Lett å gjøre slutt???

[Gjest Anonymous]

Har lest en del i trådene her inne. Og blir litt overrasket - og det får meg til å tenke litt. Det er så mange som, uansett hvilke problemer trådstarter forteller om, råder til å gjøre det slutt. Ble bare litt tenkende og undrende. Tar vi så lett på det? Er det første utvei vi ser? Er vi en generasjon uten vilje til å jobbe for forholdet?

[Gjest Madam Felle]

Det spørs hvilke problemer det er.

Utroskap er noe jeg absolutt ikke jobber videre med. For da har han tatt sitt valg, og det var IKKE å satse på vårt forhold.

Misshandling er også noe jeg aldri hadde akseptert, og bare en smell fra han hadde fått meg til å pelme han ut.

Har det vært problemer i lang tid, og han har behandlet meg dårlig er det grenser for hvor mye jeg hadde tolerert fra han videre.

Er det bare den ene som jobber for at forholdet skal fungere, er det også god nok grunn for meg til å avslutte.

+++ mange flere grunner.

Jeg bruker å si det slik: Har jeg det bare passe bra over en lengre periode, kan jeg like godt avslutte det. For jeg klarer meg fint alene, og er ikke redd for det. Min kjære er min venn og partner både på godt og ondt, men det er ikke alt jeg hadde akspetert.

[lille mor]

Enig med mye av det madammen sier, men jeg må si at jeg personlig jobbet mye med mitt første ekteskap.

Vi gikk til terapi i 2 år, og prøvde det meste, dessverre endte det med seperasjon.

Men jeg hadde jobbet hardt og det viste seg at dette var den eneste veien å gå, om vi skulle få det bra igjen.

Så nederlaget ble på en måte dempet litt av det.

Men jeg føler også at mange gir opp for lett, og da spes. når det er barn i bildet.

Enkelte kunne nok fint funnet ut av noen kriser med litt proff. hjelp.

Det er bare det å innse at man trenger det, jeg tror det er et stor nederlag for mange.

Dermed er det lettere å gå, skylde på andre ting.

Dessverre.

[Gjest *Fiona*]

Det kan jo hende det virker sånn fordi dette forumet er veldig problemorientert - man skriver her når man er dritt lei og helt på felgen, og det fremgår ofte at man har prøvd mye før uten at det har hjulpet. Kan du med hånden på hjertet si du ville ha ønsket deg alle de mennene eller problemene som blir skissert her...?

Det virker sikkert drastisk, men tror du ikke folk til dels holder ut for LENGE i forhold de ikke burde hatt? Det slår meg, iallfall - folk som fortelle rom problemfylte forhold gjennom mange år, hvorfor det skal være så galt å forsøke med separasjon eller brudd, når man åpenbart ikke kommuniserer på samme linje og er svært ulike.

Selvsagt skal det jobbes forhold - jeg tror de fleste strekke rseg ganske langt for å få til ting. Men et slikt forum er vel ofte litt sånn "siste instans", man blåser ut det som er, og får respons deretter.

Jeg gidder i hvert fall ikke å ha skyldfølelse for å være unnvikende eller lite villig til å jobbe med ting pga innlegg på et kvinnedominert frustrasjonsforum - det blir for dumt. Klart saken ofte er mer nyansert.

Men generelt er mange forhold basert på feil grunnlag (jeg mener - "buhuu, han er utro og lyver og er ekkel men jeg er jo så glad i ham.. :o ) -og jeg synes i hvert fall det blir helt feil å gjøre en prestisjesak av å holde ut lengst mulig, det blir for meg helt sånn tilbake til 1900 tallet-misforstått-martyr-kvinnesak - og jeg håper at vi er kommet lenger, ellers var all BH brenningen aldeles bortkastet...

[Gjest Anonymous]

Jeg mente det ikke som kritikk - men fikk meg en tankevekker selv når jeg leste her. Tror jeg selv også har hatt lett for å hive meg på i "best å gjøre det slutt" bølgen av svar på innlegg.

Synes det er fint å lese andres tanker om d.

[Arkana]

Det kommer jo an på grunnen til at man ønsker å gjøre slutt. Har man et ønske om å bli i det forholdet så tror jeg de fleste prøver å jobbe med saken. Som Fiona ser jeg ingen grunn til at man skal holde ut lengst mulig hvis man mistrives i et forhold. Dette får være opp til hver enkelt og jeg synes ikke utenforstående har noe som helst å si når det gjelder om man gjør det slutt eller ikke, for de sitter på kun en brøkdel av all vesentlig informasjon.

[Gjest manipulering-trådstarter]

Jeg er den som skrev om problematikken i mitt forhold under tittelen Manipulering her.

Det som gjør det vanskelig, er at ting topper seg fullstendig og man koker over, ser helsvart på det og har ikke overskudd til andre enn seg selv. Man glemmer å skrive om det positive, den andres rolle og positive gjerninger, par klisjeer er nok i den sinnstilstanden man er i.

Etterpå snakker man sammen, går man inn i seg selv, og ser at man kanskje var krass, var bitende og at den andre parten også lider når det er problemer. Men leseren ser ikke dette, og gir råd.

Hadde jeg våget, skulle jeg åpnet dagbok her, slik at JEG SELV får oversikt over hva som skjer i mitt forhold. Andre kan gi råd, men de fleste av oss følger ikke rådene. For ting er ikke enten svarte eller hvite, det er mange fargeskalaer ute og går.

Ofte har forholdet kjørt seg i et hjørne hvor begge er like vemmelige mot hverandre, men synes den andre er den vemmeligste. Vi har noe som heter selvforsvarsmekanisme, og den er sterk og i de fleste tilfeller usynlige for oss selv.

Jeg snakker ikke om mitt forhold nå. Det aner jeg ikke noe om foreløpig. Men jeg evner å se at jeg tolker ting som blir sagt på feil måte i noen av tilfellene, eller jeg håper at jeg gjør det, slik at jeg ikke har gått meg helt vill i tarzan-jungelen...

Det er ofte en fornuftig utvei å gjøre det slutt. De fleste venter for lenge, uten at jeg sitter med noen statistikk. For hva er meningen med å plage hverandre år etter år, i et forhold som er i klar utakt, og der begge er utrygge og feige...

Da må man i så fall omdefinere forholdet, og være enig i at sexlivet er over og ut, men at vennskapet skal være der, sølibatet må være veien. Hvis man klarer det uten bitterhet og tap av selvrespekt.

Hva som da er vitsen med å bo sammen da, vet jeg ikke. Men kjærligheten kan være sterk, selv om lidenskapen er over. Det som kan få en sørgelig utvikling, er at bitterheten overskygger hverdagen.

Hva man da velger er usikkert og opp til hver enkelt. Den trygge bitterheten eller den farlige friheten...

Etter noen pinefulle år, velger de fleste friheten til sist.

[Gjest Dazed]

Bare jeg som finner meg i mye rart da?

Er man virkelig glad i en person, så kan alt fikses..

(kommer selvsagt an på hva det nå er)

[Arkana]

Bare jeg som finner meg i mye rart da?

Er man virkelig glad i en person, så kan alt fikses..

(kommer selvsagt an på hva det nå er)

Det kommer jo an på hva det er du finner deg i da. Jeg synes ikke man skal akseptere hva som helst fordi man på død og liv ikke vil gi slipp på et forhold man har brukt en del tid på. Noen ganger må man bare innse at man har det bedre uten denne personen. Men det er ikke uten grunn at mange lever i årevis med partnere som mishandler dem og andre ting, man tror alltid at det er et engangstilfelle eller at det snart går over, eller unnskylder det på andre måter. Menneskets største frykt er forandring, det er skremmende å skulle leve alene etter et langt forhold, selv om det forholdet kanskje ikke er så bra som man innbiller seg.

[Gjest Moonshadow]

Det spørs hvilke problemer det er.

Utroskap er noe jeg absolutt ikke jobber videre med. For da har han tatt sitt valg, og det var IKKE å satse på vårt forhold.

Misshandling er også noe jeg aldri hadde akseptert, og bare en smell fra han hadde fått meg til å pelme han ut.

Har det vært problemer i lang tid, og han har behandlet meg dårlig er det grenser for hvor mye jeg hadde tolerert fra han videre.

Er det bare den ene som jobber for at forholdet skal fungere, er det også god nok grunn for meg til å avslutte.

+++ mange flere grunner.

Jeg bruker å si det slik: Har jeg det bare passe bra over en lengre periode, kan jeg like godt avslutte det. For jeg klarer meg fint alene, og er ikke redd for det. Min kjære er min venn og partner både på godt og ondt, men det er ikke alt jeg hadde akspetert.

Skriver under på den jeg

[Nabodama]

Det kommer jo an på hva det er du finner deg i da. Jeg synes ikke man skal akseptere hva som helst fordi man på død og liv ikke vil gi slipp på et forhold man har brukt en del tid på. Noen ganger må man bare innse at man har det bedre uten denne personen. Men det er ikke uten grunn at mange lever i årevis med partnere som mishandler dem og andre ting, man tror alltid at det er et engangstilfelle eller at det snart går over, eller unnskylder det på andre måter. Menneskets største frykt er forandring, det er skremmende å skulle leve alene etter et langt forhold, selv om det forholdet kanskje ikke er så bra som man innbiller seg.

Paradoksalt nok er det forandring mange søker når de er utro....Men ikke så mye forandring at de bryter ut av forholdet de er i først, for DA blir det utrygt!

Bare en tankefortsettelse av det du skrev....

[Gjest Titterinnom]

Jeg tror ikke at vår generasjon ikke er villig til å jobbe med forhold.

Riktignok var det vanligere i tidligere generasjoner å "holde ut" lenger, dvs at ekteskap varte lenger, men man bør vel egentlig spørre seg om noen ble noe lykkeligere av det?

Som skilsmissebarn av foreldre som holdt sammen ca ti år for lenge har jeg noen innvendinger der.... :-(

Sånn sett er nok vår generasjon flinkere til å innse når problemene har blitt så store at det ikke er mer å jobbe for.

Avsluttet selv et tre år langt samboerskap for fire mnd siden. Vi har et barn sammen. Det var vanvittig tøft å gjøre det, men for meg var det riktig. Ingen hadde vært utro, ingen hadde slått eller sveket på noen måte. Men følelsene mine var borte. Prøvde selvfølgelig på alle måter å vekke dem til live igjen, uten hell. (gikk og tenkte på dette i et år før jeg gjorde noe med det.) Min samboer var og er verdens snilleste menneske som bare ville det beste for meg. Når jeg kom til den konklusjon at jeg heller ville at min samboer skulle bli lykkelig med noen andre, måtte jeg ta konsekvensen av det. Både for min del og hans, og ikke minst på grunn av barnet vårt, som jeg mener fortjener to foreldre som er lykkelige på hver sin kant heller enn foreldre som sakte men sikkert mistrives mer og mer sammen helt til bitterheten tar over.... For mitt barns skyld skulle jeg så inderlig ønske at jeg kunne være like glad i ham som han var i meg.

Dersom jeg elsket ham hadde jeg nok vært villig til å kjempe med nebb og klør for forholdet. Men noen ganger er det altså sånn at det ikke finnes noe utgangspunkt for å kjempe videre. Ingen terapeut kunne hjulpet oss til å komme over det faktum at mine følelser ikke var der. :cry:

Budskapet i dette lange innlegget var altså at det å kjempe i et forhold ikke nødvendigvis alltid er det beste. Ikke alt er ment å vare.

[Nabodama]

Kommentarer til hun over....

Jeg tror at mange er for snare til å gjøre et forhold alvorlig. Jeg har selv gjort den feilen, og kjenner igjen det du beskriver, bortsett fra at jeg var i det forholdet i 14 år.

I forelskelsens rus og blindhet blir man FORT samboere, og tror at disse følelsene kommer til å vare, men de gjør ikke alltid det. Gjerne har en rukket å få barn også (bl a jeg selv). Så sitter en der da, når en oppdager at det ikke var noe hold i det likevel, kanskje som gode venner, men det er egentlig ikke nok.

Generelt...

Det virker som om det er lettere å gjøre det slutt nå, og at mange ikke kjemper nok for forholdene sine. Jeg tror kanskje det er sant i halvparten av bruddene. I veldig mange tilfeller kjemper nok den ene av partene mer enn den andre også. For vi lever i et egoistsamfunn, hvor jeg meg og mitt er viktigst for mange. Det er kanskje den største årsaken til brudd i dagens samfunn.

Det fører kanskje også til at det er vanskelig å slippe noen helt innpå seg, det er skummelt å være sårbar, tryggere å holde den andre litt unna, og heller ta vare på seg selv.

Den ene tanken kommer som følge av den første....er jeg helt på viddene nå?

:-?

[valentino]

Min samboer var og er verdens snilleste menneske som bare ville det beste for meg. Når jeg kom til den konklusjon at jeg heller ville at min samboer skulle bli lykkelig med noen andre

Og hva har skjedd? Har han blitt lykkelig med noen andre?

Du skrev at han er verdens snilleste menneske som bare ville det beste for deg. Så snakker du om økende bitterhet. Hva kommer bitterheten av?

Dersom jeg elsket ham hadde jeg nok vært villig til å kjempe med nebb og klør for forholdet.

Hvorfor i all verden ble du sammen med denne fyren i utgangspunktet? Ikke akkurat så glad i han du...

[Gjest Titterinnom igjen]

Til valentino.

Nei, det var jo derfor jeg gikk fra ham. fordi jeg ikke var glad i ham lenger, annet enn som en venn.

I utgangspunktet var jeg forelska, men alle slike følelser ble borte etterhvert. Og hva annet kan man gjøre da? Hvis man har respekt for seg selv og partneren holder man ikke ut i et forhold bare fordi man har startet det en gang....

Vi er gode venner i dag. Han har desverre ikke møtt noen andre ennå, men jeg håper han gjør det snart Flott type så jeg regner m d ordner seg.

Og vårt felles barn har det helt fint, med foreldre som ikke krangler og er uenige, og som har masse overskudd til å konsentrere seg om han

Bitterheten jeg snakket om ville ha oppstått dersom jeg skulle ha levd på tvers av mine følelser i enda lengre tid enn jeg gjorde..... Så godt kjenner jeg meg selv, og jeg vet at ingen andre enn jeg selv kan avgjøre hvordan livet mitt skal bli.

[Gjest Anonymous]

Bare jeg som finner meg i mye rart da?

Er man virkelig glad i en person, så kan alt fikses..

(kommer selvsagt an på hva det nå er)

YOU are loving TOO MUCH.