Drittlei barnefar!

[AnonymBruker]

Nå har vi praktisert 50/50 for vår datter i over halvannet år. Det har gått opp og ned når det gjelder samarbeidet mellom oss, fordi vi krangler mye.
Jeg gikk fra han og har med tida fått hele fyren langt opp i halsen. Jeg liker ingenting ved han og vil ikke ha noe som helst å gjøre med han, annet enn vanlig folkeskikk oss i mellom og prat relatert til barnet vårt.

Idag hadde vi "byttedag", og datteren vår dro til faren sin. Som vanlig er det veldig tungt for meg, og så fort de har dratt og jeg har lukket døra, strømmer tårene på. Livet føles bare meningsløst som "deltidsmamma".

Det andre problemet er at barnefar er helt virkelighetsfjern og det irriterer vettet av meg. Bruddet mellom oss var forårsaket av han pådro meg stor gjeld etter ett firma han drev, men som sto i mitt navn, og som "innehaver" er det nå jeg som sitter med all dritten og det synes han jeg fortjener.
Han selv "naver" nå og kommer sikkert alltid til å gjøre det, mens jeg studerer med livet som innsats for å, kanskje om 10-15 år, bli gjeldsfri og å prøve å gi datteren vår ett alminnelig liv.

Barnefar skal hele tiden prøve å fremstå som en "storkar", mens egentlig har han ikke en dritt.
Jeg spurte han nå om han trengte noe til barnet, om han hadde nok klær, sko, varm jakke ol. Da bare himler han med øynene og "jada, jeg har tre-fire jakker hjemme". Likevel tok han med seg to herfra..
Så sier jeg at det hadde vært fint om han for èn gangs skyld kunne vaske klærne han tar med herfra og sende tilbake neste uke, sånn at jeg slipper å spørre etter ting hele tiden, og igjen himler han bare med øynene og mumler ett eller annet..
Det er aldri "Okey, det skal jeg gjøre!"

Også snakker han om å ta med seg datteren vår og to barn fra ett tidligere forhold, på både danskebåten, dyreparken OG liseberg denne uken.
Vi dro forsåvidt sammen til Dyreparken i sommer, og jeg måtte spare opp tre mnd i forveien, mens han ofret husleia si for å få råd til turen, fordi han evner jo ikke å planlegge sånt. Så han måtte jo flytte..

I sommer bestilte han sydentur til seg selv, datteren vår og ene barnet sitt, og forventet at jeg skulle være med å betale halve reisen. Jeg hadde jo ikke råd til det og han ga meg 3 dagers varsel! (Impulstur..) Hvis jeg hadde hatt råd til sydentur, hadde jeg vel dratt selv?!

Han pleier ofte å ta helgeturer på danskebåten, uten at det egentlig er noe mål med selve turen, og spør ofte om jeg vil bli med. Jeg har derimot andre ting å bruke penger på, og sier derfor at jeg ikke har råd. Da sier han noe sånt som "hvorfor har du aldri penger? du hadde jo penger til å gå på kino i forrige uke.." el.

Jeg HATER når han snakker om penger. Han selger eiendelene sine støtt og stadig for å ha råd til turer som f.eks danskebåten, for så å kjøpe nytt når han får penger igjen.
Også sitter han her å leker storkar ovenfor meg når han vet VELDIG godt hvorfor jeg har dårlig råd..

I tillegg snakker han om å melde på datteren vår på en dyr danseskole som er her. Hun er 3,5 år! Og sier jeg nei til det, er jeg "en dårlig mor" og "vil ikke det beste for datteren min".

Hva gjør man med sånne folk?! Tror han barneoppdragelse er en konkurranse, eller?
Det holder på å rable for meg snart. Jeg merker at jeg blir kaldere og kaldere hver gang jeg møter han, noen ganger forestiller jeg meg bare hvor flott livet vårt ville vært om han ikke eksisterte..

Anonymous poster hash: 7ca1a...74c

[Peter007]

Nå har vi praktisert 50/50 for vår datter i over halvannet år. Det har gått opp og ned når det gjelder samarbeidet mellom oss, fordi vi krangler mye.

Jeg gikk fra han og har med tida fått hele fyren langt opp i halsen. Jeg liker ingenting ved han og vil ikke ha noe som helst å gjøre med han, annet enn vanlig folkeskikk oss i mellom og prat relatert til barnet vårt.

Idag hadde vi "byttedag", og datteren vår dro til faren sin. Som vanlig er det veldig tungt for meg, og så fort de har dratt og jeg har lukket døra, strømmer tårene på. Livet føles bare meningsløst som "deltidsmamma".

Det andre problemet er at barnefar er helt virkelighetsfjern og det irriterer vettet av meg. Bruddet mellom oss var forårsaket av han pådro meg stor gjeld etter ett firma han drev, men som sto i mitt navn, og som "innehaver" er det nå jeg som sitter med all dritten og det synes han jeg fortjener.

Han selv "naver" nå og kommer sikkert alltid til å gjøre det, mens jeg studerer med livet som innsats for å, kanskje om 10-15 år, bli gjeldsfri og å prøve å gi datteren vår ett alminnelig liv.

Barnefar skal hele tiden prøve å fremstå som en "storkar", mens egentlig har han ikke en dritt.

Jeg spurte han nå om han trengte noe til barnet, om han hadde nok klær, sko, varm jakke ol. Da bare himler han med øynene og "jada, jeg har tre-fire jakker hjemme". Likevel tok han med seg to herfra..

Så sier jeg at det hadde vært fint om han for èn gangs skyld kunne vaske klærne han tar med herfra og sende tilbake neste uke, sånn at jeg slipper å spørre etter ting hele tiden, og igjen himler han bare med øynene og mumler ett eller annet..

Det er aldri "Okey, det skal jeg gjøre!"

Også snakker han om å ta med seg datteren vår og to barn fra ett tidligere forhold, på både danskebåten, dyreparken OG liseberg denne uken.

Vi dro forsåvidt sammen til Dyreparken i sommer, og jeg måtte spare opp tre mnd i forveien, mens han ofret husleia si for å få råd til turen, fordi han evner jo ikke å planlegge sånt. Så han måtte jo flytte..

I sommer bestilte han sydentur til seg selv, datteren vår og ene barnet sitt, og forventet at jeg skulle være med å betale halve reisen. Jeg hadde jo ikke råd til det og han ga meg 3 dagers varsel! (Impulstur..) Hvis jeg hadde hatt råd til sydentur, hadde jeg vel dratt selv?!

Han pleier ofte å ta helgeturer på danskebåten, uten at det egentlig er noe mål med selve turen, og spør ofte om jeg vil bli med. Jeg har derimot andre ting å bruke penger på, og sier derfor at jeg ikke har råd. Da sier han noe sånt som "hvorfor har du aldri penger? du hadde jo penger til å gå på kino i forrige uke.." el.

Jeg HATER når han snakker om penger. Han selger eiendelene sine støtt og stadig for å ha råd til turer som f.eks danskebåten, for så å kjøpe nytt når han får penger igjen.

Også sitter han her å leker storkar ovenfor meg når han vet VELDIG godt hvorfor jeg har dårlig råd..

I tillegg snakker han om å melde på datteren vår på en dyr danseskole som er her. Hun er 3,5 år! Og sier jeg nei til det, er jeg "en dårlig mor" og "vil ikke det beste for datteren min".

Hva gjør man med sånne folk?! Tror han barneoppdragelse er en konkurranse, eller?

Det holder på å rable for meg snart. Jeg merker at jeg blir kaldere og kaldere hver gang jeg møter han, noen ganger forestiller jeg meg bare hvor flott livet vårt ville vært om han ikke eksisterte..

Anonymous poster hash: 7ca1a...74c

Du høres ut som en frustrert mann. Mange menn som har det som deg med x koner

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du har fått han langt oppi halsen... Jeg hadde sprukket for lengst

Anonymous poster hash: 2fc95...5fc

[AnonymBruker]

Har en en ex som er veldig lik din, vet hvor frustrerende dette er.

Et tips er og snakke minst mulig med han, jeg snakker kun om det viktigste ang

Barnet, er tydelig og sier nei hvis det er noe jeg er uenig med.

Tar ikke diskusjoner med han.

Var en periode han gikk meg så mye på nervene at

Jeg ønsket at han kunne forsvinne fra livene våre.

Exsen min var en parasitt, kjøpte tv og klær i mitt navn.

Økonomien min er ødelagt .

Han jobber heller ikke, jeg jobbet 100% i helsetjenesten.

Vi var sammen fra jeg var 16 til 22, han fikk godt tid til og gi meg

Mange betalinganmerkninger..

Hjertet mitt gråter på tanken, men hold han kun til det praktiske klem

Anonymous poster hash: 24e67...86f

[AnonymBruker]

Gå og få hjelp med å bli ferdig med fyren.

For barnet og for din egen skyld. Noen menn blir aldri voksne.

Anonymous poster hash: bd6d8...0e3

[Gjest]

Er du her igjen?

Hva med å føre en nøyaktig logg over alt sammen, og kalle han inn på familievernkontoret neste gang han går av skaftet?

Det høres ikke sundt ut for datteren din, en såpass vinglete og surrete far.

[AnonymBruker]

Noen her inne påpeker at menn som får kull nr 2 gjerne er av den attraktive sorten...tydeligvis ikke i dette tilfellet.

Anonymous poster hash: e151e...c0d

[AnonymBruker]

Er du her igjen?

Hva med å føre en nøyaktig logg over alt sammen, og kalle han inn på familievernkontoret neste gang han går av skaftet?

Det høres ikke sundt ut for datteren din, en såpass vinglete og surrete far.

Igjen?

Joda, jeg fører "logg" over alle hendelser, men det er liksom ikke nok å si at "han himler med øynene til meg" på familievernkontoret.. Vanskelig å vite hvor jeg sksl gripe tak i dette. Vi har forsåvidt vært på fam.kontoret en gang før, og det hjalp ikke en dritt, fordi at han sto for praten, som vanlig, mens de som skulle "hjelpe" oss, satt der helt taust å lot han holde på..

TS

Anonymous poster hash: 7ca1a...74c

[Gjest]

Igjen?

Joda, jeg fører "logg" over alle hendelser, men det er liksom ikke nok å si at "han himler med øynene til meg" på familievernkontoret.. Vanskelig å vite hvor jeg sksl gripe tak i dette. Vi har forsåvidt vært på fam.kontoret en gang før, og det hjalp ikke en dritt, fordi at han sto for praten, som vanlig, mens de som skulle "hjelpe" oss, satt der helt taust å lot han holde på..

TS

Anonymous poster hash: 7ca1a...74c

Igjen, for fritt etter hukommelsen har du skrevet om disse problemene i hvert fall to ganger tidligere.

Det hadde vært enklere å fortsette på en av de, så alle fikk med seg

sammenhengen.

Eller skrive med nick, så man fikk en større bit av problemet.

At du presses for penger er et problem som kan tas opp.

At han tar med seg klær som barnet skal ha hos deg kan du ta opp.

Om han ikke leverer henne i barnehagen, som var problemet sist, kan det tas opp.

Men du må ta tak i dette, og du må slutte å la han overkjøre deg!

[Papputen]

Tenk hvor heldig du er som slipper å bo sammen med en fyren...

Alt hadde vært så mye verre da.

Noen ganger tar man noen valg i livet som er helt feil for en selv. Dessverre for deg er dette uopprettelig.

Barnet vil ha denne pappaen for alltid, og det kan du ikke gjøre noe med. Har han en relativ god omsorgsevne og overholder deres avtaler om samvær, er det ingenting du eller familievernkontoret kan eller bør gjøre med samværet mellom far og datter.

Men at du er oppgitt og lei hans umodne atferd kan jeg forstå. Jeg foreslår at du prøver å få fokus andre steder. Bruk energien din smart, på din datter, studier og din økonomi/husstand. Ikke bruk opp tanker og energi på noe du ikke klarer å endre. Og hva spiller det egentlig for noen roll hva han sier? Du, og sikkert flere til vet jo at det ikke medfører riktighet.

Og om du synes det er sårt at far kan dra på ferier og lignende, og ikke du. Så får du trøste deg med at din datter alltid vil søke trygghet hos deg. Du vil bidra til en meget viktig oppgave, nemlig å være en god rollemodell for ditt barn. Hun vil se til deg for å lære seg økonomisk styring og planlegging. Om du studerer og er alene med et barn, er du en driftig kvinne. IKKE la deg distrahere av slike menn som ikke klarer å styre livet sitt. I grunnen er det jo han det er synd om...

Lykke til med studier og morsrollen.