Noen som har opplevd omsorgsvikt?

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd omsorgsvikt der både rus og dårlig oppfølgning av foreldre har ødelagt mye for meg. Jeg fikk aldri nye klær, sykler, ski og ble mye mobbet fordi jeg alltid hang etter de andre på skolen når det kom til skoleutstyr og annet utstyr osv. Nå sitter jeg som 24 åring i et hjem jeg ikke kommer meg ut av, men jeg skal prøve å flytte ut snart. Jeg sliter med bekymringer for framtiden der jeg ikke helt vet hva og hvordan jeg skal lære meg å ta vare på meg selv. Jeg har hatt en tøff oppvekst med mye psykisk vold, samt offer for fysisk vold der en far har ødelagt veldig mye for hele familien med spilleavhengighet, alkoholmisbruk, med sterke psykopatiske tegn.

Flere som vil dele sin historie samt vil gi noen råd eventuelt veiledning for hvordan man skal begynne å legge fortiden bak seg. Bekymrer meg mye for hvordan jeg skal klare å finne meg en partner som også ikke er som pappa, da jeg til stadighet finner menn som ligner han.

Anonymous poster hash: 702aa...7af

[Gjest paramount]

Har opplevd akkurat det samme som deg...og fikk nesten 1 mill i erstatning fra stat/kommune. Det viktigste er at du har et mål....Og det målet bør være at du vil deg selv det aller beste...For å si det sånn: *Respect yourself enough to know you deserve the very best*....For å legge fortiden bak seg er det beste rådet å akseptere at det er fortid..men å bruke fortidens erfaringer til å gjøre fremtiden mye bedre

Endret 7. oktober 2014 av paramount

[AnonymBruker]

Har opplevd akkurat det samme som deg...og fikk nesten 1 mill i erstatning fra stat/kommune. Det viktigste er at du har et mål....Og det målet bør være at du vil deg selv det aller beste...For å si det sånn: *Respect yourself enough to know you deserve the very best*....For å legge fortiden bak seg er det beste rådet å akseptere at det er fortid..men å bruke fortidens erfaringer til å gjøre fremtiden mye bedre

Tusen takk for svar.

Kan du utdype litt mer hva som gjorde til at du ble utsatt for omsorgsvikt?

Anonymous poster hash: 702aa...7af

[Gjest paramount]

En alkoholisert og psykisk syk mor, barnehjem / 5 stk....hvor de ansatte mishandlet barna/meg....fosterhjem hvor det foregikk fysiske og psykiske overgrep....barnevernet visste om omsorgssvikt og ikke reagerte før det gikk 18 mnd...En far som prøvde alt for å redde barna sine men ble mishandlet av sin eks-kone/ min biologiske mor...

[AnonymBruker]

Sannheten er at man (for de fleste helt ubevisst) søker og tiltrekker seg en partner som føles trygg og riktig. Uten å gå fullstendig inn i psykologien nå, forklarer jeg det helt enkelt. Når man er blitt mishandlet, slått, ikke blitt elsket osv er det det du er vant til. Det som former det som kjennes trygt og godt for deg. Vi er vanedyr dessverre, og veldig mange havner i det sporet. Med mindre de virkelig jobber med seg selv og går jevnlig til terapeut. Eventuelt blir lagt inn på institusjon for å få en mer effektiv prosess.

Ofte er dette bare ETT av problemene man må jobbe med, og det er fryktelig krevende. Først og fremst må du vite at du selv må gjøre jobben. En psykolog, medisiner osv er bare en krykke. Men du må selv klare ta til deg råd, ris/ros og jobbe med deg selv.

Punkt 1: Du må gjøre deg bevisst dine problemer. Ofte lærer man å reflektere og analysere over sine egne følelser og reaksjoner, gjerne gjennom en god psykolog. De stiller ofte "vanskelige" og "dumme" spørsmål for å få deg til å tenke.

Når du så er bevisst hvordan og hvorfor du tiltrekkes av slike menn, må du lære deg å kjenne de igjen. Du må fullstendig kutte ut å date, helt til du føler deg trygg på deg selv og dine problemer. Det er inget poeng i å søke kjærlighet når man ikke har jobbet med seg selv og funnet en trygghet.

Når man vokser opp slik som du, er selve den utryggheten ditt fundament på trygghet. Det må endres. Det tar tid. Det er vaner som må kuttes ut, og det vet alle som slutter røyke, drikke alkohol, dop osv er krevende og gjerne tar lang tid.

For mennesker som ikke har satt seg inn i psykologi høres det helt merkelig ut at mennesker som bli slått/mishandlet som barn ofte finner en partner som mishandler dem, eller blir en mor/far som gjør det samme som foreldrene. Eventuelt begynner med rus selv også.

Derfor er barnevernet alltid litt på voksne som har hatt et turbulent liv og vært inne i systemet, når de får barn. Nettopp fordi dette er et mønster mange er ubevisst og som ofte gjentar seg. Ofte går det så langt at barnevernet ser seg nødt til å ta barna.

Det å ikke bli elsket eller få omsorgen man skal få og fortjener av sine foreldre, setter dype spor. Ikke bare i forhold til en partner, men venner, kollegaer og mennesker generelt. Tillit, trygghet, kjærlighet, omsorg kan være vanskelig å ta imot. Et vanlig A4 liv kan være vanskelig å skulle leve.

Mange barn og ungdom som blir tatt fra et vondt hjem med narkotika/alkohol, mishandling og vold sliter med å tilpasse seg et godt og tryght hjem sammen med omsorgsfulle fosterforeldre som virkelig bryr seg. Bare noe så enkelt som å få spørsmål om hvor du har tenkt deg, hvor lenge du blir borte eller at det faktisk er middag kl 17, kan gjøre at en føler seg utrygg og redd. Hvor rart er ikke det tenker folk. Men jo, slik er det. Man blir automatisk utilpass og rastløs, og søker seg hjem til foreldrene. Ofte rømmer barn og ungdom til det kjente og trygge. Nettopp rus, vold og mishandling.

Det er derfor ikke så lett å "redde" mennesker som har opplevd slik omsorgssvikt, spesielt over mange år. De første årene i livet har uendelig mye å si for hvordan man ender opp som et menneske. De helt grunnleggende ferdighetene, egenskapene osv lages nemlig gjennom disse årene. Tålmodighet fra foreldrene, omsorg, kjærlighet, trygghet, faste rammer, middag hver dag, oppfølging på aktiviteter osv. Den kognitive utviklingen er særs viktig.

MEN, det er håp for alle. Mennesker som virkelig tar fatt i sitt liv, og er villig til å jobbe gjennom alle traumer og problemer de måtte ha, klarer seg godt etterhvert. Det er klart det tar tid, og man må vite mye oppmerksomhet til det, er det mulig. Det er mulig å kjenne seg komfortabel med mat hver dag, noen som faktisk bryr seg og la folk slippe inn. Bare det å stole på at mennesker oppriktig bryr seg, er så uendelig viktig.

Men som sagt, dette er ikke lett. Det er derfor vi har barnevernet og stadig jobbe for å bedre systemet. Nettopp fordi det er lettere å gi barn og ungdom en trygg og god oppvekst, enn å reparere skadete voksne.

Vet ikke helt om noe av dette ga mening, eller på noen som måte hjalp deg, men jeg ønsker deg lykke til. Det å relfektere og tenke på dette i det hele tatt, er en start. Og jeg håper du en dag vinner tilbake livet ditt, føler du har kontroll og tar gode valg for deg selv. En partner kan du fint finne selv med en vanskelig og turbulent fortid.

Bare ta kona til sjefen i DNB til eksempel, hvis du har sett dokumentaren om henne.

God klem!

Anonymous poster hash: 370d3...e2a

[minister-mio]

Det beste rådet må være å flytte hjemmefra i går

[AnonymBruker]

Det aller viktigste blir å flytte.

Jeg er selv oppvokst med alkoholiker foreldre, opplevde grovt seksuelt, psykisk og fysisk misbruk fra jeg var bitteliten. Men jeg flyttet hjemmefra 16 år gammel, tok hva jeg fikk av jobber og stipend fra lånekassa.

I ettertid har jeg gått til psykolog, fått mye hjelp til å bearbeide alt som skjedde. Jeg har selvfølgelig ingen kontakt med familien min.

Anonymous poster hash: 7886c...68d

[Gjest paramount]

Det aller viktigste blir å flytte.

Jeg er selv oppvokst med alkoholiker foreldre, opplevde grovt seksuelt, psykisk og fysisk misbruk fra jeg var bitteliten. Men jeg flyttet hjemmefra 16 år gammel, tok hva jeg fikk av jobber og stipend fra lånekassa.

I ettertid har jeg gått til psykolog, fått mye hjelp til å bearbeide alt som skjedde. Jeg har selvfølgelig ingen kontakt med familien min.

Anonymous poster hash: 7886c...68d

Jeg har heller ingen kontakt med mine søsken....Altfor mye negativt har skjedd og som min eminente terapeut sa; *Blod er tykkere enn vann..men det er møkk også*..

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i en stor søskenflokk og med foreldre som ikke var kompetent til å ta seg av så mange barn. Som eldste jente hadde jeg mye ansvar fra jeg var veldig liten og fungerte som en reservemamma. Jeg stod opp med mine yngre søsken for å gi de flaske om natta da de var babyer (jeg var 4-5år gammel), jeg tok meg av husarbeid fra jeg var veldig liten, passet søskene mine osv. Da jeg var rundt 11-12år gammel var det mitt ansvar å lage middag hver dag til alle sammen og jeg måtte også hente og levere mitt yngste søsken i barnehagen hver dag (nettopp begynt på ungdomsskolen selv).

Fikk klær, men det var mye arvet og fra fretex og mye som egentlig ikke passet. Egentlig greit nok, men de siste årene på barneskolen ble det et problem fordi alle andre på min alder var opptatt av hvordan man kledde seg og jeg ble mobbet fordi jeg var kledd i så rare og slitne klær.

Mat fikk vi, men foreldrene mine hadde trang økonomi så det var lite mat. I perioder gadd ikke mamma å lage mat så vi måtte ofte ordne oss selv. Foreldrene mine var dårlige på å handle inn mat også, så mye av det vi hadde var gått ut på dato og det var ikke store utvalget.

Jeg mener ikke at dette er direkte omsorgssvikt, men nevner det fordi mine foreldre virkelig ikke tenkte over økonomi da de satte igang med å få mange barn.

Vi fikk juling når vi gjorde noe galt, ble truet, jaget rundt av foreldrene våre mens de truet med juling og løp etter oss med tresleiv i hånda som de skulle slå oss med (og det gjorde de). Ble også sperret nedi krypkjeller mens mamma stod oppå kjellerluka så jeg ikke kom meg opp, jeg var redd der nede i den mørke kalde kjelleren og husker det veldig godt.

Føler ikke jeg fikk nok omsorg og kjærlighet og istedenfor å bli løftet opp ble jeg alltid trykket ned. Kom jeg hjem med 5er på en prøve så fikk jeg ikke skryt, men beskjed om at jeg kunne gjort det bedre.

Fra jeg var veldig liten hadde jeg hyppig mareritt om det samme. Kort fortalt var marerittene om at jeg kom til å bli straffet av en slem mann jeg aldri så i drømmen. Jeg gikk i søvne og hylskreik, og var vanskelig å vekke fra marerittene. Ble somregel veldig syk etter jeg hadde hatt mareritt.

Er veldig var på kjefting og krangling, det ripper opp i minner fra barndommen min og er ekstremt smertefult for meg. Jeg har derfor blitt veldig redd for å gjøre noe galt og takler dårlig å få kritikk uten at jeg samtidig får ros. Resultat av det hele er at jeg har blitt "flink pike" og sliter meg selv fullstendig ut fordi jeg ikke klarer å være superhelt på alle arenaer.

Jeg sliter med å legge det bak meg fordi jeg fikk hele barndommen min knust. Jeg har et enormt oppmerksomhets og bekreftelsesbehov og dette har ødelagt mye for meg (og gjør det fortsatt). En del av meg håper på at jeg skal få denne omsorgen og kjærligheten nå i voksen alder, men foreldrene mine har bare blitt mer og mer egoistiske med tiden. Mamma sier hun er ferdig med barn og skal fokusere på seg selv, så alt skal være på hennes premisser. Foreldrene mine tar kun kontakt når de kan tjene noe på det (tjenester eller få noe gratis).

Har selv blitt mamma og bruker mine erfaringer til noe godt. Jeg skal ikke gjøre det samme mot mitt barn. Så det har iallefall kommet noe godt ut av det.

Prøver så godt jeg kan å ta avstand til foreldrene mine for å skåne meg selv, men det er vanskelig.

Anonymous poster hash: 37674...872