Hva gjør man når folk ikke tåler spøk og kommentarer?

[Gjest Ønsker nå å være anonym]

Vår familie består i ganske ulike individer med vidt forskjellige personligheter og ambisjoner. Våre foreldre er skilt og nylig hadde vi besøk av av foreldrene til min kjæreste/samboer, som er fra og bor i utlandet.

De er oppdratt helt annerledes enn oss og er mer forsiktige og 'gammeldagse' av seg. De er kristne men drikker vin. Vår familie er mer broket og mer høylydte individualister av seg, uten en fellesskapsfølelse (som den andre familien har). Vår familie lirer av seg skarpskodde kommentarer og er vandt med å tulle litt.

Vi var oss selv under besøket, men problemet er at den andre familien ble fornærmet over at noen fra vår familie spøkte og slang noen "morsomme" kommentarer. De forsto kanskje ikke spøkene, pga. språket og våre ulike bakgrunner?

Morsomhetene gikk på generelle småting under middagspraten, og angrep ingen personer. Likevel føler vår familie at samboer's familie egentlig ikke liker oss...og det inntrykket er jeg enig i. Det virker som om våre vaner, skikk og bruk ikke slår an hos denne familien. Vårt inntrykk av dem er at de er forsiktige, forsagte og sier ikke hva de egentlig mener.

Skal vi være oss selv og bare gå videre, eller burde vi rett og slett forandre oss hver gang vi er sammen med dem? Bør man forandre sin atferd og personlighet når andre folk ikke liker den?

[Nabodama]

Jeg blir egentlig ikke forundret av det du beskriver. Dere har opplevd et såkalt kulturkrasj!

Hvor er disse foreldrene fra?

I enkelte andre kulturer holder man fast på skikk og bruk, og legger stor vekt på å være høflig og holde kodeksen ved første gangs besøk. Først når man kjenner hverandre godt, kan man tillate seg å spøke og tøyse, men ofte da også innenfor bestemte rammer. Dette er mer ekstremt jo lenger øst du kommer.

Hvis de ikke kjenner til vår kultur noe særlig, vil jeg tro at dere ble oppfattet å være uhøflige og respektløse....men det er bare min antakelse.

Jeg tror det er viktig å forklare dem forskjellen i kulturene, og at det her hos oss blir betraktet som å være hyggelig og inkluderende å oppføre seg som dere gjorde.

[Gjest Ønsker å være anonym nå]

De er fra England og er britiske, så kulturforskjellene burde ikke være altfor store. Kanskje det er mer det at denne familien er konservative, går i kirken og barna deres er strengt oppdratt i forhold til mange i Norge.

Vi snakker bra engelsk, men det kan ha oppstått noen misforståelser, eller at de ikke likte humoren/forsto den.

Det virket som om de syntes vi var litt frekke og kvasse..De har helt andre holdninger enn hva vi er vandt med (ekteskap vs. samboerskap, barn, oppdragelse, familiemønster, familieregler/oppførsel, hva som er passende atferd m.m.)

De var superhøflige da de var her og de lot vel som om "alt er over-bra". Vanskelig å beskrive helt, men stemningen ble kunstig. Vi er høflige men kjemien ble ikke den store!

Bør vi bekymre oss over dette, eller bare akseptere at det er slik? Bør vi føle oss underlegne på noen måte? Det lå i kortene at den andre familien mente at det var de som hadde "rett", for å si det klønete.

[Nabodama]

Dere bør absolutt ikke føle dere underlegne!

Det vil alltid finnes mennesker som mener de er bedre enn andre, og ting du skriver kan tyde på at disse er av den sorten.

Jeg tror likevel at det har vært en kulturkrasj her, kanskje ikke av de helt store, men likevel. De er sikkert vant til sin type oppførsel i sin omgangskrets, og dere ble vel litt for "annerledes". Til tross for det burde de vært "store nok" til å akseptere dere som dere er!

Når to familer møtes i en slik sammenheng, bør vel begge parter imøtegå hverandre. De må også gjøre sitt.

[Gjest Frigg]

I en situasjon der man møter nye mennesker kan man godt legge litt bånd på seg i begynnelsen!

Og være imøtekommende, og forståelsesfulle for at ikke alle har samme oppfatning om hva som er morsomt.

I dette tilfellet tror jeg at den støyende famlien godt kunne tatt det med ro, i stedet for å skulle være så "vittige" hele tiden. Det er faktisk ikke alle som setter pris på, eller finner slike kontinuerlige "vittigheter" så morsomme.

Jeg kan finne på å komme med morsomme kommentarer og observasjoner, men jeg ville aldri oppført meg slik at noen følte seg ille til mote. Spesiellt ikke mot noen som var både svigers og gjester.

Og det at de er fra et annet land/kultur er vel enda en grunn til å jekke seg ned litt, istedet for å benytte enhver anledning til å hevde seg selv. (I dette tilfellet med å være morsom.)

[Gjest Anonymous]

Jeg forstår problemstillingen.

Men hvorfor føler du at du bør forandre deg for å tekkes dem? Lav selvtillit?

Fortsett å være deg selv, MEN kanskje ikke med de helt store kommentarene når de er i nærheten.........

Aksepter at mennesker er forskjellige, og ta det derifra!

Bygg opp selvtilliten, og vær deg selv er mitt beste råd.

[Gjest Fast gjest]

Kjenner igjen problemet...mine svigers er fra Paris og vår familie kommer fortsatt ikke godt overens med dem! Vi har møtt hverandre noen ganger og det blr like "ille" hver gang..familiene er totalt forskjellige og det er ikke speielt morsomt for min familie å jekke seg ned hver eneste gang. Jeg kjenner knapt igjen familien vår når de er på besøk

Vi fant ut at det var greit å bare være slik man er! Itte så mye å gjørra med, nei Vi drar våre morsomheter og fransk-folket ser bare dumt på oss hver gang- men vi bryr oss ikke..kan ikke forandre seg for andre.

[Gjest Louisas]

Dette har vel ikke noe med selvtillit å gjøre, men mer med hvordan den sosiale kodeksen bør være når 2 sviger-familier er svært ulike.

Jeg synes ikke man skal legge bånd på seg for andre, men være slik man er. Generelle regler som normal høflighet er selvsagt. Men å forandre seg og være annerledes enn man pleier, det er usunt. Alle får være akkurat slik som de er. 100 %.

[Gjest gjest1]

Humor kan være så mangt også da. Den er forskjellig fra land til land, og selv engelsk og norsk humor er jo forskjellig, ikke sant? Det er ikke alle nordmenn som skjønner eller liker engelsk sitcom noe særlig? Humor oppstår jo i det kulturelle miljø man lever i.

Jeg leste en gang en vits fra ett eller annet afrikansk land, som skulle være veldig morsom der nede, og den gikk på noe sånt som at kona di ligner en halvdød ku eller noe sånt..... Den ville ikke slått an hos oss, ville den vel?

Det kan vel rett og slett hende at disse svigerforeldrene rett og slett ikke oppfatter den norske omgangstonen som veldig morsom, fordi de ikke fatter den..... hva sier samboeren din om det da? Han må jo ha forstått hva som gikk galt?

[Gjest Anonymous]

Sosial kodeks er veldig forskjellig, også innen Europa (selv om vi ofte tror vi har en masse til felles med dem).

Selv har jeg bodd i flere steder i sentraleuropa og fornærmet/blitt fornærmet mange ganger. Husker godt da en italiensk venninne fortalte meg at jeg ikke burde kjøpe den buksen, fordi den fikk rumpen min til å se enorm ut! Hun hadde helt rett, faktisk - og det var jo bra hun sa det til meg, men innen norsk venninnekodeks sier man jo bare ikke slikt.

Mine erfaringer tilsier at man skal legge litt bånd på seg i begynnelsen når man skal inngå bekjentskaper i forskjellige land. Når bekjentskapene føler seg trygge på deg (og vice versa), kan man ta den lengre og innimellom lengre enn langt - men gi dem tid til å bli kjent med deg.

[Elle Melle]

Det er vel ganske vanlig å oppføre seg ulikt ovenfor ulike mennesker?

Man snakker da annerledes til sin bestemor enn til en kul kompis? En potensiell arbeidsgiver eller en professor man har som veileder får IKKE like mye sleivete bemerkninger av meg som medstudenter.

Man avpasser oppførselen etter situasjonen. Folk som er 100% like uansett hvem de snakker til, de oppfatter jeg faktisk som litt sosialt uintelligente.

Men å være ute av stand til å skjønne at noen forsøker å være hyggelige, er ikke mye smart.

Engelsk eller ikke, hvis noen viser med smil og kroppsspråk at de er venneligsinnet, så skjønner man vel det selv om man ikke har lik humor?