i en periode betalte en del av lånet som egentlig studenten skulle betalt) Dette lånet tilbakebetales når studenten får råd til det, eller ved brudd.

Alternativet er en skjev eierandel.

Dersom studenten nekter å betale gjelda etter et eventuelt brudd er det ikke lett å inndrive den gjelda, så jeg ville ikke tatt sjansen på et privat lån.

Anonymous poster hash: be4ed...915

[AnonymBruker]

Synes dere burde vurdere å kjøpe noe dere begge har råd til, i alle fall hvis det er lenge til du er ferdig med å studere? Jeg er student og kjæresten min jobber fulltid. Vi kjøpte så vi begge skulle ha råd til å betale 50% av utgiftene og eie 50% av boligen. Vi har gjort det slik at vi satt hele skattefordelen på han, siden han har høyest inntekt. Skattefordelen utgjør ca 1500,- i mnd, som han setter inn på felleskontoen vår. Dermed bidrar han litt mer enn meg så lenge jeg er student.

Anonymous poster hash: f2a90...8f4

[nojac]

Dersom studenten nekter å betale gjelda etter et eventuelt brudd er det ikke lett å inndrive den gjelda, så jeg ville ikke tatt sjansen på et privat lån.

Anonymous poster hash: be4ed...915

Så lenge dette private lånet er sikret i eiendommen og studenten går inn med egenkapital, er det ikke spesielt vanskelig å inndrive den ved et brudd.

Det er bare å avtale forkjøpsrett for den som har noe til gode dersom boligen ikke skal selges. Og at lånet skal tilbakebetales før en deler overskuddet ved salg.

Dersom studenten er et rotehue med privat forbruksgjeld er mitt forslag ikke å anbefale. Men siden hun har egenkapital forutsetter jeg at dette er uaktuelt.