Fra vondt til værre med svigermor. Hvordan takle sjalusien hennes?

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min har et godt og fint liv sammen. Vi er like i væremåte, rolige og sindige begge to, snakker godt sammen og lever et fint liv sammen med ett barn og en til på vei. Moren hans er min (og hans) strake motsetning. Hun er høylytt, veldig rett frem som sjeldent tenker seg om før hun sier noe og hun har en sterk formening om hvordan verden og folk flest bør gjøre og være. Hun er veldig spesiell for å si det mildt og bruker seg selv, sitt liv og sine meninger som norm hele tiden og skjønner lite når andre ikke mener eller gjør det samme. At andre ikke tenker og føler som henne selv har hun liten eller ingen forståelse eller respekt for.

Jeg har hatt barndomshjemmet mitt på samme sted hele livet men pga av samboerens jobb lar det seg desverre ikke gjøre å bo der. Jeg kommer fra en stor familie og har et tett og nært bånd til dem alle noe min samboer også med tiden har fått. Min samboer har i grunnen bare sine egne foreldre å forholde seg til da hennes væremåte er mye av grunnen til at de ikke har kontakt med den resterende familien deres. Dette gjør at svigermor måler seg opp mot min familie hele tiden og føler seg både underdanig og mindre verdt enn min familie. Hun føler også at de til stadighet blir nedprioritert til fordel for den andre siden, noe som ikke medfører riktighet siden vi hele tiden har vært bevisste på å dele oss 50/50 mellom familiene. Dette har vært et tema fra dag en siden vi ble sammen og min samboer blir både sint og lei seg når hun trekker dette frem for det stemmer ikke og dette er noe vi alltid har tatt hensyn til nettopp for å unngå såre følelser hus henne. Tvert om så bor de lettere tilgjengelig enn det min familie gjør og er hos oss på besøk mye oftere enn det min familie er nettopp fordi de er pensjonister og ikke har noe ansvar som gjør det vanskelig for dem å reise.

Mitt og svigermors forhold har alltid vært greit, men ikke mer enn det siden vi er så momentant forskjellige som vi er. Jeg følte tidlig at hun hakket på meg og serverte meg små stikk som kunne tolkes både dit at det bare var mangelen på sosiale antenner og vanskeligheter med å ordlegge seg eller det at hun oppriktig ikke likte meg noe særlig. Jeg har som sagt god kommuniksjon med samboeren min og har alltid vært ærlig med han om dette og han tolket det dit hen at det aldri lå noe vondt bak men at hun sier ting som kommer litt skjevt ut. Jeg er i motsetning til henne en konfliktsky person og har aldri tatt henne for dette men stått det ut og tolket det i beste mening selv om det til tider har vært litt vanskelig. Jeg ser at jeg i hennes øyne kanskje derfor kan oppfattes som litt reservert for jeg vokter meg veldig for hva jeg kan si uten at det blir tatt ille opp, er redd for hva jeg får slengt tilbake og det er ingen god flyt i samtalene våre slik jeg har med min egen mor. Men jeg har alltid snakket høflig og normalt til henne, noe annet faller seg ikke naturlig for meg for det er slik jeg er oppdratt og slik jeg og samboeren kommuniserer oss i mellom også.

Jeg oppfattet tidlig at det lå en del sjalusi bak væremåten hennes. Hun synes det er negativt at jeg har så tette bånd til familien min og at samboeren har fått en stor familie i min og som han setter stor pris på siden det ikke er noe hun har. Hun og min samboers far har levd i et fornuftsekteskap helt siden samboeren min var liten. Det er ingen følelser der, separate soverom og hun irriterer seg ofte over samboerens far som er lite sosial og fåmælt. Jeg har hele tiden tolket det dit at sjalusien hennes gjaldt forholdet mellom meg og samboeren og at hun hele tiden har ventet på at vi skulle gå hver vår vei siden familielivet skjedde så fort for oss. Det siste året har det skjedd mye i livet vårt og vi har kjøpt oss bolig sammen samt at vi venter et nytt barn. Dette har satt i gang et ras av negative tanker hos svigermor (som hun desverre ikke sitter inne med) og jeg mistenker at hun nå har skjønt at jeg ikke skal noen steder. Nå har hun hatt en samtale med samboeren angående meg der det kommer frem at jeg definitivt ikke er svigerdatteren hun ønsket seg og hun hadde sett for seg et helt annet forhold til svigerdatteren sin enn det hun har fått i meg. Det i seg selv er jo en ærlig sak for jeg skjønner at hun aller helst skulle sett samboeren med en jente som var mye mer lik henne selv, men som samboeren selv sier så hadde det neppe vært et godt forhold å være i for han selv. Det jeg derimot ikke skjønner er hvorfor hun ikke heller kan slå seg til ro med at sønnen hennes endelig har fått den lille familien han ønsket seg i oss (meg og barna) fremfor å henge fast i hvordan ting aller helst skulle vært? Vi har et godt forhold, et familieliv vi setter høyt begge to og sønnen hennes er lykkelig. Burde ikke det telle mer enn hva hun ønsket seg? Nå har hun gått fra fokusere på det negative ved forholdet vårt, familien min, hvordan vi oppdrar barnet vårt kontra hvordan hun selv ville gjort det, det negative ved seg selv til å plukke ut ting ved meg hun kan henge seg opp i. Men det aller verste er at hun har begynt å lyve for sin egen sønn og min samboer ved å si at hun oppfatter meg som et menneske med mangel på folkeskikk og at de gangene hun forsøker å få i gang en samtale så reagerer jeg ved å bli sur og vrang. Etter alle de syrlige kommentarene fra hennes kant som jeg har bitt i meg og likevel holdt kjeft om så får jeg servert dette? Jeg er så såret og lei meg nå og aner ikke helt hva jeg skal tro. Lager hun dette i sitt eget hode som etter en stund blir til "sannheter" siden hun ikke får noen motbør for tankene sine i det daglige eller gjør hun dette bevisst for å sverte meg? Hun gikk langt i å skulle ødelegge det forrige samboerskapet som mannen min hadde med eksen sin, det ble slutt men jeg er ganske sikker på at det ikke bare var hennes fortjeneste for forholdet de hadde sleit veldig av andre grunner også. Samboeren sier at hun bruker en del av de samme argumentene nå også enda jeg og hun samt forholdene er vidt forskjellige. Hvorfor gjør hun dette?

Jeg vet egentlig ikke hva jeg ønsker med dette innlegget. En liten utblåsning kanskje siden jeg synes det er så vanskelig å rette dette mot henne. Takk for at du leste og har du noen innspill eller gode råd så legg dem gjerne igjen. Jeg trenger dem sårt akkurat nå for jeg vet snart ikke hvordan jeg skal forholde meg til henne.

Godt mulig jeg ikke er hennes drøm av en svigerdatter, men hun er definitivt ikke min drøm av en svigermor heller

Anonymous poster hash: 9b838...764

Anonymous poster hash: 9b838...764

[Strikkemamsen]

Stakkars deg. Du kan jo ikke leve sånn.

Her må rett og slett mannen din på banen. Han må si fra at ho må skjerpe seg.

Enten må ho slutte og kritisere deg ellers må dere kutte ho ut.

Skjønner at han vil ha kontakt med moren sin men det burde ikke være på bekostning av deg.

Du må huske at barna etterhvert fanger dette opp og det er ikke bra at de hører negative ting om mammaen sin

[AnonymBruker]

Ser ingen grunn til å ha 50/50 fordeling mellom familiene på denne måten. I min oppvekst var vi masse sammen med min fars familie, og besøke min mors familie et par ganger i året. Det var til det beste for alle.

Anonymous poster hash: 6802f...902

[AnonymBruker]

Tusen tusen takk for svar begge to.

Stakkars deg. Du kan jo ikke leve sånn.
Her må rett og slett mannen din på banen. Han må si fra at ho må skjerpe seg.
Enten må ho slutte og kritisere deg ellers må dere kutte ho ut.
Skjønner at han vil ha kontakt med moren sin men det burde ikke være på bekostning av deg.
Du må huske at barna etterhvert fanger dette opp og det er ikke bra at de hører negative ting om mammaen sin

Ser ingen grunn til å ha 50/50 fordeling mellom familiene på denne måten. I min oppvekst var vi masse sammen med min fars familie, og besøke min mors familie et par ganger i året. Det var til det beste for alle.

Anonymous poster hash: 6802f...902

Mannen min er i aller høyeste grad på banen og synes dette er like vondt, om ikke vondere, enn det jeg synes. Han blir som sagt såret når hun kommer med alt dette (gjerne etter et glass rødvin eller to) og setter henne til veggs hver bidige gang. Han er flink til å prate for seg, arumenterer godt men er likevel rettferdig og når hun sier ting som for han ikke har rot i virkeligheten så er det lett å plukke argumentene hennes sønder og sammen nettopp fordi de er så grunnløse som de er. Nå har det som sagt frem til nå aldri gått på meg som person, men nå som det gjorde det gikk han meg i forsvar og plukket disse argumentene sammen også for han har aldri sett eller opplevd den siden av meg som hun presenterte. Problemet er at hun da blir veldig avvikende, aller helst vil avslutte samtalen og sier bare at huff ja, da er det sikkert bare meg det er noe galt med. Hun reagerer på en slik måte at han rett og slett ikke kommer noen vei med samtalen annet enn å presentere det han synes er feil og dårlig gjort men han føler aldri at han når skikkelig inn til henne for det er jo det samme hun mæler om hele tiden. Han forsøker i aller høyeste grad men diskusjonen avslutter alltid med at hun gir inntrykk av at hun er enig med han, helt til hun drar det opp på nytt en annen gang og vi ser at hun ikke har kommet seg av flekken likevel.

Dette har har enda ikke slitt på forholdet til meg og mannen siden vi er enige og han ser stort sett det samme som jeg ser. Hun kunne derimot vært en stor kilde til konflikt i forholdet vårt hadde han ikke stått såpass opp mot henne som han gjør. Når det gjelder å kutte henne helt ut så sitter det ekstremt langt inne for oss begge, for de er alt som er igjen av familien hans. Vi har også en sønn som har arvet den familiekjære siden av oss og som synes det er stor stas med besteforeldrene sine. Faren hans er også et viktig element i dette for han elsker barnebarnet sitt og sønnen sin ikke minst og å kutte kontakten med det eneste hjemmet han har vil skade faren hans også som da ikke får sett oss like mye. Vi er nødt til å finne en måte å forholde oss til henne på, og for min samboers del så går det stort sett greit. Han er vokst opp med den personligheten som hun er, takler henne på en annen måte og han tør å ta til motmæle mot henne de gangene det trengs. Og det er heller ikke slik at hun jevnt over er spydig, slenger med leppa og er gerenelt usmakelig til enhver tid. Da tror jeg valget hans hadde vært lett.

Jeg ser også det du skriver om barna som er vitne til dette og jeg tror ikke barnet skjønner så mye av det, hvertfall ikke enda. Det er litt vanskelig å forklare hvordan denne dama er for hun må neste oppleves, men jeg tror at man som førstegangsinntrykk kanskje tenker at hun er relativt spesiell, litt ubehøvlet og at de sosiale antennene ikke er helt der de skal men hun slår deg ikke nødvendigvis som ondskapsfull. De små stikkene hun serverer oss og meg er gjerne ordlagt på en slik måte og pakket såpass inn at man ikke nødvendigvis tar det som en fornærmelse der og da og hvertfall ikke som en utenforstående. Og det er det som hele tiden plager meg, den usikkerheten på hva mener hun egentlig nå? Ligger det noe mer bak eller ordla hun seg bare keitete og teit?

Anonymous poster hash: 9b838...764

Anonymous poster hash: 9b838...764

[AnonymBruker]

Dere trenger ikke kutte henne ut, men det er absolutt på tide å begrense tiden sammen med henne. Begynn å unngå henne, rett og slett

Anonymous poster hash: 6802f...902

[AnonymBruker]

Jeg hadde holdt god avstand. Må det med min egen mor, hun er lik.

Det et ingen grunn for at dette skal være 50/50 med den ene og andre familien. Det er bare å si høye og tydelig at vi tilbringer tid med de mennesker som for oss til å føle oss vel. Gi henne motstand, ellers vil hun aldri slutte å kjøre over deg.

Hun er respektløs!! Og fortjener ikke å holde på slik. Det er dumt at dere latt henne. Hun er som min mor, mangler helt bakkekontakt og følelse for hva som rett og galt.

Hun har ingen rett til å gi utrykk for at du ikke er bra nok, da hadde jeg gjort det helt klart at hun ikke er hva du ønsket deg i en sviger mor heller!

Noen ganger, når man skal takle folk som ikke følger vanlige normer og moral, må man være ekstremt klar.

Dere har all rett til å være mye mer sammen din familie, for de er hyggelig mot dere. Don svigermor tapper deg for energi. Vær obs på hva hun sier i sine barns nærvær. Ikke bra at hun viser lite respekt for deres mor. Aldri aksepter det.

Vær streng med henne, Sett klare regler for oppførsel.

Anonymous poster hash: 71ea7...0c4

[AnonymBruker]

Og en ting til, ikke synes synd på henne når hun går i' offerrollen' og sittet, da må det være meg etc.

Det er manipulering.

Har brukt mange psykologtimer for å lære å takle min mor. Hun eeeeeelsker å være offer. Skaper situasjoner hvor hun kan få litt oppmerksomhet og være offeret. Og ellers gjør hun alt mulig for å ødelegge. Har ingen respekt osv.

Det er bare å bekrefte; ja, stemmer det. Det er deg Det er noe galt med.

Anonymous poster hash: 71ea7...0c4

[plix]

Det er ikke rett frem å sette grenser rundt seg selv for å ta vare på seg selv, og når de grensene må settes ovenfor nær familie (og kanskje spesielt svigerfamilien), kan det fort gå utover andre parter. De kan føle de må ta side og parti.

Slenger meg på, for å ta vare på deg selv må du ta avstand. Hva sier mannen din? Vet han hvor ille det er?

[AnonymBruker]

Si i fra selv også hver gang hun sier noe som ikke er akseptabelt. Svar høflig, men bestemt.

Trekk dere unna henne. Når hun klager på å bli nedprioritert, er det bare å svare ærlig at dere synes det et ubehagelig å være sammen med henne pga den nevnte oppførselen.

Ta tal nå for barnas skyld. Dere kan ikke la dem vokse opp med å se at dere overkjøres og Raknes ned på slik.

Anonymous poster hash: 6802f...902

[AnonymBruker]

Tusen takk for flere gode svar. Jeg er nok en type person som synes det er vanskelig å sette grenser i forhold til meg selv når det ikke gjelder de som står meg nærmest og det er også nytt for meg å måtte forholde meg til et menneske som er så langt unna normen og med så dårlige sosiale antenner som det svigermor har. Det i tillegg til denne evnen hun har til å ordlegge seg på en måte som kan tolkes på flere måter gjør meg bare enda mer usikker. Jeg har forsøkt å "ta henne", i mangel på et bedre ord, de gangene jeg virkelig har trodd at hun har slengt med leppa men da blir hun myk som smør og snor seg unna med at jeg misforstår, at det ikke var det hun mente eller at det ikke var vondt ment. Også sitter jeg tilbake og på nytt blir fryktelig usikker på om det bare er jeg som er hårsår eller om hun faktisk mente det jeg trodde hun sa. Samboeren lar henne ikke slippe unna, det er det desverre jeg som gjør men hun reagerer på samme måten de gangene han arresterer henne med metoden myk som smør og gjerne etterfulgt med at det ikke var kritikk eller noe i den duren. Og da blir det litt vanskelig å fortsette konfrontasjonen når hun legger seg ned og påstår at det er vi som feiltolker henne.

Plix lurte på om samboeren min skjønner hvor alvorlig det er og for å være helt ærlig så tror jeg ikke noen av oss har skjønt det helt før hun nå dro opp den samme tematikken rundt forskjellsbehandling for 50. ende gang og begynte å gå på meg som person. Vi har hele tiden bodd langt fra familiene våre og et dagsbesøk til noen av dem eller å ha besøk en dag lar seg ikke gjennomføre. Derfor er vi gjerne sammen med dem 4-6 dager om gangen, lengre om det er snakk om ferier. Vi drar gjerne til familie i jule og sommerferier samt påske og ellers så er de hos oss 2 ganger i året utenom det. Vi har derfor sluppet å ha denne problematikken rundt oss på daglig basis siden disse tilfellene gjerne har skjedd ved besøk. Da har stort sett jeg og sambo snakket om det som har blitt sagt til meg og konfliktene dem i mellom i etterkant av besøket og blitt ferdig med det helt til neste besøk. Det siste året har jeg begynt å grue meg mer og mer til hvert besøk for jeg aner snart ikke hvordan jeg skal te meg rundt henne og jeg gruer meg til hva som skjer eller blir sagt denne gangen. Nå gikk hun som allerede skrevet på meg som person i en alvorlig samtale med samboeren når jeg ikke var tilstede og for en gang skyld levnet det ingen tvil om hvor skoen trykker selv om hverken jeg er samboeren synes begrunnelsene hennes henger på greip eller har rot i virkeligheten. Jeg sitter såret og sint tilbake og aner ikke helt om jeg skal tro at hun gjør dette med viten og vilje for å sverte meg eller om dette også kan avskrives de dårlige sosiale antennene og væremåten hennes. Samboeren derimot er redd hun har bikket over psykisk og er på vei inn i en depresjon for hun har i hele hans liv hatt et negativt fokus angående det aller meste men nå er hun blitt så fryktelig tung. Hun har en merkelig trang til å måtte finne det negative i enhver situasjon fremfor å fokusere på det positive. Et godt eksempel er jo dette hun trekker frem som en av de negative tingene ved meg, at jeg er familiekjær og veldig bundet til stede jeg kommer fra. Det har igjen gjort det til at det eneste barnebarnet hun har også er veldig familiekjær og glad i besteforeldrene sine og hun er jo nettopp en av dem. Men fremfor å sette pris på den siden av han gjør hun det heller om til en konkurranse mellom besteforeldrene der hun påroper seg å være taperen. Jeg skjønner det bare ikke og blir helt matt av hele dama.

Anonymous poster hash: 9b838...764

Anonymous poster hash: 9b838...764

[AnonymBruker]

Må innrømme at jeg bare har skumlest da det er sent og jeg er trøtt Men kjenner meg veldig igjen. Din beskrivelse av din svigermor er en beskrivelse av min. Vi har løst det med mindre kontakt. Mannen har prøvd å prate med henne men hun ble bare rasende og mente at jeg var ond og sa masse stygt og løgner om meg. Hun ser ikke lenger enn sin egen nesetipp, verden surrer rundt henne og nåde den som ikke er enig med henne. Og sånne stikk er så fælt å få Får de foran sønnen vår, gruer meg til han skjønner det.

Slitsomt, heldigvis er mannen på min side, vil ikke oppleve et samlivsbrudd pga den dama der.

Anonymous poster hash: 250ec...f38

[GammelKaktus]

Kan ikke mannen din si noe sånt som at hvis hun ikke behandler deg med den respekten du fortjener som han barns mor, så er hun ikke lenger velkommen i deres hjem. Samboeren din kan si han er veldig glad i henne og det er han i deg og, og at oppførselen hennes mot deg gjør han veldig ulykkelig osv. Smøre skikkelig tjukkt på. Da får faren til samboeren din heller komme alene på besøk. Sette hardt mot hardt, forhåpentligvis då forstår hun alvoret da.

Noe i den duren iallfall, for du kan ikke ha det slik som du har det nå... Nesten grue deg til dere skal på ferie til din familie i frykt for hva hun skal lire av seg denne gangen...

[AnonymBruker]

Dette du forteller høres helt likt ut slik som jeg hadde det.
Min svigermor invaderte livet vårt, kom med stikk til meg hele tiden, var sjalu på min familie og forlangte at vi skulle ha mer med de å gjøre enn med min familie. Da vi fikk barn og hun og datter (min svigerrine) fikk min samboer til å si at jeg måtte være flinkere å passe på at det var svigermor og svigerrinnen som skulle ha mest med barnet vårt å gjøre fordi det betydde mye for de -og at min familie måtte ikke besøke oss så ofte o.l. DET var siste dråpen for meg...
Jeg forlangte at samboeren min tok et oppgjør med de. Det gjorde han da han også så galskapen i det.
Dette er over et år siden. Jeg har ingen kontakt med de pr i dag. Samboeren min besøker de et par ganger i året. De ønsker ikke kontakt med meg fordi de hater meg og er verdens verste person, sier de.
Jeg må bare være ærlig å si at livet er så mye bedre nå enn da de invaderte livet vårt.

Så mitt råd til deg er å be mannen din ta et solid oppgjør med moren sin. Klarer hun ikke å forandre seg, så må dere kutte henne ut livet deres for en periode. Vær tydelig med henne du og! Er hun frekk mot deg, så svar henne igjen. Det er rein psykologi. Hun får en opplevelse av at det ikke er gøy å kritisere deg fordi du kommer med et svar som gjør det ubehagelig for henne, og da vil hun etterhver unngå den situasjonen.
Men som sagt: Kutt henne ut av livet deres for en periode. Hun kommer ikke til å forandre personlighet over natten. Men deres møter fremover skal være på dine premisser. Lykke til!

Anonymous poster hash: d70b0...daa

[Kattugla]

Hun høres mest ut som et bortskjemt barn som skriker og bærer seg for å få oppmerksomhet og når det ikke nytter, prøver å stille "konkurrenten" i dårlig lys med løgner og baksnakking.

I det lange løp vil det bare gå utover henne selv, men jeg synes også at når hun baksnakker deg til sin sønn (muligens fordi hun føler at hun har god sjans for å lykkes med å bli kvitt deg også, ref mannens eks) så må han sette henne på plass og si i klartekst at slik prat vil han ikke høre om sin kone og mor til sine barn - og hvis hun fortsetter å presse han til et valg med denne oppførselen, så blir det et enkelt et; adjø mor..