Deprimert mor

[AnonymBruker]

Heisann.

Jeg er en 20 år gammel kar som trenger litt råd angående hvordan jeg skal håndtere situasjonen med moren min.

Moren min er ganske deprimert (vært det i flere år) og sier selv at hun har mistet "gnisten" / livsgleden, men jeg føler liksom at hun ikke vil gjøre noe med det.

Det er maange faktorer som spiller inn her og jeg gidder ikke gå inn i detaljer på alt som har skjedd opp gjennom årene, så jeg får heller lage et lite sammendrag.

Hun hadde en veldig tøff skilsmisse med litt mishandling og utroskap av min far og etter dette har hun aldri helt kommet seg egentlig.

Veeldig mye styr i etterkant av skilsmissen, mamma begynte å misbruke alkohol og lagde veldig mye styr. Hun kunne drikke seg full flere ganger i uken og ringe over 100 ganger hjem til fattern bare for å skjelle ut han og den nye dama hans.

Dette endte til slutt med besøksforbud og ringeforbud og involvering av barnevernet og MASSE styr, og mamma fikk seg vel et par, relativt store, bøter fordi hun brøt ringeforbudet gjentatte ganger.

Det var basically et rent helvette i cirka 4 år.

Deretter begynte noe annet som jeg ikke vet så mye om, men som helt åpenbart har påvirket henne ganske mye, og det er det første forholdet hun hadde etter skilsmissen.

Dette var med en kar som jeg kun har møtt en gang, men som hun tydeligvis var ganske forelsket i og det endte visst ikke så bra. Jeg tror kanskje det kan ha noe med at mamma fortsatt ikke var kommet seg helt på beina etter skilsmissen. Men som sagt, jeg vet egentlig ikke så mye om dette.

I ettertid og til og med til den dag i dag så skylder hun på at han har ødelagt livet hennes og at han er en psykopat, osv, osv, men når jeg stiller henne noen spørsmål om hva som har skjedd osv, så vil hun ikke gi meg noen svar.

Hun vil liksom ikke fortelle meg hvorfor / hva som har skjedd, eller noe som helst egentlig.

I tillegg så må jeg bare innrømme at hun har to barn (inkludert meg) som dessverre ikke er så forståelsesfulle som vi kanskje burde vært.

Alt dette med skilsmissen og greier skjedde for kanskje 6-7 år siden, men hun prater om det enda, og hun har snakket og laget styr om dette uten stopp de siste 6-7 årene.

Etter kanskje 3-4 år så kom jeg til et punkt at jeg ikke lenger gadd å høre på noe hun sa. Og det gjør jeg egentlig fremdeles ikke.

Bare hun nevner pappa eller begynner å snakke om alt hun har vært gjennom (hvor dårlig skilsmissen ble håndtert, utroskap, mishandling, forholdet etter skilsmissen, OSV) så blir jeg egentlig møkk lei med en gang.

Jeg har hørt alt det der så uhorvelig mange ganger at jeg takler det ikke mer.

Jeg klarer ikke å snakke med henne om det og jeg klarer i alle fall ikke å sitte rolig å høre på noe som jeg har hørt hundre millioner ganger før.

Men jeg er imidlertid bekymret for moren min og jeg vil at hun skal ha det bra.

Jeg prøver derfor å få henne til å gå til en psykolog slik at hun kan få snakket ut om dette og få litt råd, tips og veiledning, men hun nekter.

Jeg har tilbudt å betale for det og bestille time til henne og slikt, men hun sier at hun ikke lenger har tillit til mennesker og at hun nekter å snakke med noen.

Dette uendelige styret har pågått i så mange år og jeg innser at mamma aldri kommer til å bli bra eller få det bra hvis jeg / hun ikke gjør noe.

Jeg kan jo ikke akkurat tvinge henne til å gå til en psykolog heller, og jeg har prøvd å sette meg ned å høre på alt hun sier, men det hjelper ikke.

Jeg har hørt alle versjonene av alle historiene hun har å fortelle, men det hjelper ikke.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg trenger litt tips.

Takk

Anonymous poster hash: cabc4...602

[AnonymBruker]

Zyklon B

Anonymous poster hash: 2375c...793

[AnonymBruker]

Ingen som har noen gode forslag eller noe innsikt å komme med?

Anonymous poster hash: cabc4...602

[AnonymBruker]

Ikke så lett gi deg noen råd da mor er voksen , men lurer på om hun ville gå til fast lege om du kan få til det ?

Det virker som hun ikke vil eller klarer legge ting bak seg , eller gi slipp på faren din egentlig ,

Har hun noen venner å snakke med ?

Skal jo ikke vere slik att du skal være mamma sin psykolog heller , har du prøvd si til henne hun må gå vidre ?

Anonymous poster hash: bd54b...f35

[Gypsy22]

Det viktigste er at du tar ivare på deg selv, moren din er

Voksen og tar sine egne valg.

Du er barnet hær faktisk ..forde om du er blitt voksen.

Du skal ikke trenge og få dette i tillegg til at du hadde det vanskelig da du

Vokste opp.

Er nokk lite og gjøre siden din mor er voksen og bestemmer selv.

Jeg vokste opp med en mor som er rusmisbruker.

Prøvde og finne løsninger på og hjelpe henne, det hjalp ikke..

Ble veldig sliten selv. Min mor har 5 barn..

Jeg lar henne styre sitt eget liv og besøker henne.

Gir henne en klem og hører på hva hun har gjort denne mnd osv...

Kanskje jeg virker kynisk men jeg brukte store dele av oppveksten min

På og bekymre meg for henne.

Jeg er barnet , hun er voksen.. Hun vil ikke ha hjelp.

Det bestemmer hun selv. Men hun får ikke ta meg med i dragsuget

Klem til deg ❤️

[plix]

Jeg støtter deg i måten du reagerer på når moren din "lesser over" på dere barna om hvor fælt det var å være sammen med faren deres. Det synes jeg ikke du skal ta selvkritikk for på noen måte, selv om hun har det tøft og er kanskje bitter/deprimert fortsatt over hvordan det endte. Men det betyr ikke at dere barna skal være søppelbøtte for hennes erfaring.

Ikke ta på deg et ansvar for å at hun skal få det bra, det må hun dessverre ta tak i selv og jobbe med. Er hun ikke klar for å ta tak i livet sitt, så kommer du dessverre ikke langt. Noe du sikkert føler på allerede.

Nå vet jeg ikke så mye om hva du bør og ikke bør gjøre, men hadde jeg vært deg ville jeg sikkert gjort litt detektivarbeid likevel på hvem du kunne kontaktet (voksne familiemedlemmer av henne, venner?) for å få litt flere på laget slik at du ikke sitter og føler du har det stadige "ansvaret" for å skaffe henne hjelp.

Det viktigste er i mine øyne at du ikke lar deg involveres mer enn du allerede er involvert, nettopp for å beskytte deg selv. Nei, du er ikke et lite barn. Men du er barnet hennes, og i utgangspunktet en sårbar pårørende.