Sette på plass min egen mor?

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 22 år som merker at jeg får min egen mor mer og mer i vrangstrupen.

Mamma fikk meg som ganske ung og forholdet med pappa funka ikke. Jeg og mamma flytta til en ny by og mamma begynte å studere, droppet ut av skolen da hun møtte min stefar og fikk to sønner på rappen etter det. Vi flyttet mye rundt og vi eide vel egentlig ikke noen bolig. I og med at brødrene mine kom ganske tett og at de allerede hadde meg fra før av så hadde ikke mamma noen mulighet til å jobbe fullt. Stefaren min hadde til enhver tid 2-3 forskjellige jobber.

For et par år siden forlot han henne og mamma har nå flyttet for seg selv med mine to brødre, mens jeg flyttet ut for å studere. De deler brødrene mine 50/50 noe som betyr at mamma ikke får noe særlig økonomisk støtte og hun har det veldig trangt økonomisk. Jobber litt i diverse drittjobber, blir lei og deretter sykemeldt osv.

Misforstå meg rett, jeg er kjempe glad i mammaen min og brødrene mine og absolutt ikke bitter for noe av dette, men det er derimot hun. Vi har EGENTLIG et godt forhold, men i det siste så har hun begynt å komme med små stikk-kommentarer hver gang det skjer noe positivt i mitt liv.

Jeg studerer og har fått en relevant deltidsjobb innenfor mitt fagfelt som jeg da tjener ganske greit på. Samboeren min og jeg bor i en billig studentleilighet og selv om vi sparer til bolig og sånn, så tar vi oss også råd til andre ting som f.eks. å reise til utlandet sammen et par ganger i året.

Hver gang hun ringer meg og spør hvordan det går så skal hun alltid kommentere på hvor heldig jeg liksom er. Jeg er heldig som har luksusen til å dra på ferie, muligheten til å studere, penger til å bruke masse på meg selv (i følge henne i alle fall, sannheten er at jeg budsjetterer ganske nøye før jeg bruker penger på noe) og all verdens fritid osv. Mens hun er stuck alene i et hus som er for dyrt men som hun må ha for å ha plass til brødrene mine.

Jeg begynner å bli ganske drittlei av innstillingen hennes. Hele oppveksten min har hun vært i kaotiske jobbsituasjoner, i perioder bare sykemeldt og dasset hjemme. Jeg har vært sympatisk og støttende hele veien. Da brødrene mine var yngre og jeg bodde hjemme så hjalp jeg henne masse med dem, hentet i barnehage, laget middag, var gratis barnevakt hver gang hun trengte det. Jo mer jeg tenker over det desto mer føler jeg at mamma har hatt det ganske lett ift. til at hun alltid har hatt meg til å hjelpe seg. Jeg mistenker at hun dropper alle hintene som hun gjør fordi hun rett og slett føler at det burde være mitt ansvar å hjelpe henne.

Jeg mener at jeg selv har jobbet for det jeg har oppnådd og at jeg hittil har tatt smartere valg enn det hun gjorde da hun var på min alder. Jeg er selvfølgelig glad for at hun fikk meg og brødrene mine selv om ingen av oss kom på optimale tidspunkt for henne økonomisk og karrieremessig, men det forandrer jo ikke at dette er ting som hun selv har valgt og må stå for! Hva skal jeg gjøre med dette? Krype opp igjen i livmora hennes? At stefaren min valgte å dra har nok også mye med min mor å gjøre, det ser jeg nå i ettertid. Jeg skal ikke påstå at jeg vet alt om deres forhold, men jeg vet at han alltid har måttet jobbe veldig hardt for å forsørge oss alle, og at min mor ikke alltid har behandlet han kjempebra.

Hun hinter også om at jeg er en dårlig søster som sjeldent besøker brødrene mine, men jeg har masse forpliktelser der jeg bor nå gjennom jobb og studier - det finnes ikke høyskoler eller universitet der hun bor, og ikke er det optimalt for noen av oss at jeg er på besøk hos henne for lengre tid av gangen da huset er veldig trangt og jeg må sove på sofaen. Dessuten merker jeg at jeg blir veldig negativ av å omgås henne. Hun gir meg veldig mye skyldfølelse for at jeg liksom har det bedre enn henne.

Vet ikke helt hvor jeg vil hen med denne tråden, men jeg kjenner at jeg bare er veldig lei av å ha kontakt med henne. Jeg føler at jeg har valget mellom å splittes fra familien min eller å fortsette bli psykisk nedbrutt av å ha kontakt. Jeg er jo kjempeglad i brødrene mine (som fortsatt bor hjemme), men jeg bare orker ikke mer.

Anonymous poster hash: 373eb...d10

[Vill]

Eg har sjølv hatt problemer med pappa, og vart ganske nedbrutt av å bu heime hos han. Eg var også husmor i ein tidlig alder då mamma flytta ut. Når eg var hos pappa måtte eg lage middag kvar dag, vaske klær, støvsuge, vaske, og hadde mykje meir ansvar enn andre på min alder. Då eg vart eldre og fekk lettsykkel-lappen og billappen, vart eg også personlig sjåfør for min lillebror siden pappa ikkje gadd kjøre oss. Og om eg sa "nei, det passer ikkje no" eller "du må vente litt", så fekk eg skikkelige skyllebøtter fordi eg "hadde det så godt og var så heldig" osv.. Så eg kjenner meg igjen i deg. Sjølv om det ikkje var heilt det samme siden min pappa har alltid hatt god jobb og økonomien på stell.

Det var nokre episoder der eg fekk nok, og det endte med at eg flytta til mamma. Eg sa til pappa at eg trengte litt tid. Han måtte la meg vere i fred til eg var klar for det og tok kontakt. Det var veldig vanskelig for han å forstå, siden han ikkje skjønte kva eg var sur for. Sjølv om eg sa det om igjen og om igjen. Eg gjekk til psykolog som sa til meg "Det er for seint å oppdra din far!", og det må du også ta til deg. Dessverre har foreldrene våre stivna i eit mønster, og det er ikkje så lett å endre på. Men det betyr ikkje at du må finne deg i det. Eg tok opp problemene med pappa, men han klarer ikkje innrømme feil eller si unnskyld. Det einaste eg fekk utav han var "hæ? Sa eg det? Det kan eg ikkje huske. Men no er vi vel ferdig med det?"

Det er veldig bra at du har flytta ut! Då eg flytta til mamma, og seinare sammen med kjæresten min i ein anna by, fekk eg endelig litt luft. I begynnelsen ringte han støtt og stadig. Psykologen min sa at eg måtte sette grenser, og gjerne si "det er koselig at du ringer, men kan ikkje eg heller ringe deg når det passer? Kan vi snakkes ein gang eller to i veka i stedet?" Det tok lang tid for meg å tilgi han. Eg måtte sette grenser, ta ein pause rett og slett. Eg føler han har skjerpa seg også. Eg trur han fekk seg ein vekker då jentungen som alltid hadde vore pappajente ikkje ville snakke med han

Beklager at dette vart litt langt, men det kan vere godt å høre at du ikkje er aleine. Då foreldrene mine skilte seg kom det også mykje negativitet frå dei begge. Det kom gjerne stygge uttalelser om den andre framfor bror min og meg. Då sa eg rett ut "det er forelderen min du snakker om! Eg skjønner at du ikkje har det greit akkurat no, men det er min mamma/pappa, og eg vil alltid vere glad i ho/han! Slike stygge ting kan du holde for deg sjølv eller ta med nokon andre" Det sank inn! For å oppsummere; Eg ville satt meg ned med mammaen din og fortalt rolig men tydelig korleis du føler det. Det er fryktelig destruktivt og deprimerande å prate med mennesker som alltid er negative. Du kan også skrive det ned viss du synes det er vanskelig å si. Si tydelig at du er veldig glad i ho, men du orker ikkje at ho gir deg dårlig samvittighet for noko som ikkje er din feil. Så ville eg satt grenser. Si at i ein periode framover, er det du som ringer ho. Du ringer når du er klar for det.

Det hjalp iallefall meg No har pappa og eg eit mykje bedre forhold igjen, sjølv om det endå ligg litt i bakhodet at han har såra meg. Eg er redd det vil skje igjen, men no er eg bedre rusta til å takle det. Eg er voksen no, 22 år nett som du, og eg har faktisk rett til å bestemme kor mykje kontakt eg vil ha. Lykke til!

[AnonymBruker]

Herregud, det der er jo nesten nøyaktig situasjon som meg. Jeg har dog to stesøstre og er 24 år gammel (går sisteåret på master nå). Droppet kontakten med moren min tre år siden, og har ikke snakket siden. Sendte et julekort to år siden men stoppet der ettersom jeg ikke fikk noen svar på det.

Anonymous poster hash: c8604...a2c