Usikker på farskap

[Totevovesos]

Han jeg bor sammen med er usikker på om han er far til sønnen sin på 4år. Han snakket veldig mye om det i starten av vårt forhold. Vi har vært sammen i snart 2 år. Vi har fått en sønn sammen, som nå er 4mnd. Nå i den siste tiden har han ikke nevnt noe mer ang. Farskapet og usikkerheten rundt det. Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Jeg er kjempe redd for å ta det opp med han. Vi har gutten hjemme hos oss annenhver helg. Er blitt kjempe glad i gutten selv. Hva er rett i en slik situasjon? Skal man leve med usikkerheten hele livet? er jeg egoistisk som faktisk vil vite om min sønn har en biologisk storebror eller ikke? Dette er et veldig sårt tema, og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle situasjonen. Det er noe som ligger i bakhodet hele tiden.. Jeg tror samboeren min ikke vil ta en dna test fordi han faktisk er så redd for at han ikke er den biologiske faren. Ser det på han at han tenker mye på dette i hverdagen, å at han ikke har det bra.

Men har ikke barn også rett til å vite hvem de er?

Tips og råd mottas med stor takk.

Hilsen ungmor som snart ikke sover om nettene....

[AnonymBruker]

Det er vel strengt tatt opp til samboeren din å gå videre med sånt. Kanskje han er redd for å få vite at den sønnen han er så glad i ikke er hans. Eller kanskje han har innsett gjennom flere små tegn at han er hans.

Og jeg tror det er av egoistiske grunner du ikke får sove om natta. Du vil sikkert ikke at han skal betale barnebidrag og at fremtidig arv skal tilfalle deres egne barn osv...

Anonymous poster hash: 4341e...647

[Teriyaki]

Det er vel strengt tatt opp til samboeren din å gå videre med sånt. Kanskje han er redd for å få vite at den sønnen han er så glad i ikke er hans. Eller kanskje han har innsett gjennom flere små tegn at han er hans.

Og jeg tror det er av egoistiske grunner du ikke får sove om natta. Du vil sikkert ikke at han skal betale barnebidrag og at fremtidig arv skal tilfalle deres egne barn osv...

Anonymous poster hash: 4341e...647

På seg selv kjenner man andre?

Det er faktisk ikke alle som tenker slik. Skjønner godt hun gjerne vil vite. Når det er sagt så er det opp til samboeren. Han er per dags dato far på papiret, og i det daglige, eneste som mangler er å vite sikkert om han også er biologisk far.

Ts, du kan jo ta det opp med han, bare høre hva han tenker om saken. Såpass tenker jeg man må kunne når man er i et forhold sammen, og i tillegg har barn sammen.

[Totevovesos]

Anonymbruker ; ja jeg føler meg også veldig egoistisk som tenker slik, men nå har jeg prøvd å ikke tenke på det, og late som det ikke har blitt nevnt. Men det går da altså ikke lenger. Man styrer desverre ikke egne tanker og følelser, så da er jeg like langt.. Penger og arv, whatewer! Det er ikke derfor jeg vil vite. Tenk om det er hans sønn? Å så skal han leve i halvtvil hele tiden? Fordi han ikke tørr å ta en test? Må jo være mye bedre å få det bekreftet, for å se det andre veien 😄

Jeg får vel "manne meg opp", til å snakke med han. Ikke at jeg vet hvordan jeg skal ta opp samtalen eller noe. Er kjempe redd for at det skal tolkes feil

[AnonymBruker]

Nei, man kan ikke styre egne tanker og følelser. Men man kan i veldig stor grad styre de handlingene som kommer ut av tanker og følelser.

Spørsmålet er jo hvorfor barnefaren har vært usikker på farskapet, og om han har reell grunn til å tvile på at han er far. Kan far leve med dette slik det er i dag, vil det bli langt enklere for alle innvolverte å vente til barnet er 18 år og da ta en dna test.

En annen ting er jo at når far har vedkjent seg farskapet, så er det noe som skurrer i mitt hode når han senere er usikker på om han er far.

Anonymous poster hash: 7cf58...7e6

[AnonymBruker]

Du får passe på å si hvor flott gutt sønnen hans er og at det hadde vært veldig trist om han ikke var den biologisk sønnen hans. Om det kanskje hadde vært lurt å sjekke.

Om han blir sur så la det ligge. Det er jo egentlig ikke opp til deg å bestemme.

Anonymous poster hash: a8a10...e87

[AnonymBruker]

Enten får han ta steget og få ungen testet, eller så får han holde kjeft om bekymringene sine. Å skulle øse sine bekymringer over på deg er råttent gjort av ham.

Det finnes firmaer man kan sende inn prøver til for å få avgjort farskap; det blir riktignok ikke offisielt og er neppe holdbart i en rettssak men det kan være nok til å gi fyren ro i sjela.

Anonymous poster hash: cf865...648

[Totevovesos]

Jeg er blitt veldig glad i gutten, han er en helt fantastisk storebror for pjokken vår, og det ville selvfølgelig vært helt grusomt om det viser seg at sambo ikke er far.

Han har tidligere sagt til meg med at eksen mange ganger har truet med at det ikke er hans unge. Også er det og flere familiemedlemmer på hans side som betviler det. Med tanke på likhet osv.

Han snakket somsagt om det før, men har ikke nevnt noe etter han på 4mnd ble født. Nå virker det som om han prøver å overbevise meg og seg selv om at han er far til han på 4.

Vente til gutten er 18? Om det da viser seg at han ikke er far, har det trossalt gått maange år uten at gutten evt ikke har fått blitt kjent med sin biologiske far. Syns det å er å være egoistisk. Barn har jo rett til å vite hvem de er de også.....

Hadde han vært sikker på at han hadde vært faren, så hadde jo han bare tatt en test for å fått det bekreftet.. Tenker jeg. Det må jo ligge noe i det når han ikke gjennomfører den.

Jeg selv er ikke den som er så flink til å få ordene ut på rett måte, derfor er det veldig vanskelig å vite hvordan jeg skal ordlegge meg/ gå frem for at det ikke skal komme ut feil. Jeg ønsker for all del at den fantastiske gutten er hans, og at vi kan leve videre og være lykkelige som en familie alle 4 😊 nå føler jeg at vi på en måte er litt 'overfladiske' , for hans tvil smitter over på meg. Han er ikke den glade personen jeg kjenner, jeg ser at han ikke har det bra.

[Peter007]

Hei Ts. Skjønner deg jeg. I utgangspunktet må en være part i en slik sak og det er du strengt tatt ikke juridisk. Men deres felles sønn er. Snakk med en advokat om dette. Du er en deres felles sønns foresatte og kan representere. Får du ikke din mann til ig ta testen kan du prøve barnets mor. Hun kan også begjære farskapstest om far her ikke vil. Han har vel konkludert med at hsncvil være far uansett og fortrengt usikkerhet rundt spm. Mange klarer dette en stund. Jeg er sikker på at en gang i fremtiden vil tanker dukke opp såpass sterkt at far ønsker DNA test. Det er mye gammel tenking rundt dette både av kvinner og menn. Det offentlige også har gjort det tungvint og ta opp en farskapssak. Det har blitt lettere med åpen va DNA test men likevel tungvint. Påta seg farskap krever bare en signatur. En kan nærmest bli presset til det. Men og oppheve er stikk motsatt. Det er også til barnets beste bog vite opphav. FN s barnekonvensjon er opptatt av at barn skal få vite sitt opphav. Norge bruker den veldig for og få fastsatt. Men endte feil farskap er ikke viktig for AS Norge. Dette stemmer ikke og strider derfor mot barnekonvensjon når det ikke vanskelig og endre farskap. Er da min mening. Men det hele i Norge og for en del mødre handler det sannsynligvis om barnebidrag.

Hør med mannen en gang til TS. Husk du kan lure til deg DNA materiale av far og sønn. Dette kan sendes privat til lab.som selger tester for 2000-3000 kr.

Endret 6. oktober 2014 av Peter007

[Leini]

Blodsbånd er ikke alt.

Selv om jeg kan skjønne at det hadde vært fint å få farskapet bekreftet, så personlig ser jeg ikke nytteverdien av det annet en som ungen blir syk og far kan gi lever, nyre eller blod med større sjangs for at det stemmer.

På den andre siden: Han er visst ikke biologisk sønn,likevel. Og både du og din mann er glade i gutten men har ikke mer noen besøksrett eller innflytelse..

[AnonymBruker]

Lur til deg ett hårstrå fra hver av dem og send til en DNA lab.

Anonymous poster hash: a11ee...80c

[AnonymBruker]

Han jeg bor sammen med er usikker på om han er far til sønnen sin på 4år. Han snakket veldig mye om det i starten av vårt forhold. Vi har vært sammen i snart 2 år. Vi har fått en sønn sammen, som nå er 4mnd. Nå i den siste tiden har han ikke nevnt noe mer ang. Farskapet og usikkerheten rundt det. Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Jeg er kjempe redd for å ta det opp med han. Vi har gutten hjemme hos oss annenhver helg. Er blitt kjempe glad i gutten selv. Hva er rett i en slik situasjon? Skal man leve med usikkerheten hele livet? er jeg egoistisk som faktisk vil vite om min sønn har en biologisk storebror eller ikke? Dette er et veldig sårt tema, og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle situasjonen. Det er noe som ligger i bakhodet hele tiden.. Jeg tror samboeren min ikke vil ta en dna test fordi han faktisk er så redd for at han ikke er den biologiske faren. Ser det på han at han tenker mye på dette i hverdagen, å at han ikke har det bra.

Men har ikke barn også rett til å vite hvem de er?

Tips og råd mottas med stor takk.

Hilsen ungmor som snart ikke sover om nettene....

Jeg forstår deg. Vi har vært inne på samme tanken om usikkerhet av kjærestens barn. Han tør ikke sjekke det. Helt ærlig vil vi ikke, om det er hans eller ikke har ingen betydning, men er redd at det vil få det om det viser seg at det ikke er hans. Mest sannsynlig er det det, men vi lever med den tanken.

Anonymous poster hash: 06008...18c

[Totevovesos]

Tusentakk for svar alle sammen! Det er godt å høre andres meninger. Har ikke snakket med noen om det før, da dette ikke er noe tema jeg føler jeg har rett til å ta opp med noen andre enn sambo selv.

Jeg har enda ikke motet meg opp til 'praten', og tror det vil ta laaang tid før jeg klarer det også. Prøver febrilsk å styre tankene i en annen retning og overbevise meg selv om at vi får bare leve med det, så får det bli opp til han selv å evt utføre en test. Men samtidig frister det så sykt å sende inn en test selv. Men det å skulle gå bak ryggen hans på den måten gjør meg kvalm hva gjør jeg om resultatet viser seg at det ikke er hans barn? Jeg kan jo ikke bære med meg det i graven.....

Det kommer vel ingen løsning på dette med det første, så lenge han ikke på eget iniativ tar det opp. Så jeg får nok bare la det ligge, å prøve å gjøre det beste ut av det å håpe den dagen kommer at han bestemmer seg. Men utrolig godt å få 'snakket' med noen om dette, så igjen, tusentakk alle:)

[AnonymBruker]

Lur til deg ett hårstrå fra hver av dem og send til en DNA lab. Anonymous poster hash: a11ee...80c

Veldig lurt forslag!

Man dna tester ikke uten samtykke og underskrift på samtykkeskjema.

DNA test er vanlig å ta via en pinne i munnen, ikke hårstrå.

Anonymous poster hash: 7cf58...7e6

[AnonymBruker]

Min eks hadde samme tvil om sin sønn. Vi bestemte oss for å ta en dna-test uten biologisk mors viten, og sendte prøvene til en lab i Canada. Da fikk han bekreftet med 99% sikkerhet at han er biologisk far. Det var en lettelse å få den saken bekreftet, så slapp han å gnage på det hver dag.

Anonymous poster hash: 2f261...be2

[Peter007]

Blodsbånd er ikke alt.

Selv om jeg kan skjønne at det hadde vært fint å få farskapet bekreftet, så personlig ser jeg ikke nytteverdien av det annet en som ungen blir syk og far kan gi lever, nyre eller blod med større sjangs for at det stemmer.

På den andre siden: Han er visst ikke biologisk sønn,likevel. Og både du og din mann er glade i gutten men har ikke mer noen besøksrett eller innflytelse..

Jaja jeg er nå sterkt uenig med deg. Glad i barnet ja det det er han sikkert. Men på hvilke premisser er far her blitt glad i gutten. Det vet vi ikke noe om. Så spør jeg meg her om det er greit at kvinner utpeker feil far enten med vilje eller når de er uskikre. Hos noen her er det helt ok.virker det som. Det virker som om du vil tilbake til den tiden DNA test ikke var tilgjengelig. Jeg har siden voksen alder vært tilhenger av obligatorisk DNA test ved fødsel der far er blitt far. Ja det koster penger men det brukes penger på mye rart angående fødsel av mødre så dette er absolutt tiltak dom er nyttig. Det er ikke lett for en mann i et forhold og si til mor at han ønsker DNA test på barnet om han er far. Så skiller foreldre seg og da dukker spørsmålet opp opp igjen. Da er det plutselig ok.og kreve. Det hele skal altså avgjøres av om forholdet ikke forhold ved og etter fødselen. Det er i grunnen uvesentlig. Det farskap en vil ha klarlagt. Dette enten barnet er unnfanget slik eller slik. Rettssikkerheten til barn og far er ikke ivaretatt slik ordningen er i dag. Endret 6. oktober 2014 av Peter007