Kjære lærere som så på meg som "vanskelig" og "problembarn"

[AnonymBruker]

Kjære lærere på VGS som kalte meg "problembarn". Dere som fikk meg utredet for ADHD. Kjære dere lærere som ikke prøvde å forstå.

Det satt ei jente i klassen din. Noen ganger var hun der, andre ganger ikke. Hun hadde mye fravær, og når hun var i klasserommet var hun ofte urolig, ukonsentrert og kanskje til og med en forstyrrende faktor for de andre elevene.

Du så på henne som et problembarn. Du mente at hun ikke forstod viktigheten av å være på skolen. Du trodde ikke at hun tok skolen seriøst i det hele tatt.

Sannheten er at denne jenta trengte hjelp. Hun mistet en veldig god kamerat rett før skolestart. Hun var fanget inn i et forhold hvor hun ble mishandlet. Hun hadde en jobb for å forsørge seg selv. Hun hadde et familiemedlem som var døende og måtte stille opp for de rundt seg. Familiemedlemmet døde på slutten av skolehalvåret hun gikk i klassen din. Kun noen få uker senere døde hennes aller beste, viktigste og nærmeste venn. Hun hadde ikke energi til å la tankene fare. Hun måtte holde hodet opptatt.

Hun slapp å tenke når hun var på jobb, så hun prioriterte arbeid fremfor skolen. Når hun satt i klasserommet ditt, og du fortalte røverhistorier for å fremstå som kul ovenfor elvene, fikk hun masse rom til å tenke. Det holdt hun ikke ut. Hun forsøkte å fortelle. Men hun syntes det var vanskelig. Du forstod ikke.

Tre andre lærere, i andre fag så henne. I norsktimen skrev hun en stil om situasjonen sin. Hun fikk karakteren 6. Norsklæreren så henne. De andre lærerne fikk lese stilen. Totalt tre lærere forstod. Tre lærere forstod ikke. I de fagene hvor lærerne forstod situasjonen, var det ikke rom for å tenke på noe annet enn fagene. I disse fagene fikk hun god oppfølging, og endte opp med en femmer og to seksere. I de tre andre fagene derimot.... Der fortsatte den late stilen, hvor elevene ikke ble fulgt opp og hun hadde rom for å tenke. Hun fikk en ufortjent tre'er i disse fagene.

Kjære deg som mente hun var aller verst, som mente hun aldri kom til å klare å møte opp hver dag på jobb. Nå ser du henne ofte, og du har fått motbevist dine mistanker. Hva tenker du nå? Tenker du fremdeles nedlatende om henne? Ser du at du ikke forstod?

Dere er selvfølgelig bare mennesker. Og jeg klandrer dere ikke, jeg ville bare opplyse om at ikke alt er slik det virker som. Jeg skulle ønske jeg ble hørt, jeg skulle ønske jeg fikk hjelp. Jeg var for redd til å be om det selv, på en annen måte enn jeg gjorde med norskstilen min.

Anonymous poster hash: a12b1...125

[AnonymBruker]

....Og jeg klandrer dere ikke, ..

Anonymous poster hash: a12b1...125

Jo, tydeligvis...

Anonymous poster hash: b61a6...8ce

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som de prøvde å hjelpe deg. Du sier jo de fikk deg utredet.

Det er ikke sånn at man kan få hjelp uten å gjøre noe selv. De kunne ikke vite hva du slet med og det virker ikke som du hadde fortalt de om du hadde blitt spurt heller.

Selv ble jeg mobbet på skolen og det var åpenlyst for alle. Det var episoder der lærerene fikk vite om absolutt alt rett etterpå og det fikk aldri konsekvenser for mobberne. Mine foreldre gjorde ikke noe, lærere gjorde ikke noe. Jeg slet på skolen, både sosialt og faglig.

Hadde noen sett meg og fått meg til utredning for adhd så kunne store deler av min oppvekst vært reddet. Jeg har faktisk adhd og ble utredet i voksen alder etter å ha kjempet for å bli hørt.

Jeg har ropt ut at jeg trenger hjelp og hva jeg trenger hjelp med, men blir avvist. Jeg har ikke sittet på gjerdet og ventet på at noen skal se min smerte, men faktisk bedt om hjelpen uten å få den. Derfor mener jeg at det blir dumt å tro at man kan få hjelp for sine eksakte problemer uten å si noe som helst. Å utagere for å bli sett vil ikke føre deg i riktig retning, det er bedre å fortelle om hva man sliter med og prøve å få rett hjelp

Hilsen jente 27 som forstår at dette er vondt for deg, men som mener at du må tenke på at det også er ditt ansvar å søke hjelp om du trenger det

Anonymous poster hash: 2bfc4...46e