Vil ikke la noen passe barnet mitt..

[AnonymBruker]

Jeg stoler altså ikke på det å overlate barnet mitt til andre. Jeg har bare barnefar og min mor av familie, og jeg stoler knapt på de.

Selv om jeg og barnefar har barnet like mye, føler jeg at han ikke forstår barnet slik jeg gjør. Han er ikke flink til å sette grenser og ender derfor med å kjefte mye unødvendig på barnet. Enkelte ganger synes jeg han forventer for mye av barnet mtp. oppførsel, og vet ikke å håndtere det på en rolig måte, så barnet forstår til en annen gang, han finner heller raske løsninger.

Min mor, som jeg har vokst opp med, har veldig lite tålmodighet. Jeg fikk mye kjeft som liten, og det var lite konstruktivt.

Hun elsker barnebarnet sitt og alt sånn, men om hun skulle sittet barnevakt en hel dag/natt, hadde jeg bekymret meg for at hun ville kjeftet eller snakket hardt til barnet om ting ikke går som hun forventer. Jeg har sett henne miste tålmodigheten med barnet én gang, fordi jeg ble en time forsinket, og da var hun helt på bristepunktet og nesten på gråten. Hun kastet omtrent barnet i armene mine idet jeg kom. Det glemmer jeg aldri.

Ellers har jeg venninner, men ingen av de ville jeg overlatt barnet til heller. Jeg føler ikke at jeg kan stole på at de behandler barnet "som sitt eget" eller at de vet å behandle ett barn i det hele tatt. (De som er barnløse.)

Barnet er ikke fire år enda, og jeg har heller ikke behov for barnevakt i nærmeste fremtid, men jeg bekymrer meg mye for dette, og aller mest når barnet er hos far. Vil også tilføye at jeg selv setter grenser og at ungen ikke er en ramp, jeg er bare generelt redd for at barnet skal bli urettferdig behandlet.

Flere som har det sånn? Hvordan klarer man å slappe av når noen andre har barnet ditt?

Anonymous poster hash: d754e...243

[AnonymBruker]

Kjenner meg lutt igjen, men jeg var alene så lenge med mitt førstebarn. Foreldrene mine mistet omsorgen for meg når jeg var i tenårene, og har aldri vært bra foreldre. Meg og min man er di eneste jeg 100% stoler på med barna mine. Litt mer avslappa til barnepass for 5åringen min siden han er så stor nå da:)

Anonymous poster hash: a0589...37b

[AnonymBruker]

Jeg tror nesten du har et psykisk problem med mistillit og litt paranoia (bare min tolkning,mselvsagt, ut fra det du skriver). Det du gjør er å isolere barnet ditt og deg selv. I stedet for å kommunisere med barnets far og bestemor om hvordan man skal ivareta dets behov. Den mistilliten kan du dessverre overføre på ditt barn. Anbefaler deg å søke hjelp hos en psykolog, for eksempel på ef familievernkontor og snakke om hvordan dette kan løses.

Anonymous poster hash: c5901...758

[Gjest Blomsterert]

Jeg stoler altså ikke på det å overlate barnet mitt til andre. Jeg har bare barnefar og min mor av familie, og jeg stoler knapt på de.

Selv om jeg og barnefar har barnet like mye, føler jeg at han ikke forstår barnet slik jeg gjør. Han er ikke flink til å sette grenser og ender derfor med å kjefte mye unødvendig på barnet. Enkelte ganger synes jeg han forventer for mye av barnet mtp. oppførsel, og vet ikke å håndtere det på en rolig måte, så barnet forstår til en annen gang, han finner heller raske løsninger.

Min mor, som jeg har vokst opp med, har veldig lite tålmodighet. Jeg fikk mye kjeft som liten, og det var lite konstruktivt.

Hun elsker barnebarnet sitt og alt sånn, men om hun skulle sittet barnevakt en hel dag/natt, hadde jeg bekymret meg for at hun ville kjeftet eller snakket hardt til barnet om ting ikke går som hun forventer. Jeg har sett henne miste tålmodigheten med barnet én gang, fordi jeg ble en time forsinket, og da var hun helt på bristepunktet og nesten på gråten. Hun kastet omtrent barnet i armene mine idet jeg kom. Det glemmer jeg aldri.

Ellers har jeg venninner, men ingen av de ville jeg overlatt barnet til heller. Jeg føler ikke at jeg kan stole på at de behandler barnet "som sitt eget" eller at de vet å behandle ett barn i det hele tatt. (De som er barnløse.)

Barnet er ikke fire år enda, og jeg har heller ikke behov for barnevakt i nærmeste fremtid, men jeg bekymrer meg mye for dette, og aller mest når barnet er hos far. Vil også tilføye at jeg selv setter grenser og at ungen ikke er en ramp, jeg er bare generelt redd for at barnet skal bli urettferdig behandlet.

Flere som har det sånn? Hvordan klarer man å slappe av når noen andre har barnet ditt?

Anonymous poster hash: d754e...243

Vær glad for at du har mennesker rundt deg som vil passe barnet ditt. Det har bare så godt av å være med andre. Ingen mennesker er like,og det har da ikke barnet ditt vondt av å oppleve,tvert i mot.

Faren er like glad i ungen som deg,og siden dere ikke bor sammen må dere respektere den andres oppdragelse,så lenge det ikke er skadelig for barnet.

[Timseh]

Går ikke barnet i bhg?

Har det veldig likt som deg. Ingen får passe mitt barn. Gråt veldig mye i begynnelsen da guttungen begynte i bhg (2 år gammel). Han storkoste seg, mens jeg gråt og gråt. Har blitt mer trygg nå, 1 år seinere. Nå er han 3 år og jeg går fortsatt inn til han 5-15 ganger på natten fordi jeg savner han så mye. Gruer meg mye til han skal på overnattingsbesøk når han blir eldre.. Har kun vært borte fra han mens han er i bhg (og jeg på skole/jobb) eller hvis han sover..

Forresten; grunnen til at jeg er så avhengig av barnet mitt er pga omsorgsvikt og mye annet i min egen oppvekst. Er ikke kjekt å ha det slik,

[AnonymBruker]

Går ikke barnet i bhg?

Har det veldig likt som deg. Ingen får passe mitt barn. Gråt veldig mye i begynnelsen da guttungen begynte i bhg (2 år gammel). Han storkoste seg, mens jeg gråt og gråt. Har blitt mer trygg nå, 1 år seinere. Nå er han 3 år og jeg går fortsatt inn til han 5-15 ganger på natten fordi jeg savner han så mye. Gruer meg mye til han skal på overnattingsbesøk når han blir eldre.. Har kun vært borte fra han mens han er i bhg (og jeg på skole/jobb) eller hvis han sover..

Forresten; grunnen til at jeg er så avhengig av barnet mitt er pga omsorgsvikt og mye annet i min egen oppvekst. Er ikke kjekt å ha det slik,

Anbefaler også deg å bearbeide dette. For det påvirker et barn å ha en mor som er så utrygg. Man kan overføre egne traumer videre, det kalles generasjonstraumer, Det blir en usunn avhengighet og kan vare livet ut. Det unner du ikke barnet ditt.

Anonymous poster hash: c5901...758

[AnonymBruker]

Du syr puter under armene på ungen din og gjør barnet en bjørnetjeneste delux. Du kommer til å skape et veldig usikkert barn om du fortsetter på denne måten her. Barnet ditt har godt av å skape relasjoner annet enn til skjørtekanten til mor og det vet du nok også.

Ta det litt og litt av gangen, selv om du ikke trenger barnepass så la barnet ditt være hos andre om enn bare i korte tidsepoker. Øv deg på tillitsøvelser til dine nærmeste.

Anonymous poster hash: 9af23...c8d

[Timseh]

Anbefaler også deg å bearbeide dette. For det påvirker et barn å ha en mor som er så utrygg. Man kan overføre egne traumer videre, det kalles generasjonstraumer, Det blir en usunn avhengighet og kan vare livet ut. Det unner du ikke barnet ditt.

Anonymous poster hash: c5901...758

Takk for tips, det har jeg faktisk aldri tenkt på. Tenkte det var veldig normalt, men kanskje ikke..?

[AnonymBruker]

Takk for tips, det har jeg faktisk aldri tenkt på. Tenkte det var veldig normalt, men kanskje ikke..?

Bra at du innser det. Moren min var som deg, og det var skikkelig kjipt. Var ikke moro å ikke kunne overnatte hos venninner fordi mamma ble så lei seg. Selv om hun alltid ikke nektet meg det, var det veldig tydelig at hun følte seg forlatt og ensom,så da valgte jeg ofte å bli hos henne istedet for å kose meg med venninner selv om jeg ønsket det.

Anonymous poster hash: b523e...0c7

[Guybrush]

Anbefaler også deg å bearbeide dette. For det påvirker et barn å ha en mor som er så utrygg. Man kan overføre egne traumer videre, det kalles generasjonstraumer, Det blir en usunn avhengighet og kan vare livet ut. Det unner du ikke barnet ditt.

Anonymous poster hash: c5901...758

Støtter denne. Små barn fanger opp svært mye mer enn foreldre skjønner og vil kunne gå svært langt for å innordne seg og skape minst mulig "problemer". Det kan derfor ende opp med at barnet trekker seg vekk fra sosialisering og besøk hos andre pga forventning om at det sårer foreldrene. Jeg ville om det du skriver stemme også anbefale deg å ta tak i dette og forsøke å komme deg over de problemene som du selv har grunnet oppvekst slik at du ikke bringer disse videre til ditt eget barn. Det du beskriver er vel mer eller mindre et lærebokeksempel.

[Teriyaki]

Barnet har faktisk godt av å være litt hos andre. Min sønn blir tre i november og han elsker å overnatte hos besteforeldrene. Ikke minst vil det være godt for deg å få litt egentid. Selv om du kanskje ikke kjenner noe behov for det.

[AnonymBruker]

Mine barn har overnattet hos besteforeldre siden de var 6mnd gammel. I begynnelsen selvsagt bare en sjelden gang, men da de bikket 2 år ble det en helg innimellom og ofte henting i barnehagen med middag hjemme hos de. Barn har så godt av å oppleve omsorg hos andre mennesker og å kunne tilpasse seg andres regler. Min sønn vet med en gang han skal til morfar hvordan leggerutiner han kjører der, og hvordan han må sitte pent når han skal spise hos farmor etc. Han elsker å være med besteforeldrene og være sammen med sine onkler og tanter (som ikke hsr barn, men liker å ta han med på morsomme ting), dette er med å gjøre han trygg som person.

Og som andre over så må du jobbe med dette, det er ikke sunt for ditt barn å være så overbeskyttet. De må venne seg til omgang med andre, tenk når de skal på klasseturer og overnatte hos venner etterhvert, det er ikke bra at de skal måtte føle at mamma er lei seg fordi de de ikke er sammen med henne hele tiden. Når de begynner på skolen må de få lov til å løpe fritt rundt og leke med venner uten at du henger over hele tiden...

Anonymous poster hash: eff18...b74

[Gjest Violetta]

Mine barn har overnattet hos besteforeldre siden de var 6mnd gammel. I begynnelsen selvsagt bare en sjelden gang, men da de bikket 2 år ble det en helg innimellom og ofte henting i barnehagen med middag hjemme hos de. Barn har så godt av å oppleve omsorg hos andre mennesker og å kunne tilpasse seg andres regler. Min sønn vet med en gang han skal til morfar hvordan leggerutiner han kjører der, og hvordan han må sitte pent når han skal spise hos farmor etc. Han elsker å være med besteforeldrene og være sammen med sine onkler og tanter (som ikke hsr barn, men liker å ta han med på morsomme ting), dette er med å gjøre han trygg som person.

Og som andre over så må du jobbe med dette, det er ikke sunt for ditt barn å være så overbeskyttet. De må venne seg til omgang med andre, tenk når de skal på klasseturer og overnatte hos venner etterhvert, det er ikke bra at de skal måtte føle at mamma er lei seg fordi de de ikke er sammen med henne hele tiden. Når de begynner på skolen må de få lov til å løpe fritt rundt og leke med venner uten at du henger over hele tiden...

Anonymous poster hash: eff18...b74

Veldig godt innlegg.

[Rotemor]

Jeg tror nesten du har et psykisk problem med mistillit og litt paranoia (bare min tolkning,mselvsagt, ut fra det du skriver). Det du gjør er å isolere barnet ditt og deg selv. I stedet for å kommunisere med barnets far og bestemor om hvordan man skal ivareta dets behov. Den mistilliten kan du dessverre overføre på ditt barn. Anbefaler deg å søke hjelp hos en psykolog, for eksempel på ef familievernkontor og snakke om hvordan dette kan løses. Anonymous poster hash: c5901...758

Vær glad for at du har mennesker rundt deg som vil passe barnet ditt. Det har bare så godt av å være med andre. Ingen mennesker er like,og det har da ikke barnet ditt vondt av å oppleve,tvert i mot.

Faren er like glad i ungen som deg,og siden dere ikke bor sammen må dere respektere den andres oppdragelse,så lenge det ikke er skadelig for barnet.

Veldig godt innlegg.

Jeg gjør det så enkelt at jeg snylter på disse innleggene.

Mye å tenke på her.

Signerer.

PS: ble litt feil, skulle sitere det som ble sitert over

Endret 4. oktober 2014 av Rotemor

[Savannah87]

Går ikke barnet i bhg?

Har det veldig likt som deg. Ingen får passe mitt barn. Gråt veldig mye i begynnelsen da guttungen begynte i bhg (2 år gammel). Han storkoste seg, mens jeg gråt og gråt. Har blitt mer trygg nå, 1 år seinere. Nå er han 3 år og jeg går fortsatt inn til han 5-15 ganger på natten fordi jeg savner han så mye. Gruer meg mye til han skal på overnattingsbesøk når han blir eldre.. Har kun vært borte fra han mens han er i bhg (og jeg på skole/jobb) eller hvis han sover..

Forresten; grunnen til at jeg er så avhengig av barnet mitt er pga omsorgsvikt og mye annet i min egen oppvekst. Er ikke kjekt å ha det slik,

Ikke frekt ment, så synes du er fryktelig hysterisk og paranoid.

Endret 4. oktober 2014 av Savannah87

[AnonymBruker]

Søstera mi er helt lik deg og det er så irriterende! Pga hun har vært så overbeskyttende og ikke latt han overnatte hos noen eller noen ting, så er guttungen (han er 3) skikkelig mammadalt og utrygg. Hun er alenemor og er sammen med han hele tiden. Han er bare 2 ganger i uka i bhg faktisk.

Når han er på besøk hos oss blir han helt hysterisk når hun går på do (han blir helt hysterisk hvis han ikke ser henne) og står å banker på døra mens han hylgriner! Så nå må hun ta han med seg hvis hun skal på do. Trist at han aldri får overnatte her Det var en gang da han var 6-7 måneder men da kom hun på døren 2 timer senere og ville ha han hjem fordi hun savnet han så mye

Dette er ikke bra sønnen din og det er noe du burde jobbe med Viktig å lære at barn blir litt selvsendige og ikke så himla avhengig av mamma hele tiden.

Anonymous poster hash: 56e57...556

[AnonymBruker]

Takk for tips, det har jeg faktisk aldri tenkt på. Tenkte det var veldig normalt, men kanskje ikke..?

Det er ikke normalt i så sterk grad. Da kan barnet bli den som føler det må trøste og støtte mor. Var selv et sånt barn, og gjett om jeg er sint på moren min for det i dag. Det er en tung byrde å ha og som kan gjøre at barnet ikke får den sosiale tilknytningen til jegnaldrende (etterhvert) og andre omsorgspersoner. Utrygge mødre kan ubevisst oppdra barnet til å bli avhengige, og klamre seg til barnet for å minske egen utrygghet. Og det er ikke sunt. Barnet skal jo gradvis bli mer og mer trygg på å utforske omverdenen (men samtidig ha et trygt fang om det trenger), man må oppmuntre barnet til å tro på seg selv og sin egen selvstendighet.

Anonymous poster hash: c5901...758

[Timseh]

Ikke frekt ment, så synes du er fryktelig hysterisk og paranoid.

Det har du selvsagt lov å mene, men det er ikke så kjekt å ha en urolig følelse hele tiden, hvor jeg faktisk savner barnet mitt nesten hvert sekund jeg ikke er med han.

Dessuten hadde ikke min familie fått lov til å passe småen uten tilsyn. Jeg treffer ofte min familie, slik at guttungen skal bli kjent med dem, men jeg har ikke tillit til dem etter grov omsorgssvikt i min barndom.

På en annen side så er jeg glad for at jeg har såpass mye kjærlighet til barnet mitt, da mitt høyeste ønske i verden var at jeg ikke skulle/kunne få barn. Redselen for at jeg ikke skulle være glad i barnet mitt var utrolig høy.

[Gjest Riskjeks]

Det har du selvsagt lov å mene, men det er ikke så kjekt å ha en urolig følelse hele tiden, hvor jeg faktisk savner barnet mitt nesten hvert sekund jeg ikke er med han.

Dessuten hadde ikke min familie fått lov til å passe småen uten tilsyn. Jeg treffer ofte min familie, slik at guttungen skal bli kjent med dem, men jeg har ikke tillit til dem etter grov omsorgssvikt i min barndom.

På en annen side så er jeg glad for at jeg har såpass mye kjærlighet til barnet mitt, da mitt høyeste ønske i verden var at jeg ikke skulle/kunne få barn. Redselen for at jeg ikke skulle være glad i barnet mitt var utrolig høy.

Det høres IKKE normalt ut. Du bør oppsøke hjelp, så ikke sønnen din får det slik som et par andre i tråden her har beskrevet.

[Gjest Sunshine23]

Det har du selvsagt lov å mene, men det er ikke så kjekt å ha en urolig følelse hele tiden, hvor jeg faktisk savner barnet mitt nesten hvert sekund jeg ikke er med han.

Dessuten hadde ikke min familie fått lov til å passe småen uten tilsyn. Jeg treffer ofte min familie, slik at guttungen skal bli kjent med dem, men jeg har ikke tillit til dem etter grov omsorgssvikt i min barndom.

På en annen side så er jeg glad for at jeg har såpass mye kjærlighet til barnet mitt, da mitt høyeste ønske i verden var at jeg ikke skulle/kunne få barn. Redselen for at jeg ikke skulle være glad i barnet mitt var utrolig høy.

Dette er ikke normalt og det eneste du gjør er gjøre sønnen din redd og usikker. Hvordan tror du det blir den dagen han skal sove hos kompiser? Unger har godt av å være hos andre uten mamma og pappa. Du bør seriøst oppsøke hjelp. Dette er ikke bra