Synes så synd på familien min.

[AnonymBruker]

Hun bor sammen med min eldre bror i slutten av 20-årene. Han har egen jobb som lærling, men bor fortsatt hjemme til tross for at han har fått seg leilighet som han har betalt for i mange måneder uten å ha bodd der. Han sover på sofaen i stuen selv om han har eget rom, har pc'en på stuebordet og nekter å gå derifra, og mamma får ikke en gang se på TV. Han sliter med sinnet også, og blir dritforbanna for den minste ting. Han kan eksplodere av noe ubetydelig, for eksempel knuste han pc'en sin da jeg spurte han hvorfor en juicepakke sto på bordet. Mamma tør ikke å si i fra om noe som helst, så det er han som styrer med alt hjemme. Hun kjører han på jobb, henter han på jobb, og har ikke privatliv.

Samtidig sliter begge to. Mamma er uføre, og han er kun lærling. Begge sliter psykisk og har flere ganger sagt at de ønsker å ta livet av seg. Ingen av dem åpner post annet enn en sjelden gang når postkassen er bokstavelig talt full. Det ser ut som en episode av Syke Samlere inne hos dem, og da overdriver jeg ikke. Alle rom er fulle av skrot mamma har samlet opp etter årene, pluss alt de aldri gidder å rydde opp etter seg selv (brusflasker, emballasje, klær osv). Det finnes ikke ett eneste gulv i leiligheten man kan gå på uten å snuble.

Jeg klarte heldigvis å komme meg unna, men jeg sitter igjen med verdens største skyldfølelse. Det kan ikke være greit for noen av dem å bo sammen med hverandre, jeg tror begge hadde hatt godt av å flytte til hver sin nye leilighet. Jeg er kun 21, men sitter samtidig med mye av det økonomiske ansvaret deres samtidig som jeg har mitt eget liv å ha ansvar ovenfor.

Jeg skjønner det er lite jeg kan gjøre, men dette gnager på meg og gjør meg deprimert. Er det noen med samme erfaring?

Anonymous poster hash: 53ab4...64e

[AnonymBruker]

Dette blir kanskje en veldig enkel "løsning" fra min side, men på et eller annet tidspunkt så må du begynne å ta vare på deg selv, sette deg selv først i fokus før du kan "overta" andres problemer. Du tenker sikkert at jeg bare kommer med svada, men å prøve å hjelpe andre nå, mens du selv er langt nede, vil bare føre til at du selv går under. Ihvertfall så lenge du har det sånn som nå.

Hva mener du forresten med at du har et økonomisk ansvar for dem? Betaler du regninger som de fint kan betale selv? Er det du som eier huset de bor i nå?

Anonymous poster hash: 346d0...29f

[AnonymBruker]

Slutt å ta ansvar for dem!

Anonymous poster hash: a442c...789

[AnonymBruker]

På et tidspunkt må du rett og slett la dem ta ansvar for seg selv, og fokusere på deg selv. Det høres sikkert så egoistisk ut, for du virker som en veldig omsorgsfull person, men det er noe med å "redde seg selv" før man prøver å redde andre....

Mange gode ønsker for deg videre!!

Anonymous poster hash: 6ff41...4f9

[AnonymBruker]

Kontakt legene deres! Du er ikke en fagperson innen helse (tror jeg?) så det beste vil være å få hjelp fra rette fagfolk. Broren din burde nok gå på et sinnemestringskurs, men det spørs om det blir mulig å få han dit slik han oppfører seg..

Lykke til!

Anonymous poster hash: 5cd04...431