Jeg har så lyst på barn, men samtidig så tror jeg ikke jeg er klar

[PaperFlower]

Ikke akkurat et spørsmål, men føler jeg må få ut disse tankene, for de begynner å bli så slitsomme. Kanskje er det noen som har noen råd, eller som er/har vært i denne situasjonen selv...?

Jeg er nesten 23 år nå, og har ønsket meg barn siden jeg var i 16-årsalderen. Ikke bare tenkt at "åh, så fint det hadde vært med barn" men virkelig, virkelig ønsket meg barn. Noen å ta vare på, noen å sitte med på natta når de har vondt i magen og ikke får sove, noen å klemme og kose og fortelle hvor glad jeg er i de, noen å ta med på små ferier og turer i skog og mark...

Problemet er at jeg sliter med depresjon og angst. Angsten hemmer meg mest når det kommer til å ta kontakt med andre mennesker (jobb, skole, telefonsamtaler, avtaler, buss, taxi, etc.) og depresjonen hemmer meg mest i hverdagen (husarbeid, matlaging, klesvask, handleturer, etc.)

Jeg er ikke i jobb, og går på AAP. Går jevnlig til psykolog, og prøver å få orden på problemene, først og fremst angsten som hemmer meg i å få meg jobb og førerkort. Så denne situasjonen som jeg er i nå er ikke en situasjon som en ansvarlig og oppegående person hadde frivillig plassert et uskyldig barn i.

Samtidig så "krangler" meg med tankene mine daglig;

"Tenk å hatt en liten søtnos krabbende på gulvet akkurat nå..."

"Jeg som synes det er slitsomt å må gå å ta meg en dusj, jeg kan da ikke ta vare på et barn."

"Men et barn kunne kanskje ha fikset de meste av problemene mine, iallefall tvunget meg til å ignorere de mørke og vanskelige tankene mine."

"Men jeg kan ikke legge det presset på et lite barn."

"Men hva om jeg aldri blir frisk, før jeg får meg barn? Noen andre å tenke på?"

"Nei, Google sier at det ikke stemmer og at det er feil grunnlag å få barn på."
"Men jeg vil ha barn. Det er den eneste grunnen jeg føler at jeg lever. Det å bli mor - en god mor - er min oppgave i livet."

"Nei, jeg må vente. Vente til jeg er frisk og til jeg har nok penger til å ta vare på et barn. Jeg kan ikke forlange at alle andre i Norge som betaler skatt skal måtte betale for mitt barn, bare fordi jeg var så egoistisk at jeg måtte få barn når jeg ikke kan betale for det selv."

"Men hva om jeg blir såpass frisk og "voksen" etter at jeg får barn at jeg klarer å få meg jobb?"

"Men hva om det ikke skjer?"

... Denne diskusjonen med meg selv har jeg flere ganger om dagen, og den er så slitsom. Ja, nei, ja, nei, ja, nei. "Jeg kan få barn! Det klarer jeg!" ... Neste sekund ligger jeg må sofaen, under et pledd og synes så synd på meg selv at jeg ønsker jeg aldri var født.

Jeg kan da ikke bli mor? Men jeg må bli mor. Jeg vil. Men jeg kan ikke... Uff. Om jeg bare kunne ha blitt klokere på nettopp det spørsmålet om å få barn faktisk hjelper på de problemene som jeg har. Å få barn skulle jo i teorien gi meg en grunn til å leve? En grunn til å prøve, å jobbe mot et normalt liv? Men hva om jeg får selvmordstanker mens jeg er gravid, eller etter fødselen også for den saks skyld? Tanker som det har jeg titt og ofte nå uten barn, og livet blir jo ikke akkurat lettere med barn.

Hver gang jeg har prøvd å undersøke dette, kommer jeg i grunn frem til det samme svaret/svarene. Mange som har vært i lignende situasjoner sier at "å få barn reddet livet mitt" og at barnet fikk de til å "skjerpe" seg så godt de kunne, og at de ikke lenger hadde tid til vonde tanker. Mens de aller fleste, spesielt de som ikke har vært i en sånn situasjon og som kan se det hele fra utsiden, sier at det blir helt feil og at man ikke kan bli en ordentlig god mor når man ikke en gang klarer å gå på butikken for å handle mat. Og jeg ser poenget. Problemet er at jeg ser poenget til begge sidene i saken, og at jeg ikke klarer å "velge" en side.

Som sagt så er ikke dette et spørsmål, men om noen har noe hjelpsomt å si i forhold til dette hadde jeg satt stor pris på det. Jeg håper nok innerst inne at noen her skal si til meg at "ja, du er klar! Du kommer til å bli en fantastisk mor, så det er bare å kjøre på!", istedet så forventer jeg bare å høre at jeg må fortsette å gå til psykologen min og vente. Vente, og vente...

Jeg begynner å bli så sliten av å kjenne et stikk i hjertet hver gang jeg ser noen på min alder med sine barn i butikken, der de sitter å småsnakker for seg selv og med mammaen sin...

Eller den følelsen, som jeg aldri kommer til å glemme, da 2-åringen til venninna mi satt seg ned i fanget mitt og forsiktig la hendene rundt halsen min for å kose/slappe av, helt uten forvarsel. Om man kunne ønske seg gravid hadde jeg ploppa ut en unge der og da.

[Tirkes]

Har det potensielle barnet en far? Og hva er evt denne mannens situasjon? Om du kan lene deg på ham i tøffe perioder, så kan det gå. Men alene er det vanvittig tøft, spesielt om du er uten god inntekt og sliter ellers. De friskeste kan få en smell og gå på større eller mindre depresjoner, samt barseltårer og det faktum at rundt 1/3 av alle spedbarn får en form for kolikk som kan gjøre livet svært tungt i flere måneder...

Om den potensielle barnet ikke har en far, så ville jeg droppet problemstillingen til du sitter i en passende parsituasjon.

Forøvrig så kan det virke som om dette barnet skal dekke et hull/savn hos deg. Hobbypsykologen min tenker at du kanskje vil gjøre med dette barnet det du skulle ønske dine foreldre gjorde med deg. Om det stemmer så bør du få litt hjelp før du får barn til å bearbeide sånne følelser, ellers kan det gå utover ditt eget barn og at du overfører problematisk oppdragelse i nok en generasjon. Noe du sikkert ikke ønsker, siden ønsket ditt er å være en god mor.

Uansett, lykke til.

[PaperFlower]

Takk for svar! Ja, det potensielle barnet har en far. Både han og jeg er ønsker oss barn veldig mye, og vi ender ofte opp med å snakke om hva vi hadde gjort om vi hadde barn, hvilke navn vi har i tankene, osv.

Vi er nesten så like som to forskjellige kjønn kan bli, men problemet er at han også sliter med det samme som meg; depresjon og angst. Forskjellen er at hans ikke er så dårlig som min og at han klarer å jobbe og er i ferd med å få seg førerkort nå før han flytter inn hos meg om et par måneder. (Vi har bodd sammen før også, i noen måneder her og der.) Han er spesielt flink til å trå til når det virkelig trengs, og i motsetning til meg så nøler han ikke med å få ting gjort uansett hvor nede han føler seg den dagen, i motsetning til meg som sliter mer med akkurat det. Men som sagt så er jeg åpen for at om jeg måtte gjøre noe for et barn så hadde jeg gjort det uansett min dagsform.

Litt morsomt at du sier akkurat det siste, for det er nettopp en av årsakene til at jeg har ønsket meg barn fra en så ung alder. Kanskje den største årsaken, også. Selv om jeg er glade i mine foreldre, var det veldig mye som ble gjort feil. Jeg måtte oppleve veldig mye vondt som et barn ikke burde måtte oppleve, og helt siden jeg begynte å tenke på barn har jeg visst at jeg skulle gjøre det anderledes og at jeg skulle gi mine barn det jeg manglet i min oppvekst.

Det er en interessant teori som jeg ikke har tenkt på før, og skal definitivt ta det opp med psykologen min. Takk!

[AnonymBruker]

Et barn kan ikke fikse dine problemer. Hva med din situasjon om du i tilegg skal være våken en hel natt.

Klart du kan få barn,men ville nok ventet til du blir frisk.

Det er mye ansar å sette et barn til verden. Når du har problemer med å møte folk nå, hva når du får barn?

Har du familie med små barn du kan passe? Pass et barn en uke, gjerne et krevende barn.

Mange unge som ønsker seg barn, ser bare en baby foran seg. Hva med tre år frem i tid, 5 år, 7 år.....

Anonymous poster hash: 739c7...03d

[Tirkes]

Snakk lenge og vel med psykologen om dette. Ellers risikerer du at du projiserer for mye over på barnet. At barnet blir en liten nyversjon av deg, som skal få barndommen du ønsket. Og da kan det lett hende at barnet opplever sterkt press for å være sånn og slik, like sånt og slikt, eller gjøre som du gjorde... eller at barnets særegenheter blir oversett av deg, fordi du er for opptatt med å speile deg og ditt barn mot din egen barndom og dine foreldre.

Alle vil gjøre ting annerledes enn sine egne foreldre. Selv de med lykkelige barndommer har ofte individuelle ønsker som går litt imot ens egne foreldre. Men man må klare å se ting som det er: Et nytt liv, en ny situasjon. IKKE en ny "sjanse" til å gjøre ting rett. Det er kjempeviktig. Mye viktigere enn at du går på AAP og har lavere inntekt enn det som hadde vært gunstig.

Men når partneren din også sliter med angst og depresjoner, så ville jeg nok hatt is i magen og forsøkt at begge to skulle bli friskere og begge to bli funksjonsfriske (altså at du er i arbeid også) for at barnet skal få best mulig liv med ressurssterke og friske foreldre. Hadde han vært frisk og forholdet sterkt, så hadde barnet hatt en havn i stormen, dersom du skulle få fødselsdepresjon eller andre komplikasjoner.

Husk at dere skal også ha energi til barnet om barnet ikke er helt friskt, enten fysisk eller psykisk. Og det kan være en heftig psykisk bør å bære - spesielt for to som er utsatt fra før.

[AnonymBruker]

Kan dere begge bruke lysten på barn som motivasjon til å bli friske? Som motivasjon til å jobbe med dere selv både mentalt og fysisk for å kunne gi barnet et best mulig utgangspunkt. Jeg har selv blitt frisk av angst og depresjon og min erfaring er at jeg ikke hadde vært en god mor da jeg var syk.

Anonymous poster hash: 69ac9...37a

[Tvist]

Er jo en start at dere flytter i lag først. Prøv det en stund og se om det fungerer.

[Gjest Badebuksa]

Ingen er klare for barn. Ingenting er bestemt på forhånd. Du kan få en unge som sover hele natta, som er blid som dagen er lang, eller det stikk motsatte (våken hele natta, hyler og griner for alt, maser og er generelt misfornøyd).

Hvem er klare for å ikke få sove en hel natt på fem år? Hvem er klare for å ofre hele fritiden sin, og livet sitt, for et annet menneske? Selv de som ønsker seg barn så inderlig gjennom mange år får dager (kanskje t.o.m mange dager) der de angrer eller føler seg utslitte. Der de er deppa og lei seg, kanskje til og med får angst.

Det du kan gjøre er å bli så frisk som du kan få blitt, når du en dag føler at du takler livet nogenlunde, kan du få barn. Og se hvordan det går. Det er ingen garantier; det kan gå knirkefritt eller helt galt, det er ikke noe man kan kontrollere, det er så mange faktorer som spiller inn, og bare det å leve i seg selv er å gamble.

En person med fast inntekt og god jobb får seg barn, får fødselsdepresjon ut av det blå, blir veldig deprimert og får psykiske problemer, skjønner du? Det kan skje alle, livet har som sagt ingen garantier! Man kan dessverre aldri få garantert eller garantere sitt barn at det kommer til å gå kjempebra,

[AnonymBruker]

Siden du bare er 23 år, og sliter så mye psykisk at du ikke kan jobbe, og sliter med dagligdagse ting og. Burde du virkelig ikke få et barn. Du burde bli mye bedre, og du har jo veldig god tid.

Det er ikke lett for et barn og vokse opp, hos psykisk syke foreldre. Og de vil ofte få psykiske problemer selv og.

Så jobb med deg selv, kjemp for å bli bedre, med motivasjon at du skal få barn da du er bedre.

Anonymous poster hash: 687c3...922

[Gjest AllisHagtorn]

Det du bør tenke over og ta innover deg er at forskning viser at barn som vokser opp med psykisk syke foreldre får like mange skader og påvirkninger på sitt liv som de som vokser opp med rusmisbrukere.

Det er brutalt og trist å si, men et barn vil ta skade av å vokse opp sammen med deg nå. Kjærlighet er dessverre aldri nok.

Det er helt normalt å ha opp og nedturer i livet, og målet er ikke at noen skal være konstant lykkelige og 100% friske, men om du vet at du sliter tung og langvarig med psykisk og/eller fysisk helse så må du av hensyn til barnet vente til du har vært normal frisk en stund.

Er det en ting som knekker en totalt sammen så er det hvor ekstremt sliten og utmattet livet med barn kan gjøre en. Ikke fordi barna gjør det, men det er til tider umenneskelig å klare seg uten søvn og aldri få en pause. Det setter helsen på spill for mange - og vil kunne dytte deg totalt over kanten.

Du kan rett og slett ikke sette egne behov først her.

Målet ditt må være at for å forsøke på barn må du har vært i ordinært arbeid i noen år, ha en partner i et solid og trygt parforhold(vi snakker flere år, ikke måneder) og ha en generelt normal livsstil.

Noen nedturer kan man tåle, men ikke at man starter barneplanlegging med ingenting på plass.

Endret 13. oktober 2014 av AllisHagtorn

[AnonymBruker]

Kan bare si at for min del, som var frisk, 26 år, med en normal oppvekst, mann, fin familie, egen leilighet, jobb og førerkort, ble det et mareritt det første året! Det var så vanvittig tøft å ha et annet menneske som skulle styre livet mitt. Alt handlet om babyen, og jeg måtte tvinge meg til å gjøre så mange ting som jeg egentlig ikke orket (stå opp mange ganger om natten, løfte opp en sutrete unge når det eneste jeg ville var å hvile litt). Så jeg tror at en person som i utgangspunktet har angst og depresjoner vil takle det svært dårlig! Jeg ville aldri i verden gjort det i ditt tilfelle.... Men skjønner at du har ekstremt lyst!

Anonymous poster hash: 0a3b7...177

[AnonymBruker]

Jeg tenker at nå må du prøve å tenke voksne tanker. Og det viktigste en mor gjør, er å tenke på barnet, og hele tiden sette barnets behov foran sine egne. Da syns jeg det er mest rettferdig overfor dine framtidige barn å vente til de har en stabil og trygg mamma og pappa som venter på dem:)

Du er heldig som fortsatt er såpass ung, for da har du faktisk tid til å bli frisk å legge alle forhold til rette for at ønskebarnet ditt skal få de beste forutsetninger:)

Jeg skjønner behovet for å gi noen omsorg og passe på de. Men hva med å prøve det litt ut ved å skaffe en valp sammen med kjæresten din? Vet det ikke er det samme, men da får du se litt hvordan du fungerer med ansvar for andre enn deg selv. Du får også se hvordan du og kjæresten klarer å samarbeide om noe slik, og du får en pekepinn på hvor mye ansvar han vil ta i en slik situasjon.

Anonymous poster hash: d92b6...318

[AnonymBruker]

Må også legge til at selv jeg, som var den psykisk sterkeste av alle, slet psykisk de første månedene med baby. Altså, helt friske mennesker blir deprimerte av dette..

Anonymous poster hash: d92b6...318

[AnonymBruker]

Takk for svar! Ja, det potensielle barnet har en far. Både han og jeg er ønsker oss barn veldig mye, og vi ender ofte opp med å snakke om hva vi hadde gjort om vi hadde barn, hvilke navn vi har i tankene, osv.

Vi er nesten så like som to forskjellige kjønn kan bli, men problemet er at han også sliter med det samme som meg; depresjon og angst. Forskjellen er at hans ikke er så dårlig som min og at han klarer å jobbe og er i ferd med å få seg førerkort nå før han flytter inn hos meg om et par måneder. (Vi har bodd sammen før også, i noen måneder her og der.) Han er spesielt flink til å trå til når det virkelig trengs, og i motsetning til meg så nøler han ikke med å få ting gjort uansett hvor nede han føler seg den dagen, i motsetning til meg som sliter mer med akkurat det. Men som sagt så er jeg åpen for at om jeg måtte gjøre noe for et barn så hadde jeg gjort det uansett min dagsform.

Litt morsomt at du sier akkurat det siste, for det er nettopp en av årsakene til at jeg har ønsket meg barn fra en så ung alder. Kanskje den største årsaken, også. Selv om jeg er glade i mine foreldre, var det veldig mye som ble gjort feil. Jeg måtte oppleve veldig mye vondt som et barn ikke burde måtte oppleve, og helt siden jeg begynte å tenke på barn har jeg visst at jeg skulle gjøre det anderledes og at jeg skulle gi mine barn det jeg manglet i min oppvekst.

Det er en interessant teori som jeg ikke har tenkt på før, og skal definitivt ta det opp med psykologen min. Takk!

Kan du skrive litt om hva som har påvirket deg slik at du må gå på AAP og har angst? Er det foreldre, uheldige opplevelser med andre mennesker, usikker på deg selv eller annet? Hvordan møtte du og kjæresten din hverandre (jeg tenker siden dere begge har former for sosial angst og verken jobber eller er så mye ute).

Anonymous poster hash: 62bfd...83a

[Lunarstone]

Kjære TS.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dine tanker og beskrivelser her.

Jeg har selv over flere år slitt med sterk angst. På det verste besvimte jeg på jobb og skole, fordi angsten tok helt overhånd. Jeg droppet ut av studiet mitt (høyskole), isolerte meg helt og hadde veldig lave tanker om meg selv. Gikk i terapi og begynte på antidepressive medisiner. Disse hjalp på angsten, men jeg følte meg fortsatt helt tom og meningsløs. I en toårsperiode var jeg for psykisk handikappet til å jobbe.

Ble etterhvert "friskmeldt" og sluttet med medisinene. Jeg hadde friskt mot, og "kastet meg uti" en jobb/ et vikariat.

Ble gravid kort tid etter. (For å ha det sagt, så hadde jeg da en samboer gjennom 6 år.) Som deg TS, så hadde jeg dette gnagende ønsket om et barn. Dette ønsket okkuperte tankene mine hele tiden. Jeg følte meg ikke hel. De fleste ville nok sagt at jeg ikke hadde de beste forutsetninger for å ta vare på et barn. Jeg får vel kanskje en del pes her nå for å "oppmuntre" deg. Men noe skjedde med meg da jeg ble gravid. Jeg så fremover. Jeg fokuserte på noe mye større enn meg selv. Jeg hadde et fantastisk enkelt svangerskap, og en enkel fødsel. Barseltiden slo meg som et tonn med murstein. Jeg fikk et "vanskelig" barn med kolikk. I fire måneder sov jeg gjennomsnittlig 3-4 timer i døgnet.

Men jeg kom meg ut av det også. Nå er barnet mitt 2 år, og sover fortsatt dårlig om natten. Men jeg takler det overraskende bra. Alene har jeg også blitt, men det går jaggu greiere enn man skulle tro, det også. Nå som jeg har et annet menneske som er helt avhengig av meg, har jeg blitt nødt til å tvinge meg selv oppi situasjoner jeg ikke er komfortabel med. Gang etter gang etter gang. Og for hver gang, kjennes det litt lettere, selvtilliten vokser.

Nå er jeg både alenemor og student i en "fremmed" by, og er stolt av å si at jeg takler det. Bra til og med. Det hadde ingen trodd for et par, tre år siden, og minst av alle meg. Angst og uro har jeg fortsatt, i en større grad enn "idealpersonen", vil jeg tro. Men det er noe jeg sakte meg sikkert lærer meg å leve med, istedet for å kjempe i mot.

Dette ble veldig langt, og jeg vet ikke om du fikk noe ut av dette TS, men innlegget ditt traff meg på en slik måte at jeg måtte opprette en bruker bare for å svare deg. Om du skulle bli mor selv om du ikke er på topp psykisk, så kan det faktisk gå kjempebra. Og du kan bli verre. Jeg følte bare for å fortelle deg noe annet enn at "det er uansvarlig å få barn i din situasjon og du burde vente til du er frisk og normal før du i det hele tatt vurderer det". For er du som meg, blir du kanskje aldri "frisk og normal". Men du kan lære deg å takle angsten og leve et tilsynelatende normalt liv, med et barn som ikke mangler noe, og som ikke lider under at du viker litt fra "standarden"

Masse lykke til, TS.

[PaperFlower]

Jeg setter veldig stor pris på alle svar jeg har fått her. Jeg er nok altfor sliten og trett til å sette meg ned å svare nå, men jeg skal svare litt på det noen av dere har spurt imorgen.

[PaperFlower]

Da er jeg tilbake.

Bare for å oppklare et par ting, for ordens skyld om ikke annet;

- Jeg og kjæresten min har bodd sammen før, i både lengre perioder (6 mnd.) og kortere perioder. Han bor ikke i Norge for øyeblikket, men flytter hit (for godt) om noen måneder. Vi samarbeider godt når det kommer til husarbeid o.l. Jeg pleier å lage maten, også tar han oppvasken. Jeg bærer en pose fra butikken, han bærer den andre. Selv om 6 måneder ikke er så mye, så har vi så langt klart oss helt fint iallefall.

- Til dere som foreslå å skaffe meg en valp eller lignende, for så å se hvordan det går: jeg har vokst opp med dyr rundt meg hele tiden. Valp har jeg hatt flere ganger, og kattunger har jeg også hatt en del av. Har 2 kattunger for øyeblikket, f.eks. Så jeg vet hvordan det er å må stå opp 3-4 ganger om natten for å roe ned en "gråtende" valp eller kle på meg og ta med valpen ut så den får gjøre fra seg, for så å legge meg igjen et par timer, før jeg må gjøre det igjen - gjerne med et par løpeturer inn på stua for å ta skoen min ut av munnen på valpen, fortsatt i halvsøvne.

Når det er sagt, så har ikke kjæresten min hatt en valp før, så det kan være lurt å se hvordan han tar ansvar for en valp og hvordan han eventuelt vil fordele det ansvaret, så det skal jeg tenke på.

- Også til de som lurte på grunnen til at jeg er i denne "AAP-situasjonen" jeg er i nå:

---Jeg har slitt med angst så lenge jeg kan i det hele tatt huske. De tidligste angstanfallene mine hadde jeg kanskje i 10-årsalderen, uten å helt vite hva som har forårsaket det. Jeg vokste opp i et hjem med to foreldre som var bitre fiender, men som levde sammen i samme hus (ikke spør hvorfor). All kranglingen og mangelen på rolige og "normale" foreldre har mest sannsynlig noe med det å gjøre. I tillegg hadde jeg et sårt behov for kjærlighet og støtte som jeg føler jeg aldri fikk, noe som igjen sikkert har noe med det hele å gjøre.
--- Deprimert har jeg vært mer eller mindre siden tidlig tenårene. Jeg sliter med å finne meningen med å leve, med mindre jeg har noen eller noe som virkelig trenger meg, og som jeg må stå opp å ta vare på. Kanskje er det en av grunnene til at jeg har visst at målet i livet mitt er å bli en god mor, med friske, sunne og glade barn.

Alt dette får meg til å tenke at det er en sjanse for at jeg aldri blir frisk, men at jeg heller lærer meg å leve med tankene og problemene, så får vi heller se om jeg blir "lei" de når jeg er 30-40 år, og jeg sitter på skoleavslutningen til barnet mitt og tørker tårer mens han/hun synger så godt de kan. Min mor døde for et par år siden og min far bor ca. 5 timer unna. Etter at moren min døde har storebroren min på en måte tatt over det resterende ansvaret som en forelder vanligvis har, og jeg har veldig mye støtte i ham. Faren min har jeg grei kontakt med, og jeg besøker ham et par ganger i året.

- Jeg og kjæresten min møttes via nettet. Begge to spiller veldig mye PC-spill, og vi møttes gjennom Minecraft (av alle ting). Helt siden vi møttes og begynte å snakke sammen har vi funnet ut at vi har bare mer og mer tilfelles, og når vi fant ut at vi begge slet med både depresjon og angst, ble vi som en grunnmur for hverandre. Jeg støtter han når han trenger det, og han støtter meg når jeg trenger det. Selv om jeg f.eks. sliter med å ringe å bestille legetime til meg selv, har jeg gjort dét for ham uten å nøle et sekund. Han er, som sagt, ikke så "hjelpesløs" som meg, og selv om han sliter kanskje like mye som meg til tider, så er det aldri noe han ikke får gjort, og han utsetter det aldri. Derfor tror jeg at jeg og ham utgjør et fint par og mulige foreldre for et par barn, selv om det selvsagt er rom for forbedring. (Men, hvem har vel ikke rom for forbedring, foreldre eller ei...?)

Og til sist, Lunarstone, tusen takk for at du orket å opprette en bruker for å svare meg. Kanskje lever jeg bare i en liten drøm men jeg både håper og tror at jeg kanskje blir sånn som deg, at jeg klarer å presse meg selv til å bare gjøre ting som må gjøres og at det blir litt lettere for hver gang. "I nøden spiser fanden fluer", ikke sant? Jeg har jo klart å presse meg selv før, som da jeg måtte på butikken å handle men ikke hadde kontanter med meg. Jeg var så sliten at jeg ikke orket å gå til minibanken å ta ut penger, så jeg betalte med kort for aller første gang i livet mitt. Siden har det gått helt fint, og jeg får ikke lenger panikk om noen sier jeg må betale med kort. Slike små, dagligdagse ting gir meg også håp, selv om hodet mitt fortsatt sier "Nei, du kan ikke få barn. Slutt med de tankene."

Nå vil jeg bare si at selv om jeg setter pris på innlegget ditt Lunarstone, så kommer jeg ikke til å se vekk ifra alle andre kommentarene, langt derifra! Men det er godt å vite at det iallefall er noen som virkelig forstår.

Dette ble veldig langt men pytt pytt. Les det den som vil!

[AnonymBruker]

Først av alt vil jeg bare si at jeg skjønner dette må være en forferdelig tøff situasjon ts, så stor klem til deg!

Tar denne som annonym. Jeg har selv vokst opp med en psykisk syk mor som har slitt med depresjon og angst og dessverre har vi barna tatt ganske stor skade av å vokse opp i et slikt miljø, og vi har alle fått psykiske problemer selv - som forskning viser at man har stor sjanse for å få når man vokser opp i et miljø en psykisk syke foreldre. Vi hadde dog en forelder, min stefar, som var en svært stor rolle i at vi ikke burde ha blitt tatt av barnevernet og blitt flyttet til fosterforeldre.

Jeg tror at når man sliter med depresjon og angst kan ønske om barn gjerne handle om at man vil føle seg elsket og at man tror det blir løsningen på å bli frisk, at man får noe å leve for. Men et barn løser ingenting, tvert i mot vil hverdagen bli mye tyngre enn man kan forestille seg. Selv om man får et "perfekt" sovebarn som aldri gråter og ligger stille og rolig dagen lang er det umulig å forestille seg rollen som forelder...Selv de som har hele livet på stell og får barn i 30 årene etter lang utdannelse, ekteskap, hus, bil, god økonomi, hytte, reiseerfaring og hele pakken har man aldri noe mer kunnskap om hvordan det er å være førstegangsmor.

Du sier du har hatt angstanfall siden barndommen og sliter derfor med ting som å gå ut blant mennesker. Denne angsten vil ikke forsvinne bare fordi man får barn. Med barn er du nødt til å forholde deg til andre mennesker, kjente og ukjente i mange år framover. Helsesøster, leger, ukjente mødre i barselgrupper, andre foreldre i barnehage, ansatte i barnehage, skole, foreldre på skolen, trenere og andre foreldre på aktiviteter osv. Det blir ikke noe lettere bare fordi man har barn, tro meg. Og et barn merker mye mer enn man tror, de merker stemninger på foreldre og omgivelser.

Depresjon er en av de mest egoistiske psykiske sykdommene, og jeg sier ikke det for å være slem, men man blir rett og slett veldig egoistisk og fokusert på hvor tøft og vanskelig en selv har det. Ting blir mye mer slitsomt og vanskelig, man trenger mer søvn og man har mye mindre energi. Selv om du drømmer om å holde rundt barnet ditt når det har vondt i magen og ikke får sove - er det mye tøffere enn man tror når de blir syke. Og syke blir alle barn. Vi har nettopp hatt vannkopper her i hus og jeg sov ikke på nesten tre døgn. Barnet fikk munnen full av vannkopper og nektet å drikke eller spise, så vi måtte fraktes i ambulanse midt på natten på grunn av dehydrering hvor jeg måtte tilbringe natten på sykehus å holde fast barnet mitt for harde livet mens han kjempet og hylgråt når de stakk han med alle slags sprøyter og prøver og ga vann i sonde hele natten. Han hylgråt i tre dager, og det var uten tvil de tøffeste tre dagene av mitt liv. Det var bare et lite eksempel, men syk blir alle barn. Du kan også få et barn som er kronisk syk, blir født prematur og må kjempe for livet i kuvøse i lang tid etter fødsel, et barn med adhd...ja listen er lang. Det vil være beintøft for selv de som ikke sliter med depresjon og angst.. Mener ikke å skremme, eller fremstille livet med barn som noe forferdelig. Det er også det beste som jeg har opplevd i mitt liv, men det er ikke til å skjule at det er mange tunge og ekstremt slitsomme stunder for mange i årene som kommer.

Jeg slet selv med depresjon og angst og gikk på aap i tre år før jeg ble gravid. Ble gravid ved et uhell selv om jeg hadde kobberspiral, og måtte gå mange runder om jeg skulle beholde. Jeg gikk enda til psykolog når jeg fant ut av det, men det var sjeldent og mer for og ikke falle tilbake. Jeg var livredd for at jeg skulle bli syk igjen under svangerskapet og etter fødsel, så jeg fortsatte å gå til psykologen under hele svangerskapet og i begynnelsen etter fødsel. Det er snart tre år siden og jeg har vært frisk siden, gikk rett i full jobb etter permisjon. Nå har jeg heldigvis mannen min, faren til barnet vårt som er helt motsatt av meg. Han er sosial, utadvendt, elsker å være blant mennesker og en skikkelig gledesspreder. Han var en stor del av grunnen til at jeg ble frisk, han har bestandig utfordret meg og utfylt meg på alle måter, og jeg er evig glad for at barnet mitt har han som far.

Hvis jeg var deg ville jeg fortsatt med behandling og jobbet knallhardt for å bli frisk, utfordre deg hardere enn du tror kan klare og kom deg ut på arbeidsutprøving og etterhvert se etter en vanlig jobb.

Anonymous poster hash: 3de88...52d