En mammas bekjennelse...

[AnonymBruker]

Jeg er mamma til ei herlig lita jente på tre år.

I kveld, etter hun var i seng så tenkte jeg at dagen i dag ikke har vært en spesielt bra dag. Det har vært mye testing av grenser, og for mye kjefting fra min side.

Jeg satte meg ned i sofaen å lurte på hvorfor den var blitt sånn, for hun har jo fått mye oppmerksomhet. Men så tok jeg meg til å tenke på dagen, fra morgen til kveld.

Hun våknet. Jeg sto opp å satte på tv til henne, mens jeg la meg litt i senga igjen. Deretter sto jeg opp, lagde frokost til oss, som ble inntatt foran tv'en for hennes del, og foran mobilen med surfing på nett for min del. Deretter skulle jeg støvsuge. Hun ville være med, men etter en liten stund så ba jeg henne gå å leke, for hun bare var i veien (jeg sa ikke at hun var i veien). Deretter var vi ute, sammen med naboene. Barna lekte og vi voksne pratet. Deretter gikk vi inn å spiste lunsj. Dette ble inntatt foran tv/mobil. Så fikk jeg besøk av ei venninne. Da satt vi å pratet, mens jenta mi var litt til og fra med leking og sånn. Etter besøket så var det middagslaging. Dette ville hun også gjerne være med på. Det var hun, men jeg korrigerte stadig for at det ikke skulle bli søl. Så var det middag/kveldsmat i ett, foran tv/mobil. (det skal nevnes at i uka så blir middagen inntatt UTEN tv). Da barnetv var ferdig og det var tid for leggetid, så fant jenta mi ut at hun fortsatt var sulten. Hun hadde da ikke spist den siste halvtimen. Jeg ble irritert fordi jeg mente at hun gjorde det for å slippe å legge seg.

Når jeg leser om dagen vår så blir jeg oppriktig veldig trist. Hva slags mor er jeg egentlig. Det er ikke en eneste gang i løpet av dagen jeg har satt meg ned med henne og gitt henne fullstendig oppmerksomhet og vist henne at hun er det viktigste i hele livet mitt. Det har vært litt oppmerksomhet til og fra, men ikke fult og oppriktig. Oppmerksomheten har hele dagen blitt delt med noen andre eller noe annet. Stakkars, det er ikke rart hun tester grenser, da får hun hvertfall oppmerksomhet selv om det er negativt. Jeg skammer meg over å se hvordan dagen gikk.

Mens jeg satt i sofaen og det gikk opp for meg hvordan dagen hadde vært så kjente jeg at tårene kom. De rant nedover kinnet, ukontrolert. Og de kommer nå som jeg skriver det. Jeg føler innerst inne at jeg svikter min datter ved å være så halvhjertet til stede.

Jeg har bestemt meg for at alle måltider heretter skal være på kjøkkenet, helt tv og mobilfri. Bortsett fra middag fredag og lørdag. Jeg husker selv hvor koselig det var å spise de to middagene foran tv'en med mamma og pappa. Men jeg skal legge fra meg mobilen. Jeg skal la henne få være med på husarbeid, for hva gjør det vel om det tar lenger tid, så lenge hun faktisk vil gjøre det sammen med meg. Jeg vil sette pris på det. Hun skal også få være med på matlaging, uten å bli korrigert hele tiden. Blir det søl så er det bare å tørke opp. Igjen, hun vil jo bare være sammen med meg. Til sist, så har jeg bestemt meg for å sette meg ned og faktisk aktivt leke med henne noen ganger i løpet av dagen. Vise henne at for mamma er hun det viktigste i livet, ikke bare si det uten å vise det. Jeg skal heretter legge bort mobilen på ettermiddagen og frem til hun legger seg. Og legge den vekk i helger, ikke stadig ha den tilgjengelig. Når det er barnetv så skal jeg sitte sammen med henne, gjerne på fanget, og se på tv sammen med henne, og snakke om hva som skjer på barnetv.

Jeg er egentlig ganske trist her jeg sitter, for hvor mange dager har ikke blitt slik pga dårlige valg fra min side. Jeg er trist fordi jeg ikke viser jenta mi hvor mye hun faktisk betyr for meg. Hva hjelper det å si at hun er det beste i verden, hvis jeg ikke viser det? Jeg er trist fordi at om det skulle skjedd noe nå, så enten hun eller jeg bare borte, så ville hun kanskje tro at mobilen er viktigere en henne. Og det er den jo absolutt ikke. Om jeg fortsetter i samme spor, så vil det virkelig være mye jeg angrer på når jeg blir gammel. Og det vil jeg ikke, så endringer skal til.

Dette var rett og slett en virkelig oppvåkning for meg. Jeg ble forskrekket over hvor lite tilstede jeg har vært med henne psykisk, selv om jeg er der fysisk. Stakkars lille jenta mi. Forsøker bare å få litt ekte oppmerksomhet fra mammaen sin, og ikke bare halvhjertet.

Nå sitter jeg, og gleder meg til at det skal bli mandag. Jeg gleder meg til å skulle vie mer riktig fokus på henne. Og jeg setter virkelig pris på at jeg har innsett dette nå, og at jeg får mulighet til å rette det opp. Hun er det viktigste for meg, og hun fortjener å føle det sånn også.

Anonymous poster hash: c894d...a67

[Timza]

Kunne vært en god liten kortfilm dette her. Godt skrevet, og godt at du våknet litt av det.

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen. Mobilen er tilgjengelig til enhver tid og tv'en står alltid på. Når middagen skal lages, vil jeg at det skal skje raskest mulig så vi kan spise og leke litt sammrn på gulvet. Ender derfor opp med å lage mye negativ stemning på kjøkkenet fordi jeg alltid må korrigere.

Det med husarbeid er likedan. Vil ha det unna fortest mulig og det må gjøres ordentlig, og med den innstillingen blir også husarbeidet til en negativ greie.

Og med drøye 3,5 time sammen på ettermiddagen etter barnehagen, ønsker man å få mest mulig ut av tiden.

Jeg tok meg selv i dette for lenge siden, og har derfor begynt å legge vekk tlf på ettermiddagen. Det er snakk om ett par timer, og det har neppe skjedd noe storslagent på Facebook på den tiden.. I tillegg rekker vi å skvise inn en halvtime-times leking før sengetid, hvor vi gjerne sitter sammen på gulvet å legger puslespill eller løper etter hverandre med plastikksverd.. Jeg har fått mer fokus på kveldene, at de skal avsluttes på en hyggelig måte og at vi ikke går å legger oss f.eks sure og lei oss fordi jeg har kjeftet el.

Prøver også å tenke på at vi skal våkne opp neste morgen, og at vi da ikke skal starte dagen med å bli påminnet sure miner fra vi la oss.

Anonymous poster hash: 49a29...d61

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen. Mobilen er tilgjengelig til enhver tid og tv'en står alltid på. Når middagen skal lages, vil jeg at det skal skje raskest mulig så vi kan spise og leke litt sammrn på gulvet. Ender derfor opp med å lage mye negativ stemning på kjøkkenet fordi jeg alltid må korrigere.

Det med husarbeid er likedan. Vil ha det unna fortest mulig og det må gjøres ordentlig, og med den innstillingen blir også husarbeidet til en negativ greie.

Og med drøye 3,5 time sammen på ettermiddagen etter barnehagen, ønsker man å få mest mulig ut av tiden.

Jeg tok meg selv i dette for lenge siden, og har derfor begynt å legge vekk tlf på ettermiddagen. Det er snakk om ett par timer, og det har neppe skjedd noe storslagent på Facebook på den tiden.. I tillegg rekker vi å skvise inn en halvtime-times leking før sengetid, hvor vi gjerne sitter sammen på gulvet å legger puslespill eller løper etter hverandre med plastikksverd.. Jeg har fått mer fokus på kveldene, at de skal avsluttes på en hyggelig måte og at vi ikke går å legger oss f.eks sure og lei oss fordi jeg har kjeftet el.

Prøver også å tenke på at vi skal våkne opp neste morgen, og at vi da ikke skal starte dagen med å bli påminnet sure miner fra vi la oss.

Anonymous poster hash: 49a29...d61

Ble det endringer etter du gjorde de grepene?

Anonymous poster hash: c894d...a67

[fruBeist]

Jeg har ikke barn selv, men jobber i barnehage. Ungene synes ofte det er kjempestas å få lov til å bli med å hjelpe. En stor slager er å få en våt klut for å vaske av stolene etter maten, mens jeg vasker bordet. De får oppmerksomhet, de får være gjøre 'voksenoppgaver', og ikke minst; de føler mestring

Når en får tilbud om klut, så kommer gjerne 2-3 til og vil være med.

Ungene liker å bli inkludert, da føler de seg sett.

Lykke til med forandringene dine ts

[AnonymBruker]

Ble det endringer etter du gjorde de grepene?

Anonymous poster hash: c894d...a67

Å gjøre de grepene er jo selve endringen...

Det å vite at man gjør sitt ytterste og er der MED barnet så mye man kan, uten å la seg hindre av tlf, tv, data ol. Datteren min blir jo glad for å gjøre ting sammen med meg, det er bra for forholdet vårt. Og jeg får naturligvis bedre samvittighet, fordi jeg vet at jeg prioriterer bedre.

Anonymous poster hash: 49a29...d61

[kiki1980]

Mobilen har blitt pest og plage i mitt hus også. Det er alltid jeg skulle se bare...lese...svare... Mine barn spiser riktignok på kjøkkenet men vi tilbringer så lite tid med dem. Vi er der meb ikke helt med. Mobilen lokker... Jeg prøver bevisst å legge fra meg mobilen,kuttet ut laptop..

[Gjest Kaffelattn]

Jeg er mamma til ei herlig lita jente på tre år.

I kveld, etter hun var i seng så tenkte jeg at dagen i dag ikke har vært en spesielt bra dag. Det har vært mye testing av grenser, og for mye kjefting fra min side.

Jeg satte meg ned i sofaen å lurte på hvorfor den var blitt sånn, for hun har jo fått mye oppmerksomhet. Men så tok jeg meg til å tenke på dagen, fra morgen til kveld.

Hun våknet. Jeg sto opp å satte på tv til henne, mens jeg la meg litt i senga igjen. Deretter sto jeg opp, lagde frokost til oss, som ble inntatt foran tv'en for hennes del, og foran mobilen med surfing på nett for min del. Deretter skulle jeg støvsuge. Hun ville være med, men etter en liten stund så ba jeg henne gå å leke, for hun bare var i veien (jeg sa ikke at hun var i veien). Deretter var vi ute, sammen med naboene. Barna lekte og vi voksne pratet. Deretter gikk vi inn å spiste lunsj. Dette ble inntatt foran tv/mobil. Så fikk jeg besøk av ei venninne. Da satt vi å pratet, mens jenta mi var litt til og fra med leking og sånn. Etter besøket så var det middagslaging. Dette ville hun også gjerne være med på. Det var hun, men jeg korrigerte stadig for at det ikke skulle bli søl. Så var det middag/kveldsmat i ett, foran tv/mobil. (det skal nevnes at i uka så blir middagen inntatt UTEN tv). Da barnetv var ferdig og det var tid for leggetid, så fant jenta mi ut at hun fortsatt var sulten. Hun hadde da ikke spist den siste halvtimen. Jeg ble irritert fordi jeg mente at hun gjorde det for å slippe å legge seg.

Når jeg leser om dagen vår så blir jeg oppriktig veldig trist. Hva slags mor er jeg egentlig. Det er ikke en eneste gang i løpet av dagen jeg har satt meg ned med henne og gitt henne fullstendig oppmerksomhet og vist henne at hun er det viktigste i hele livet mitt. Det har vært litt oppmerksomhet til og fra, men ikke fult og oppriktig. Oppmerksomheten har hele dagen blitt delt med noen andre eller noe annet. Stakkars, det er ikke rart hun tester grenser, da får hun hvertfall oppmerksomhet selv om det er negativt. Jeg skammer meg over å se hvordan dagen gikk.

Mens jeg satt i sofaen og det gikk opp for meg hvordan dagen hadde vært så kjente jeg at tårene kom. De rant nedover kinnet, ukontrolert. Og de kommer nå som jeg skriver det. Jeg føler innerst inne at jeg svikter min datter ved å være så halvhjertet til stede.

Jeg har bestemt meg for at alle måltider heretter skal være på kjøkkenet, helt tv og mobilfri. Bortsett fra middag fredag og lørdag. Jeg husker selv hvor koselig det var å spise de to middagene foran tv'en med mamma og pappa. Men jeg skal legge fra meg mobilen. Jeg skal la henne få være med på husarbeid, for hva gjør det vel om det tar lenger tid, så lenge hun faktisk vil gjøre det sammen med meg. Jeg vil sette pris på det. Hun skal også få være med på matlaging, uten å bli korrigert hele tiden. Blir det søl så er det bare å tørke opp. Igjen, hun vil jo bare være sammen med meg. Til sist, så har jeg bestemt meg for å sette meg ned og faktisk aktivt leke med henne noen ganger i løpet av dagen. Vise henne at for mamma er hun det viktigste i livet, ikke bare si det uten å vise det. Jeg skal heretter legge bort mobilen på ettermiddagen og frem til hun legger seg. Og legge den vekk i helger, ikke stadig ha den tilgjengelig. Når det er barnetv så skal jeg sitte sammen med henne, gjerne på fanget, og se på tv sammen med henne, og snakke om hva som skjer på barnetv.

Jeg er egentlig ganske trist her jeg sitter, for hvor mange dager har ikke blitt slik pga dårlige valg fra min side. Jeg er trist fordi jeg ikke viser jenta mi hvor mye hun faktisk betyr for meg. Hva hjelper det å si at hun er det beste i verden, hvis jeg ikke viser det? Jeg er trist fordi at om det skulle skjedd noe nå, så enten hun eller jeg bare borte, så ville hun kanskje tro at mobilen er viktigere en henne. Og det er den jo absolutt ikke. Om jeg fortsetter i samme spor, så vil det virkelig være mye jeg angrer på når jeg blir gammel. Og det vil jeg ikke, så endringer skal til.

Dette var rett og slett en virkelig oppvåkning for meg. Jeg ble forskrekket over hvor lite tilstede jeg har vært med henne psykisk, selv om jeg er der fysisk. Stakkars lille jenta mi. Forsøker bare å få litt ekte oppmerksomhet fra mammaen sin, og ikke bare halvhjertet.

Nå sitter jeg, og gleder meg til at det skal bli mandag. Jeg gleder meg til å skulle vie mer riktig fokus på henne. Og jeg setter virkelig pris på at jeg har innsett dette nå, og at jeg får mulighet til å rette det opp. Hun er det viktigste for meg, og hun fortjener å føle det sånn også.

Anonymous poster hash: c894d...a67

Jeg fikk tårer i øynene av å lese innlegget ditt. Tror nok enhver av oss behøver en vekker.

[AnonymBruker]

Jeg trenger også denne vekkeren. Nå spiser vi alltid uten tv/mobil, på kjøkkenet, da,... og det er dessverre ikke alltid like idyllisk som man gjerne skulle hatt det. Småkrangling mellom søsten "hvorfor fikk HUN den gule koppen og ikke jeg?" "Jeg liker ikke brød!" "Jeg VIL ha lekene med meg på bordet når jeg spiser" etc. Søling av melk, og mor er usikker på om det var med vilje eller ei, det forsurer også stemningen. Med to små er det sjelden begge er samarbeidsvillige samtidig under måltidene.

Og jeg er også litt usikker på hvor mye jeg skal "fotfølge" den eldste, som er 4 år nå, i leken. Tror hun har godt av å lære å leke litt selv, at ikke jeg alltid er med henne på gulvet.

Men jeg har nok absolutt mobilen litt for lett tilgjengelig, og må ta meg selv i nakken der...

Anonymous poster hash: c9139...056

[Strikkemamma]

Takk for et sterkt og tankevekkende innlegg. Det skal jeg ta med meg videre og tenke på når det gjelder min lille og.

[AnonymBruker]

Så reflektert du er så kommer det til å gå fint. Hadde den vekkeren når jenta var 6 mnd bare. Er alenemor og merket att jeg satt alt for mye med mobilen. Blir lei meg når jeg tenker på det nå! Det som fikk meg til å slutte var en ettermiddag hun lå under babygymmen og jeg satt med mobil. Hun prøvde å få kontakt flere ganger men jeg "måtte" bare skrive ferdig. Så ble hun helt stille. Så ned å da lå hun bare å så på meg med triste øyne. Følte bare att hun gav opp å få kontakt å ble så lei meg

Der og da bestemte jeg meg for å legge vekk mobil på dagtid. Har den liggende øverst på vitrineskapet og tar den bare frem når hun sover. Ringer det tar jeg den selvsagt men legger den på plass etterpå. Meldinger får vente til hun sover. Gjør jo husarbeid, men da er hun med. Hun er bare 9 mnd men hun kryper etter over alt og jeg forklarer hva jeg gjør. Hun får en fuktig klut og tørker litt rundt om kring med den. Lager jeg mat sitter hun i stolen og ser på. Jeg er veldig bevisst på å forklare selv om hun er lita enda. Ser att hun blir veldig interessert da.

Anonymous poster hash: b11ac...380

[AnonymBruker]

Hei!

Tenkte bare å komme med en oppdatering

Jeg har begynt å legge fra meg mobilen på kjøkkenbenken fra vi kommer hjem og til jenta mi er i seng. Det har gjort underverker! Jeg sa til henne dagen etter innlegget mitt her at jeg skulle slutte å bruke telefonen før hun var i seng og lese med henne og se barnetv SAMMEN. Jeg spurte om det hørtes bra ut og hun sa ja mamma, det blir veldig koselig ❤

De fleste dagene etter jeg skrev innlegget så har jeg klart å legge vekk mobilen. Ved et par anledninger har det vært noe i jobben jeg måtte ordne, med det resultatet at ettermiddagene ikke har vært ålreite.

Jeg har virkelig forstått hvor viktig det er å være psykisk tilstede med jenta mi og ikke bare fysisk. Hun trenger litt fullt fokus fra mammaen hver eneste dag!

Anonymous poster hash: c894d...a67

[Gjest Magdalene]

Så bra at hverdagen har blitt bedre!

I dag er det alt for mange voksne som "skal bare..." på mobilen. Fryktelig trist.

Jeg legger også bort mobil når barna er våkne. Har på lyd så jeg hører om noen ringer.

Merker stor forskjell på barna etter at jeg bestemte meg for det grepet.

. Mannen derimot er fryktelig dårlig på det, men matbordet er i det minste mobilfritt. Syns det er trist når ungene prøver å vise han noe, så går han glipp av det fordi han "skal bare..".

Endret 11. november 2014 av Magdalene