Hvorfor sponser foreldre barna sine med leiligheter etc?

[AnonymBruker]

Etter å ha lest denne tråden, hvor TS' kjæreste får sponset fin leilighet og alle faste utgifter knyttet til bolig av foreldrene sine, lurer jeg på følgende: hva er det som får foreldre til å sponse de unge barna sine på den måten?

Tar man ikke bort en viktig lærdom da? Skal ikke studenttida være en periode i livet hvor man klarer seg med lite og bor trangt, fordi man står på "scratch" i voksenlivet - og etterhvert som man utvikler sine evner og begynner å jobbe så får man det romsligere materielt?

Jeg tenker at det å oppleve at egen arbeidsinnsats er det som gir fine leiligheter og høy levestandard, er betydningsfullt. Det gir mestringsfølelse, ansvarsfølelse for sitt eget liv og stolthet over egen suksess.

Jeg tenker også at det kan være viktig for utvikling av empati og medmenneskelighet å ha kjent på følelsen av å ha lite å rutte med. Jeg tenker at å ha opplevd å ha stått på bar bakke er en verdi i seg selv. For ikke å snakke om at det å ha lite penger setter krav til kreativitet og planleggingsevne, noe som kommer godt med senere i livet.

Hva tenker dere?

Anonymous poster hash: 36d90...183

[Puny]

Etter å ha lest denne tråden, hvor TS' kjæreste får sponset fin leilighet og alle faste utgifter knyttet til bolig av foreldrene sine, lurer jeg på følgende: hva er det som får foreldre til å sponse de unge barna sine på den måten?

Tar man ikke bort en viktig lærdom da? Skal ikke studenttida være en periode i livet hvor man klarer seg med lite og bor trangt, fordi man står på "scratch" i voksenlivet - og etterhvert som man utvikler sine evner og begynner å jobbe så får man det romsligere materielt?

Jeg tenker at det å oppleve at egen arbeidsinnsats er det som gir fine leiligheter og høy levestandard, er betydningsfullt. Det gir mestringsfølelse, ansvarsfølelse for sitt eget liv og stolthet over egen suksess.

Jeg tenker også at det kan være viktig for utvikling av empati og medmenneskelighet å ha kjent på følelsen av å ha lite å rutte med. Jeg tenker at å ha opplevd å ha stått på bar bakke er en verdi i seg selv. For ikke å snakke om at det å ha lite penger setter krav til kreativitet og planleggingsevne, noe som kommer godt med senere i livet.

Hva tenker dere?

Anonymous poster hash: 36d90...183

Jeg kan bare snakke for meg selv, men de fleste som jeg kjenner som får hjelp hjemmefra kjenner også på følelsen av å ha dårlig råd og spare, studielånet går jo bort til boutgifter for de fleste og så får man litt kstra å bo for... Det eksempelet med den tråen er jo ekstremarianten da. Jeg tror de fleste foreldre har lyst å gi barna sine et best mulig utgangspunkt, og de som kan hjelpe barna sine økonomisk gjør det og det syntes jeg er bra, for studielånet har ikke vært oppjustert på aldri så lenge og boligprisene bare øker. Det er så og si umulig å være heltidsstudent uten ekstrajobb uten hjelp hjemmefra.

Jeg ser liten forbindelse mellom det og ha dårlig råd og å utvikle empati og medmenneskelighet, dette er ting man burde ha utviklet lenge før studietiden...

[AnonymBruker]

Vel, selv har ikke mine foreldre hatt mulighet til å hjelpe meg, men jeg vil kunne hjelpe mine barn. Ser ingen grunn til ikke å gi de en gave i form av innpass på boligmarkedet når jeg har mulighet til det. Det går uansett an å oppdra ansvarlige, empatiske mennesker selv om de får litt startkapital i livet. Har man ikke økonomiske bekymringer så har en mer overskudd til å bry seg om og tenke på andre, så det å få egenkapital betyr nødvendigvis ikke at de blir dårlige mennesker.

Anonymous poster hash: 66f9b...505

[AnonymBruker]

Mister man sin økonomiske forstålse av en gave, så har man ikke noe økonomisk forståelse fra før av. Helt uproblematisk, og jeg vil gjøre det samme dersom jeg har mulighet.

Anonymous poster hash: 4e08b...e1c

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg "fått" leilighet, men jeg har vært så heldig å kunne fullfinansiere boligen min med et lån fra pappa. Et lån som jeg har lavest mulig rente på og som jeg betaler svært lite på nå fram til jeg begynner i full jobb. Jeg er student uten deltidsjobb, og har omtrent 3000 igjen etter å ha betalt boliglånet mitt så jeg vet absolutt hvordan det er å ha lite penger.

Jeg har også opplevd det å bo på shitty hybel helt uten økonomisk bidrag fra foreldre på vgs, da jobbet jeg 3-4 dager i uken for å ha noen tusenlapper tilovers i mnd.

Pappa ville sørge for at jeg kom meg tidlig inn på boligmarkedet, alternativet ville vært at jeg leide i kjærestens leilighet.. Dette er noe jeg setter veldig, veldig stor pris på.

Anonymous poster hash: 8e71a...744

[Susan Sto Helit]

Det er vel kun ett lite mindretall som både får leilighet OG betalt alle faste utgifter når de er studenter.

Men å hjelpe barna sine inn på et tøft boligmarked er ikke så uvanlig. Jeg ser for meg at det er noe vi må gjøre når våre barn blir store nok, for at de i det hele tatt skal klare å finne seg et sted å bo som ikke koster skjorta over tid. Alternativet er jo ofte at de kjøper noe som er billig når man kjøper, men som er dyrt å bo i.

Men å forsøke å hjelpe ungene å skaffe seg en deltidsjobb vil jo også være en god hjelp. Både for å få dem selvstendige, og for å lære dem verdien av penger.

[AnonymBruker]

Voksne ønsker som regel å hjelpe barna sine så langt de har mulighet til. Og mange foreldre har mulighet til å stille en bolig til disposisjon for barnet som er student. Og det er da virkelig flott at noen foreldre kan gjøre det. Boligmarkedet er særdeles trangt, og vanskelig å komme inn i. Det er mange ulemper ved å leie hos noen. Det økonomiske er bare èn av ulempene, men kanskje den største. Hvis man har råd til å betale på sitt eget lån - hvorfor nedbetale en annens lån? Er da bedre å betale husleie til sine foreldre, eller at foreldre skal betale sitt lån, slik at også foreldrene kan sitte med avkastningen og overskuddet når boligen senere selges. Det er tross alt en investering å kjøpe bolig. De fleste tjener mer på det i lengden.

Jeg syns kanskje det er litt drøyt å bo gratis, og i tillegg få dekt alle faste utgifter som TV, strøm, og etc. Men det går et skille mellom disse som har "alt inkludert", og de som bare bor i en bolig foreldrene eier, men fortsatt betaler litt husleie, osv. I sistnevnte tilfelle er det som regel foreldrene som tjener på det lengre frem i tid.

Anonymous poster hash: a8250...43b

[Gjest FuturePrimitive]

Det er vel kun ett lite mindretall som både får leilighet OG betalt alle faste utgifter når de er studenter.

Men å hjelpe barna sine inn på et tøft boligmarked er ikke så uvanlig. Jeg ser for meg at det er noe vi må gjøre når våre barn blir store nok, for at de i det hele tatt skal klare å finne seg et sted å bo som ikke koster skjorta over tid. Alternativet er jo ofte at de kjøper noe som er billig når man kjøper, men som er dyrt å bo i.

Men å forsøke å hjelpe ungene å skaffe seg en deltidsjobb vil jo også være en god hjelp. Både for å få dem selvstendige, og for å lære dem verdien av penger.

Dette.

Jeg tror nok de fleste foreldre med nåla i veggen ser på det som en hyggelig ting å gjøre for sine barn. Det er jo forståelig at man som 50-60-åring med lite lån, god lønn og generelt mye penger (som de fleste på den alderen har i Norge i dag) gir ungene litt forskudd på arv eller gave slik at de kommer seg inn på boligmarkedet og slipper å være leilendinger til de er femogtredve og spinket og spart i ti år med dårlig rente. Det er da bare naturlig at man vil sine barn det beste?

Foreldre som casher ut leilighet til sin 19-åring hører nok til unntakene.

[AnonymBruker]

Enig med de fleste svarene her.

Som regel handler det ikke om å betale millioner for en fin leilighet uten lån til en ung student - det er i det hele tatt begrenset hvor mange som har såpass å avse. Som regel er det snakk om å bidra til egenkapital så de selv får lån, eller litt ekstra så lånemengden blir redusert.

Det å bli student skal jo handle mest om akkurat det - å studere. Selv om det etterhvert er blitt normen å jobbe ved siden av studiene er det ingen grunn til at det skal bli det rette. Studietiden skal helst brukes på å studere, og foreldre som hjelper barna hjelper dem som regel med dette som formål.

Egenskapene du nevner kan like godt utvikles på annen måte. Empati og medmenneskelighet regner jeg med at de har utviklet innen de er voksne. Ansvar for eget liv opplever man uansett (unntaket er selvsagt foreldre som ikke vil la barna ordne noe på egen hånd og stikker innom for å vaske vinduer men det handler om mangel på grenser, ikke penger).

Sannheten er den at penger avler penger og det er lettere å bygge seg opp noe - hva som helst - om man har et startpunkt som får snøballen til å rulle. Mange foreldre som hjelper barna har også mer en "enhetstanke" rundt familien. Barna skal arve deg en dag og deres barn blir dine barnebarn. Dersom man sitter godt i det er det som regel fordi man har tatt smarte økonomiske valg selv, og da er det smertefullt å se barna kaste penger ut av vindu hver måned når de heller kunne bygget opp noe med litt hjelp fra deg.

Anonymous poster hash: 70854...699

[Gjest Evans]

Jeg forstår veldig godt at om man har råd, ønsker man å bidra til at barna får det litt lettere og bedre, som for eksempel å kjøpe en bolig/hjelpe de inn på boligmarkedet.

Har man ansvar for egen økonomi er man nødt til å veie utgifter mot inntekter, og lære seg økonomisk styring og fornuft. Det tror jeg de aller fleste gjør, selv om de får hjelp hjemmefra.

Fikk selv bolig og hjelp hjemmenn fra. Det har ikke gjort meg mindre fornuftig økonomisk, kanskje snare tvert imot. Empati har jeg masse av, så står ikke på det. Selv om jeg var heldig å fikk hjemmenn fra med bolig har jeg til tider hatt det trangt økonomisk, pga egne investeringer. Det er ikke de periodene som har gjort meg til et bedre menneske. Det er summen av hva jeg har lært og opplev. Ikke de trange tidene i studietiden.

Jeg kommer til å hjelpe mine barn med bolig når de begynner å studere, fordi jeg har mulighet. Jeg har ingen bekymringer om at de vil bli dårligere mennesker av den grunn.

Endret 16. oktober 2014 av Evans