Sosial angst/stamming hindrer meg i morsrollen

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med sosial angst siden tenårene, og stamming siden jeg var liten. Begge deler har bedret seg med årene og jeg er nå 27 år.
Jeg føler at jeg hanskes bra med angsten og jeg er flink til å presse meg ut i ting, for å ikke la angsten bli en hindring i livet mitt. Dette er heller ikke noe samtaleemne blant venner/familie, nettopp fordi jeg ikke vil at noen av delene skal definere meg, så jeg prøver å leve så normalt som mulig.
Stammingen føler jeg også at jeg har kontroll på og nesten ingen merker at jeg stammer, fordi jeg bruker så mye energi på å bytte ut ord jeg ikke klarer å si.

Likevel er det ikke til å komme utenom i enkelte situasjoner, spesielt når man har barn, og ofte må gå utenom komfort-sonen sin, situasjoner man ikke kan kontrollere.
Mitt største problem hittil i morsrollen, må være foreldremøter, med mange mennesker.
Jeg er ikke redd for selve møtet, og jeg har presset meg ut i flere sånne sosiale ting som har med barnehagen å gjøre.
Men barnefar pleier å gå på disse foreldremøtene, og har fortalt meg at hilserunden er ganske "høytidelig" hvor de tar runden rundt langbordet å forteller navnet sitt og hvem de er foreldre til.
Hadde det derimot vært en "frivillig" hilserunde, hadde det gått helt fint.
Men når jeg er nervøs, stammer jeg faktisk på mitt eget navn, og tanken på at alle sitter rundt ett langbord og jeg må presentere meg mens alle ser på meg, gjør meg faktisk kjemperedd.
Det har faktisk skjedd ett par ganger hvor jeg har vært på ett møte, intervju, kurs el. og skal hilse på noen og ikke klarer å få frem navnet mitt, så jeg blir stående i noen sekunder å "eeeeeeeh-Hilde". For eksempel.. Det er så hemmende for meg! Men det er likevel levelig, bare ikke i en stor forsamling hvor ALLE får det med seg!

Det blir jo ikke akkurat færre foreldremøter med årene, så hva kan jeg gjøre med dette? Mulig det blir bedre når barna begynner på skolen, for da sitter man vel kanskje på pulter og ikke i en sirkel/langbord?

Anonymous poster hash: 0a7b3...b87

[Luckiness]

Generelt så er vel det beste å bare få det unnagjort. Tror ikke folk synes du er teit som stammer litt i det du skal si navnet ditt. Det er jo voksne mennekser du hilser på. Bare prøv å øv gjennom i hodet ditt at du hilser på de andre foreldrene og presenterer deg. Kanskje øver på å svare litt på spørsmål dersom noen spør om noe mer. Du kan jo også øve med din mann, en venninne eller noe. Det beste er sikkert om det er du som tar iniativet til å hilse, slik du har kontrollen. Dersom en annen kommer først til deg å hilser, er det sikkert lett å bli satt litt ut.

Det vil jo også gjerne bli enklere for deg i ettertid å hilse/prate med disse foreldrene når du først har hilst på dem en gang.

Ellers så har jeg ikke hørt at folk har hilserunder. Men mer at man tar en runde (mens man sitter) på at "vi er foreldrene til Marte, jeg heter...og min kone heter...". Da kan jo isåfall din mann ta ansvaret ved å presentere dere.

Når barnet ditt begynner på skolen, så kjenner du vel gjerne noen av foreldrene fra før. Så det er jo ikke sikkert du trenger å hilse på alle. Men uansett så kan det jo være din mann som presenterer dere og sier "Hei! Jeg er Marte sin far Frank, og dette er Hilde" liksom.

[99699]

Jeg har dessverre ingen råd å komme med, men jeg vil likevel fortelle at selv om jeg ikke har stammet, så hender det fra tid til annen at jeg stammer litt når jeg er i en situasjon jeg er ukomfortabel i. Det hender også at jeg ikke klarer å si R xD

Øvelse gjør en til mester. Kanskje det hjelper å tenke på at de andre er like stresset og ukomfortable i samme situasjon?

[AnonymBruker]

Det hadde hjulpet mye om jeg og barnefar hadde vært sammen og dro sammen på disse møtene også, men det er vi altså ikke, og det er sånn at bare èn av oss kan dra.
I tillegg har barnefar aldri hatt noe forståelse for min angst eller stamming, så jeg har aldri hatt noe støtte i han.
Han kunne finne på å gjøre narr av meg når jeg stammet, og jeg er absolutt ikke kommet til det stadiet hvor jeg kan ha det "gøy" på min egen bekostning.

Jeg har klart å trosse frykten min når det gjelder mye, men disse foreldremøtene klarer jeg altså ikke å bare hive meg ut i.. Samtidig tror jeg det handler litt om at jeg har ett annet alternativ, nettopp det at barnefar kan dra. Men spørs jo om han lar seg overtale hvert år..
Hadde jeg vært helt alene med barnet og vært den eneste omsorgspersonen, hadde jeg nok klart å reise selv, nettopp fordi det ville vært mitt eneste valg.

Anonymous poster hash: 0a7b3...b87

[Lou Salome]

Tenk deg worst case scenario: Alle må si navnet sitt, og hvem de er foreldre til. Du blir helt satt ut, og stammer fælt. Og så da? Da vet de andre foreldrene og ansatte at "Hilde, mor til Fritjof, stammer visst". Og det stemmer jo. Og Anne, mor til Tea er fra Stavanger, og Gunnar far til David virker litt mutt, mens Jens virker sprudlende og morsom. Bortsett fra at de fleste vil ikke huske navn eller måten man hilste på i det hele tatt, jeg selv er så opptatt med å si mitt eget navn i sånne sammenhenger, at jeg får aldri med meg andres. Og jeg stammer ikke. Hva mer er det du tror de tenker om deg? Hvorfor skulle de tenke noe som helst mer? Hvis neste sak på agendaen er valg av foreldrerepresentant som skal være konfransier på juletrefesten, tvinger de deg ikke. Og det er jo bra? Hvis du senere stammer litt ved small talk i garderoben, vil de ikke stusse. Hvis du blir bedt om å ta noen telefoner, og du sier at du foretrekker mail, forstår de det.

Jeg skjønner det er ekkelt altså, men hva er det verste som kan skje?