Kronisk sykt barn - prøve på nr 2?

[AnonymBruker]

Vi har et kronisk sykt barn. Til tider kan det være ganske alvorlig. Vi er inne på tanken om barn nr 2. Men det sitter langt inne!

Er det flere her med kronisk syke barn, som har gjort seg opp tanken om det samme? Ble det flere barn, eller ble det med det ene?

Jeg blir veldig takknemlig for svar! Jeg sliter med å sortere følelsene mine.

Anonymous poster hash: 61c05...5f9

[AnonymBruker]

Vi ønsket oss mange barn, men det ble med 2.

Barn nr 2 ble vårt kronisk syke barn, mye ut og inn av sykehus som liten. Sykdommen er nå under kontroll, men vi valgte allikevel å ikke få fler. Vi føler at storebror har måttet betale en høy pris for sin brors sykdom. Fordi når ting har stått på som verst så har ikke han fått den oppmerksomheten han også har hatt behov for.

Det viser seg i tillegg at begge barna har spesielle behov. Jeg sliter mye med dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å følge opp barna mine like godt hele tiden. Det blir den yngste når han er syk som får mest og når minste er frisk prøver jeg å ta igjen det tapte med den eldste. Det er ingen god følelse. Samtidig er det også veldig bra når lillebror er syk å ha en frisk storebror som får meg til å ta meg sammen og holder meg noen lunde normal.

Det finnes ikke noe rett eller galt i dette sånn egentlig. Dere må gå for det dere føler for.

Anonymous poster hash: 15c9e...b4d

[AnonymBruker]

Vi ønsket oss mange barn, men det ble med 2.

Barn nr 2 ble vårt kronisk syke barn, mye ut og inn av sykehus som liten. Sykdommen er nå under kontroll, men vi valgte allikevel å ikke få fler. Vi føler at storebror har måttet betale en høy pris for sin brors sykdom. Fordi når ting har stått på som verst så har ikke han fått den oppmerksomheten han også har hatt behov for.

Det viser seg i tillegg at begge barna har spesielle behov. Jeg sliter mye med dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å følge opp barna mine like godt hele tiden. Det blir den yngste når han er syk som får mest og når minste er frisk prøver jeg å ta igjen det tapte med den eldste. Det er ingen god følelse. Samtidig er det også veldig bra når lillebror er syk å ha en frisk storebror som får meg til å ta meg sammen og holder meg noen lunde normal.

Det finnes ikke noe rett eller galt i dette sånn egentlig. Dere må gå for det dere føler for.

Anonymous poster hash: 15c9e...b4d

Jeg føler på akkurat det samme som deg! Men så vil jeg gjerne at barnet vi har, skal få et søsken. Vi blir gamle med tid og stunder. Og da er det godt å ha et søsken, og ikke bare "gamle og skrøpelige mor og far". Vi får ta tiden til hjelp. Men jeg skulle gjerne pratet med noen. Hvem bør jeg kontakte?

Anonymous poster hash: 61c05...5f9

[umwar]

Jeg ville hvertfall ventet en stund med barn nr 2. Gi de noen år mellom. Slik at barn nr 1 er litt selvstendig, og ikke på bleiestadiet enda. Da har dere hvertfall mulighet til å fokusere mer på nr 2. Barn nr 2 skal også bli barneskoleelev, og ungdom med alt det krever fysisk og psykisk, så sørg for at dere har mulighet til å gi begge to masse oppmerksomhet. Har alltid syns så synd på de som har et søsken som krever så mye at de blir "ignorert" hjemme, fordi det syke søskenet tar all energi og det friske bare får rest-energien.

Vanskelig valg, så det må nok en avveing til hva som er viktigst, og så klart hva dere har kapasitet til.

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet ditt og hva slags kronisk sykdom er det snakk om?

Anonymous poster hash: 5e1f1...4bc

[AnonymBruker]

Jeg føler på akkurat det samme som deg! Men så vil jeg gjerne at barnet vi har, skal få et søsken. Vi blir gamle med tid og stunder. Og da er det godt å ha et søsken, og ikke bare "gamle og skrøpelige mor og far". Vi får ta tiden til hjelp. Men jeg skulle gjerne pratet med noen. Hvem bør jeg kontakte?

Anonymous poster hash: 61c05...5f9

Hvis dere ikke har kapasitet til mer enn et barn egentlig så er det ikke sikkert søsken er positivt for barnet dere allerede har. Dette kan faktisk skape bitterhet mellom søsken også.

Vi har valgt å bare få ett. Det er også kronisk syk og i tillegg er jeg anbefalt å ikke få flere barn pga helsemessige årsaker.

Anonymous poster hash: 28675...a15

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn med kronisk sykdom, men jeg har erfaring fra andre siden av bordet. Jeg var selv et barn med alvorlig kronisk sykdom. Jeg har et yngre, friskt, søsken. En av foreldrene våre var ofte på sykehus med meg, og det ble klart mye fokus på meg og sykdommen, men broren min sier han ikke opplevde dette som at han ble ignorert. Det var selvsagt alltid en forelder hjemme med ham, og han fikk i aller høyeste grad oppmerksomhet han også. Når det stod på som verst måtte han nok godta at det ikke var størst fokus på ham, men vi var flinke til å være norrmale når vi kunne. I følge ham selv var det på ingen måte de dårlige periodene som preget barndommen hans, og han sitter igjen med klart flest positive minner og en følelse av å ha blitt sett og fått det han trengte og ønsket av tid og oppmerksomhet. Vi har også et godt og nært forhold, det hadde vi både som barn og nå i voksen alder. Jeg er glad foreldrene våre ikke valgte å slutte etter at de fikk meg. Det hadde vært uendelig ensomt, ikke bare i barndommen når jeg ofte ikke kunne være ute med venner, men også nå i voksen alder når jeg innser at foreldrene mine ikke kommer til å leve evig, og jeg er så glad for at vi er to. Jeg tror til og med det å ha et søsken var med på å normalisere livet for oss alle. I stedet for all fokus på meg og min sykdom ble det fokus på begge, med våre ulike behov, og oss som familie. Håper det hjalp å få noen tanker fra motsatt side.

Anonymous poster hash: 0c209...b0f

[mara2012]

Jeg har ett kronisk sykt barn. Sykdommen er noenlunde under kontroll nå, men de første tre årene var vanskelig. I tillegg får ofte barn med samme diagnose, flere tilleggssykdommer, men det slapp heldigvis vi unna. Men vanskelig å ikke tenke på at en evt. nr 2 også kan få en sykdom.. Tenkte mer sånn rett etter fødselen, at "jeg klarer ikke føde friske barn, så da skal jeg ikke ha flere". Men håper og tror de tankene går over med tiden, for det er ønskelig med en til.

[AnonymBruker]

føler du at du har nok overskudd til å ha et barn til å ta deg av? Vil du fortsatt klare å ta deg av barna hvis nr2 også får en kronisk sykdom? Det er spørsmål som er viktig å spørre seg selv.

I mitt tilfelle er svaret nei. Situasjonen vår er såpass krevende at jeg blir tappet for energi med det ene barnet jeg har og da føler jeg ikke det er riktig å få et barn til. Vet ikke hvordan det blir i fremtiden, men prøver heller å ta ting som det kommer og fokusere på at mitt eneste barn skal få en trygg og god oppvekst, fremfor å ha fokus på mitt ønske om et barn til.

Det kommer også veldig an på sykdommen tenker jeg. Mitt barn har barneautisme, epilepsi, refluks, mage/tarm problemer, atopisk eksem og store atferdsvansker. Hadde det ikke vært for autismen og atferdsvanskene så hadde jeg fint klart å få et barn til. Med diagnoser som autisme er det umulig å vite hvordan fremtiden vil bli. Det kan bli bedre, men det kan fort snu og ende opp med å bli verre. Slik det er nå har vi gode og vanskelige perioder og når vi er i gode perioder er det fort gjort å tenke at det vil holde seg sånn og at vi er på riktig spor, men etter kort tid går vi inn i en vanskelig periode igjen som da føles tyngre enn noen sinne.

Akkurat nå har vi en ekstremt vanskelig periode og det er mye utagering, voldelig atferd, lite samarbeidsvilje og vanskelig å få kontakt med han.

I tillegg har jeg mye å henge fingrene i når det gjelder å følge opp barnet mitt. Jeg jobber 50% og den tiden jeg ikke er på jobb går bort på møter, veiledning/oppfølgning, papirarbeid, lage treningsmaterielle, tilrettelegging osv.

Anonymous poster hash: 5e1f1...4bc

[sommermor]

Her blir det kun 1 barn,som har spesielle behov (ikke fastsatt diagnose ennå). Og siden jeg nok har en diagnose selv som er 50 % arvelig,så stopper jeg med den jenta jeg har fått.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!! Jeg setter utrolig stor pris på deres tanker og innspill.

Vi merker ingenting til diagnosen i det daglige. Utenom ekstra kontroller. Og at vi fortere blir lagt inn på sykehus. Men dette er ikke noe som skjer ofte. 2-3 ganger i året kanskje. I år er vi så langt nede i ett sykehusopphold.

Vi vet ikke hvordan fremtiden blir. Det kan gå helt fint, eller det kan oppstå komplikasjoner som vil føre til nye operasjoner.

I det daglige har vi kapasitet til et barn til. Men det er følelsen av å kanskje måtte velge mellom barna mine som gnager.

Vi har begge lyst på et barn til. Men ikke på bekostning av det vi allerede har.

TS

Anonymous poster hash: 61c05...5f9

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!! Jeg setter utrolig stor pris på deres tanker og innspill. Vi merker ingenting til diagnosen i det daglige. Utenom ekstra kontroller. Og at vi fortere blir lagt inn på sykehus. Men dette er ikke noe som skjer ofte. 2-3 ganger i året kanskje. I år er vi så langt nede i ett sykehusopphold. Vi vet ikke hvordan fremtiden blir. Det kan gå helt fint, eller det kan oppstå komplikasjoner som vil føre til nye operasjoner. I det daglige har vi kapasitet til et barn til. Men det er følelsen av å kanskje måtte velge mellom barna mine som gnager. Vi har begge lyst på et barn til. Men ikke på bekostning av det vi allerede har. TS Anonymous poster hash: 61c05...5f9

Hadde jeg vært i dine sko så hadde jeg ikke vært så redd for å få et barn til (ut ifra det jeg leser her). Det andre barnet vil ikke ha helt lik oppfølgning som det syke barnet, men tror ikke det vil føles urettferdig for barnet og jeg tror nok at yngste vil ha forståelse for at eldste må ha litt ekstra i perioder. Hvis eldste fortsatt er veldig ung kan dere jo vente og se an litt, men om dere ønsker et barn nå og tror dere vil klare å følge opp begge i hverdagen og gi de det de trenger så ser jeg ikke problemet med å få et til nå

Anonymous poster hash: 5e1f1...4bc

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært i dine sko så hadde jeg ikke vært så redd for å få et barn til (ut ifra det jeg leser her). Det andre barnet vil ikke ha helt lik oppfølgning som det syke barnet, men tror ikke det vil føles urettferdig for barnet og jeg tror nok at yngste vil ha forståelse for at eldste må ha litt ekstra i perioder. Hvis eldste fortsatt er veldig ung kan dere jo vente og se an litt, men om dere ønsker et barn nå og tror dere vil klare å følge opp begge i hverdagen og gi de det de trenger så ser jeg ikke problemet med å få et til nå

Anonymous poster hash: 5e1f1...4bc

Tusen takk! Vi kommer uansett til å vente en stund. Det har vært tungt til tider. Og man sitter igjen med mange følelser og tanker. Men jeg skulle gjerne ha pratet med noen om dette. Hva er veien å gå?

Anonymous poster hash: 61c05...5f9

[AnonymBruker]

TS over

Anonymous poster hash: 61c05...5f9

[AnonymBruker]

Tusen takk! Vi kommer uansett til å vente en stund. Det har vært tungt til tider. Og man sitter igjen med mange følelser og tanker. Men jeg skulle gjerne ha pratet med noen om dette. Hva er veien å gå?

Anonymous poster hash: 61c05...5f9

Har du vurdert helsesøster? Evt jordmor om det er mulig å få time der.

Får dere oppfølging for barnets sykdom? Kan du snakke med de?

Anonymous poster hash: 5e1f1...4bc

[liv]

Vi valgte et til, men har fem år i mellom de.

[AnonymBruker]

Her ble et yngre søsken født med et handicap mens jeg og mitt andre søsken er "friske", i barndommen fikk den "syke" mest oppmerksomhet og vi søsken måtte ta en del hensyn. Men det gikk greit, og foreldrene mine ordnet seg avlastning for h*n hos en familie, via kommunen, så ikke en institusjon. H*n var der først annen hver helg men så en helg i mnd og det i flere år. Det tror jeg hjalp på både foreldrene mine men også oss søsken. Den familien h*n var på avlastning hos har blitt en del av vår familie, vi har ennå kontakt og h*n er snart 30 år.

Men som voksen ble det oppdaget at jeg har en medfødt kronisk lidelse som ikke ble oppdaget i barndommen, noe jeg skulle ønske at den ble. Så skulle ønske det ble fanget opp, men fokuset til foreldrene mine var på mitt yngre søsken. Så om dere får et til barn så følg opp det friske og Jeg hadde sikkert valgt å få barn nr to.

Anonymous poster hash: ef63c...075

[AnonymBruker]

Jeg har to kronisk syke barn, begge med samme diagnose - og tidvis har det vært mye sykehus og legevakt men det går seg til, jeg ville ikke vært foruten

Anonymous poster hash: 6c6f9...ac8

[Millimani]

Vi har et kronisk sykt barn. Til tider kan det være ganske alvorlig. Vi er inne på tanken om barn nr 2. Men det sitter langt inne!

Er det flere her med kronisk syke barn, som har gjort seg opp tanken om det samme? Ble det flere barn, eller ble det med det ene?

Jeg blir veldig takknemlig for svar! Jeg sliter med å sortere følelsene mine.

Anonymous poster hash: 61c05...5f9

Jeg har ikke kroniske syke barn, men kjenner flere andre som har det. Jeg synes det hadde vært fint både for dere og det barnet dere har, om dere hadde fått et barn til Det er klart det kan bli mange følelser her, og hvordan skal det gå med begge to, og en for seg, osv. Når alt kommer til alt så er det sikkert positivt å få en til, men kanskje vente 4-5 år før dere får den neste.

Vi ønsket oss mange barn, men det ble med 2.

Barn nr 2 ble vårt kronisk syke barn, mye ut og inn av sykehus som liten. Sykdommen er nå under kontroll, men vi valgte allikevel å ikke få fler. Vi føler at storebror har måttet betale en høy pris for sin brors sykdom. Fordi når ting har stått på som verst så har ikke han fått den oppmerksomheten han også har hatt behov for.

Det viser seg i tillegg at begge barna har spesielle behov. Jeg sliter mye med dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å følge opp barna mine like godt hele tiden. Det blir den yngste når han er syk som får mest og når minste er frisk prøver jeg å ta igjen det tapte med den eldste. Det er ingen god følelse. Samtidig er det også veldig bra når lillebror er syk å ha en frisk storebror som får meg til å ta meg sammen og holder meg noen lunde normal.

Det finnes ikke noe rett eller galt i dette sånn egentlig. Dere må gå for det dere føler for.

Anonymous poster hash: 15c9e...b4d

Barn med kronisk sykdom og barn med spesielle behov, kan være utfordrende i seg selv. Man vet aldri, noen ganger er det den første som er kronisk syk, andre ganger er det f.eks. nummer to. da er det lett å føle at det friske barnet blir tilsidesatt fordi det syke barnet krever opptil 100% oppmerksomhet i perioder. Det er kanskje slik at det friske barnet må ta mye hensyn og bli "tidlig voksen". Det er naturlig å ha dårlig samvittighet, og en må bare gjøre det beste ut av det? Har barna dine avlastning og støttekontakt? Det hadde sikkert vært fint for dere om den syke hadde fått avlastning, og kunne vært borte fra dere ei uke eller en helg i ny og ne. Høres kanskje "fælt" ut for noen, men på sikt er det gjerne positivt for hele familien. Samme med fritidskontakt (tidligere kalt støttekontakt). Den syke kan kanskje ha krav på det. Samtidig, hvis den syke må ha enormt med oppmerksomhet og storebror blir 'glemt' så går det kanskje an at storebror også får en fritidskontakt? Jeg vet ikke hva "kravene" er nå, men i noen tilfeller for en tid tilbake vet jeg om at friske barn har fått fritidskontakt for å få en litt mer normal hverdag, og ha en å gjøre ting sammen med, so kanskje ikke er så lett for mamma og pappa i situasjonen

[AnonymBruker]

Blir vel ikke det samme, men min samboer har et barn som er kronisk syk fra tidligere forhold med 50/50 deling. Barnet er 8 år. Jeg og barnefar har planer om å få barn sammen, men barnemor har valgt og ikke få flere. Tror det har litt med ressursene til foreldrene å gjøre også. Dessuten rekker barnet å bli 9-10 år før h*n får søsken, og da er barnet i stand til å styre sykdommen til en viss grad selv.

Anonymous poster hash: 7b8ab...7eb