Stemor??

[Jewel]

Noen her som kan dele sine erfaringer med meg??

Min nye kjæreste har vært singel siden det ble sluttmellom han og eks'en for 2 år siden!

Men, for ca 9 måneder siden hadde de et "lite" tilbakefall og nå er hun gravid!

Hvis det ha seg slik at han er faren, så vil jeg og bli en del av dette!!

Har lovt han at dette ikke skal ødelegge noe for oss, og det er noe jeg skal gjør mitt for å holde iallefall.....

Har ingen erfaringer med dette fra tidligere forhold, så hvis noen har gode råd å dele ut ville dette gjort meg veldig glad!!

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg giftet meg med en mann som hadde en sønn fra før, nå 5år gammel.

Og det er ikke lett!

Blander jeg meg for mye i oppdragelse osv. blir mannen min sur, bryr jeg meg for lite blir han og sur...har ikke klart å finne noen balansegang selv etter 3 år. Men så er ikke jeg så veldig flink med barn heller...så jeg syns det er vanskelig å være stemor.

Men...jeg tror det kommer veldig mye an på hvilken instilling du og han har.

Så forhåpentligvis går det bedre for deg enn for meg.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Bare hun ikke har planlagt å bli gravid med kjæresten di for å få am tilbake så.... Det hendte nemlig med meg!!! Kjæresten min fikk vite det da hun var 7 mnd på vei(Hun hadde ikke nok iq til å skjønne at hun var gravid før da!!!). Vi var fast bestemt på at den kjerringa ikke skulle få ødelegge NOE mellom oss, vi skulle stå sammen om dette!!! Hun fødte to uker for tidlig, og det første hun gjør er å nekte meg å komme inn på sykehuset!!! Siden gikk det slag i slag, hun brukte ungen for det den var verdt!!! At ei jente kan finne på å lyve så jævlig, DET synes jeg er helt utrolig!!!! Selvfølgelig klarte hun å ødelegge forholdet mellom meg og samboern min, hun fikk meg til å bli den store stygge ulven. Og alle trodde jo på henne!!!! Takk og lov kommer sannheten frem en dag - før eller senere! Et år senere kom han krypende, da hadde han skjønt at hun hadde servert KUN løgner siden dag 1!!! Vi er sammen igjen nå, og har det ganske bra! Husk å få kjæresten din til å ta DNA-test. Det ble ikke gjort her, og nå, 2 år etter, tør han selvfølgelig ikke gjøre det! Jeg har full forståels for det egentlig, han har jo følelser for ungen!!

Jeg skal tenke på deg, og vit at jeg krysser fingrer og tær for deg! Det kan jo gå bra med dere, så ikke la meg skremme deg med min historie, men hele marerittet jeg gikk igjennom kom tilbake da jeg leste innlegget ditt.....

TVI TVI FOR DEG!!!!

[Gjest Anonymous]

til siste "gjest"

En dame som prøver å lure typen til med å bli på tjukken, ville jeg tro ville være svært så nøye med å "tolke alle kroppens signaler".

Så hvordan en som bevisst prøver å bli gravid skulle gå i 7 mnd uten å vite det , ja det er for meg helt uforståelig !

[Jewel]

Uff, jeg får helt sommerfugler i magen jeg nå!!

Han sier iallefall at han skal ta en DNA-test, for det er 50-50....

Det som er litt trist, er at han ikke prater så veldig mye med meg om situasjonen.... Tror ikke han tørr!! Og han har jo nevnt til meg at han tenker på det veldig mye!!! Hmmmm.....

Jeg elsker barn, men er ikke klar for å bli en slags "stemor"!! Selv om jeg ikke har så mye valg hvis det skulle vise seg at det er han som er faren!!

Oktober.... Gruer meg til da!!! :-?

Jeg vet jo at jeg vil gjøre alt for at dette skal gå bra, men det er jo litt trist og!! Kanskje vi en dag planlegger å få barn selv,men han har jo da allerede et fra før av......! Det blir liksom ikke det samme.... Og jeg blir bare litt trist av å tenke på det :cry:

Men, alt kan vel ikke være helt perfekt heller, så jeg får bare ta meg sammen!!!!

[@lfa]

Det er ikke verdens undergang om han har barn fra før, vel?

Jeg har selv funnet en med to barn fra før, og jeg har ett fra før.

Ingen av oss har behov/ønske om flere akkurat nå, men om vi en dag skulle komme på andre tanker, så spiller det da ingen rolle at han har barn fra før.

Klart han tenker mye på det at han kanskje skal bli pappa. Det er jo helt normalt. :blunke:

Ikke ta sorgene på forskudd. Skal se at ting går mye bedre enn du tror. :smile:

[Gjest gjestern]

Heisann.

Jeg og min ex gikk fra hverandre da ungen var få mnd. Egentlig burde vi brytt i sv.skapet... Men vi prøvde...

så dette kunne vært min historie, bare at jeg sitter på andre siden av gjerdet.

Han traff raskt en ny samboer. Klart vi har hatt våre krangler, men gjevnt over har det gått bra. Vi har hatt runde i retten også, men hennes posisjon som stemor har vi løst veldig greit. Jeg syns ikke du skal tenke for mye på det negative om det ikke er nødvendig. Det er jo ikke sikkert at hun vil "bruke barnet for å få han tilbake". Det kan hende dette løser seg greit?

Skulle sikkert skrevet masse til deg. Du vil sikkert vite mye mer. Men jeg og hans samboer har en fin tone og samarbeider bedre enn han og jeg ofte.

Jeg har ingen vonde ord å si om henne!

Har selv en mann i dag og vi har også fått et barn sammen. Han er da stefar og det fungerer også veldig veldig greit. Han oppdrar de på lik linje. Sånn må det nesten være skal han leve sammen med barnet. De må finne sine plasser og fungere som barn/voksen, når de lever sammen i samme hus.

Så det kan gå veldig bra

[Gjest Trollkjærring]

For å ha en ting klart, her er det ingen oppskrifter på hva som er rett og galt. Det eneste som er sikkert er at forholdet deres kommer til å bli påvirket av ungen, positivt og negativt.

Selv har jeg vært stemor i 1 år. Mye kos. Mye slit.

Her er mine erfaringer:

Jeg ble sammen med barnefaren for 2 år siden. Men fikk ikke lov av mor til å møte barnet før vi hadde vært sammen i 1 år. Dette kun fordi familiekontoret roste barnefar for hans og min eksemplariske oppførsel og respekt for mors følelser (hun ville nemlig IKKE at jeg skulle møte barnet, og jeg måtte da "forsvinne" hver gang han skulle ha barnet, selv etter at vi var samboere. Jeg måtte pakke bort tannbørster og klær hver gang slik at jeg ikke "syntes" i vår leilighet). Etter dette besøket hos familiekontoret ble det ingen flere møter, mor forsto at her hadde hun ingenting og hente.....

Nå ett år etter er det fortsatt meget konflikfylt. Det er mange sure og ubehagelige telefoner, trusler om at vi aldri mer skal få se datteren hans, stygge tekstmeldinger og mailer som fortsatt hagler inn. Dette skjer oftest hvis vi prøver å sette foten ned og ønsker klare regler og forholde oss til.

Samværskontrakt kan vi bare glemme. Den eksisterer ikke, og mor vil heller ikke skrive under på dette. Som følge av vårt/hans ønske om å få til dette slik at vi til enhver tid kan planlegge samvær har vi betalt mye penger til advokater, uten resultat. Hun får sin advokat dekket.

Så nå har vi datteren på "forespørsel" som det så fint heter. Med andre ord når det passer mor og ha fri. Min samboer er ikke pappa i ordets rette forstand, men en barnevakt. Når mor ringer slipper vi det vi har i henda og løper for og hente datteren. HVER GANG!

Mange vil si at vi er dumme som gjør dette, men det skal ikke gå utover datteren at mor og far ikke kan samarbeide!!! Det er ikke lett og velge bort sitt eget barn, selv om tanken har streifet oss mer enn en gang.

Men la deg ikke skremme. Selv er jeg oppvokst som ett såkalt skilsmissebarn. Mine foreldre har alltid klart å ha meg i sentrum, og legge til side sine uenigheter og tenkte på MITT beste (kanskje derfor jeg fortsatt holder ut? Jeg vet nemlig at det går å samarbeide hvis man bare vil). Døren har alltid vært åpen hos de begge mine foreldre, og de klarer å sitte sammen og ta en kopp kaffe og slappe av og diskutere det som må taes opp på en voksen måte. Det er så utrolig behagelig!!! Mine ønsker har alltid blitt tatt med i deres betraktninger når valg skal taes til mitt beste. Jeg er heldig!

Vær snill, men sett grenser.

Ha barnet i sentrum.

Om det stormer i forhold til mor, hev deg over det.

Ikke snakk stygt om mor i barnets nærvær.

Vær der for barnet, du blir også en omsorgsperson for h*n.

Ønsker deg lykke til på ferden, hvor enn den måtte bringe deg.

Hilsen Trollkjærring

- Lykkelig skilsmissebarn men sliten stemor

[Jewel]

Forhåpentligvis så går det nok bra!!! Jeg har iallefall ikke tenkt å forlate han pga dette......

Men, det er 50% sjanse for at han er faren, og innerst inne så håper jeg at han ikke er det!!

Han sa selv at det ikke gjør noe om han er det, for han har tenkt å være en god far som mulig!!!

Og jeg synes virkelig at han tar dette pent..... :D

I oktober så får vi svaret..... :oops: (og jeg er bare såå spent)

Men, er han faren så skal jeg virkelig tenke over alle de gode rådene jeg har fått her.....!!!! Det hjelper å vite at jeg ikke er den eneste som har vært i samme situasjon.....

Tak

[La Guapa]

Det er utrolig vanskelig å være stemor.Jeg har prøvd dette i tre år og har selv ingen barn.Han blir som en skrev her sur når jeg bryr meg for mye og sur når jeg bryr meg for lite.Helt ærlig hadde det nok vært mye lettere om han ikke hadde barn.Trøsten er at hun blir eldre og at dette småbarns-styret ikke varer evig.

Tolmodig to the bitter end :-?

[Gjest Turi]

Jeg liker å være stemor jeg. Tror det kommer mye an på hvordan bruddet mellom bio-foreldrene var, og deres forhold til hverandre. Har de et godt forhold og er voksne fornuftige mennesker, er ikke stemor-rollen vanskelig.

Men jeg hadde nok fått problemer om jeg skulle blitt stemor til et barn til nå, mens vi ER i forholdet.

Siden du tydeligvis er sterk nok til å bære hans utroskap mot deg, kan jeg ikke tenke meg at du får problemer med å være deltaker i et nytt menneskes liv. Du har tatt et modig valg allerede.

Skjønner at du ønsker det ikke er hans, og jeg krysser fingrene for deg/dere.

[Gjest Duchess]

Hm...vanskelig situasjon....syns det er vanskelig nok å være sammen med en som har barn fra før av jeg, men om han ikke hadde vært født enda.......nei da tror jeg ikke jeg kunne fortsatt forholdet...

Det høres ganske ille ut at dere må gå helt til oktober å vente på svaret....det er LENGE når man venter på en beskjed som det.

[Jewel]

Det høres ganske ille ut at dere må gå helt til oktober å vente på svaret....det er LENGE når man venter på en beskjed som det.

Ja, jeg vet...... Derfor pleier vi forholdet nå, og prøver å tenke minst mulig på det som vi har i vente!

Det siste jeg vil er å gjøre det slutt med han..... For oss i mellom er jo ting kjempebra!

Men, oktober.... :-? Det føles fryktelig lenge ut til akkurat nå, ja....

[Anki1971]

hehe - må bare komme med en kommentar her .. ikke til deg som skrev hovedinnlegget, men - hvorfor i alle dager reagerer dere så sterkt mot dama som har blitt gravid? "Prøvd å lure han" osv... Mannen har da tross alt vært med på det. Er han helt uskyldig midt oppe i det hele han eller? hehe

Jewel: Om det er kjæresten din som er faren til babyen, prøv å snakke med han om det, hva dere skal gjøre videre. Helst prat med mammaen til babyen også, og finn en løsning som passer for dere alle. Og - la det aldri gå utover barnet det som har skjedd Lykke til!

[Gjest Gjest]

Hei,

Jeg skal ikke gå i detalj, men les mitt innlegg, side 4 under overskriften: Hater et barn.

Jeg har skrevet ned noen tanker om dette under "Gjest".

Jeg kan ikke si noe annet enn hold deg unna! Kom deg ut av forholdet. Du aner ikke hvor mange vonde stunder du vil få. Det vil bli så mange følelsesmessige konflikter du ikke kan forutse nå. Alt fra tiden din samboer vil tilbringe med sin "familie" til forventet engasjement fra din side. Gjør deg fri og ham fri, så kanskje han vil gå tilbake til sin exsamboer. Tro meg det vil være det beste for deg i det lange løp!!

[Gjest Jewel - ikke innlogget.]

Nå har han blitt "pappa", da!

Tok litt feil med terminen, men på lørdag fikk han vite at det ble en jente...

Vi var i bursdag hos mammaen min, og jeg kan love at han ikke akkurat hoppet i taket!!!

Uff, det vi må vente på nå er at han får tatt DNA-test.....

Kan ikke si at jeg er smørblid...

Mammaen har ikke tatt kontakt, men gjennom felles "venner" fikk han vite det!! Barnet likner visst veldig på han sa de....... Kanskje ikke så rart siden han ikke har noe hår på hodet...!! hehe...

Uff, man kan vel ikke se slike ting så lett vel???

Håper og håper at det ikke er han som er faren......!

Jeg gjør vel det beste ut av situasjonen for det er jo ikke barnet sin skyld,men det beste er om vi slipper dette........

og litt :cry:

[Gjest Anonymous]

Hei Jewel!

Klart at du kjenner deg usikker på hva som skjer nå, hvem ville ikke det...Det er i grunnen rart at ikke mammaen har vært i kontakt med kjæresten din, men hun venter vel til hun kommer seg litt etter begivenheten.

Det at folk sier at bebisen likner på ham, er faktisk ikke noe å bry seg om. De ser det de vil se, søsteren min har to jenter som har forskjellig far, og hører stadig vekk at de begge likner sånn på faren. Les noen av de andre innleggene her som tar for seg "stemorsrollen", det er jo etterhvert blitt et helt vanlig fenomen dette her. Hvis det blir aktuelt for deg å ha noe med barnet å gjøre, er du i hvertfall heldig og har anledning til å være med å bestemme hvordan det skal foregå helt fra starten av, om det er noen trøst...

Lykke til. Dette klarer du!!

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Ikke for å være ekkel mot deg eller noe sånt, Jewel - men når jeg leser denne historien blir jeg helt matt av hvor DUMME menn er! Ut fra det du skriver var dette et lite "tilbakefall" hos noen som har vært kjærester. For mange av oss: Been there, done that. Men derifra til IKKE å bruke prevensjon..... Og kom ikke å fortell meg at "jamen, hun sa at hun brukte...." HAN har et selvstendig ansvar mht. til at noe sånt ikke skal få konsekvenser.

Jeg syns så synd på ungen, som settes til verden av foreldre som aldri har tenkt tanken engang på å leve sammen, være sammen om barnet. Er det virkelig det vi vil - ha et samfunn av "pendlerbarn"??Burde vi ikke tenke litt mer på konsekvensene for BARNET før vi lager dem?

[Tralte]

Men det er sånn det er med foreldre, Sissi, de tenker kun på seg selv og akkurat her og nå! Ikke alle selvfølgelig, men altfor mange! Moren min er en av dem! :evil:

[Gjest care]

Veeeeeeeeeeel, kanskje jeg også skal bryte meg inn å fortelle om min erfaringer. Jeg er stemor annehver helg. samboern min hadde en datter da vi ble sammen. Hun var da 4 år og er nå 9 år. Tenkte ikke så innmari mye på konsekvenser og hva som skunne skje. Men hadde aldri regnet med å finne meg en mann med barn fra før.

Så nå har jeg være stemor i 5 år, og jeg må si det har vært flott. Jenta er helt aldeles skjønn. Må nok innrømme at hun hadde noe kontrollen her i begynnelsen, men den "fratok" jeg. Vi har det koselig når hun er her i helgene, og jeg pleier å oppfordre far og datter til å gjøre noe bare de to, slik at de får den kvalitetstiden de trenger.

I begynnelsen prøvde mor til jenta og "ta kontrollen" over sambo. Hun prøvde seg på taktikker som at han måtte komme til dem i helga og passe jenta fordi hun skulle ditt eller datt. Da satte jeg foten ned. Hvis hun hadde behov for avlastning, måtte hun selv komme med datteren. Og det var noen småepisoder til. Men så fikk hun seg heldigvis type og alt ble så mye bedre.

Men jeg vet om forhold som er virkelig tragisk, og der det utspinner seg et maktforhold mellom begge foreldrene og der barnet lider. Dette tyder på at noen mennesker er svært umodene og skulle egentlig ikke hatt barn, før de lærte at sine behov kommer i 2. rekke når man har fått barn.