Gifte seg med en amerikaner

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med en amerikaner en stund nå, og vi begynner å bli ganske lei av avstanden(jeg bor i Norge). Vi har snakket mye om bryllup, men vi prøver å finne ut hvor vi skal bosette oss. Er det noen her som har noen erfaringer med å gifte seg med en amerikaner? Da tenker jeg spesielt på hvilket land man velger å bosette seg i og få familie i. Hvordan tok dere det valget? Vi har begge jobber som er relativt fleksible, så vi kan nok få oss arbeid i hverandres land når det ender opp med at en av oss må flytte:)

Noen erfaringer?

Anonymous poster hash: 995f9...9c9

[englove]

Jeg har vært gift med amerikaneren min i litt over et år nå, og vi valgte å bo i Norge. Det var rett og slett fordi at etter mitt år på utveksling i USA kjente jeg på hjemlengselen og at jeg ville bo nærmere min familie. Siden han ikke hadde noe særlig kontakt med sin familie, var det et relativt enkelt valg.

[The Kitten]

Min bror er gift med en amerikaner, og de bor i USA. Hvor i USA er kjæresten din fra? Behandlingstiden for å få innvilget opphold varierer veldig fra stat til stat.

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift med amerikaneren min i litt over et år nå, og vi valgte å bo i Norge. Det var rett og slett fordi at etter mitt år på utveksling i USA kjente jeg på hjemlengselen og at jeg ville bo nærmere min familie. Siden han ikke hadde noe særlig kontakt med sin familie, var det et relativt enkelt valg.

Tusen takk for svar:) Var det den eneste faktoren som var inni bildet? Eller var det noen andre grunner også?

Anonymous poster hash: 995f9...9c9

[AnonymBruker]

Min bror er gift med en amerikaner, og de bor i USA. Hvor i USA er kjæresten din fra? Behandlingstiden for å få innvilget opphold varierer veldig fra stat til stat.

Han bor for tiden i Texas. Vet du noe om hva slags erfaringer han har med å bo der? De angrer ikke på at de valgte USA?

Anonymous poster hash: 995f9...9c9

[The Kitten]

Han bor for tiden i Texas. Vet du noe om hva slags erfaringer han har med å bo der? De angrer ikke på at de valgte USA?

Anonymous poster hash: 995f9...9c9

Han angrer ikke, men han har alltid ønsket å bosette seg i USA. Han har ikke bodd der så lenge ennå, da.

Hvis du skal bo i Texas må du forberede deg på at det blir lang behandlingstid. Gjerne 2-3 år!

[Gjest Herr Heftig]

Husk at Amerikanere flytter relativt ofte i livet (altså fra by til by). Så det er ikke noe i veien for å bo i Norge til barna blir 10 og så flytte til USA for eksempel.

[AnonymBruker]

Vi valgte Norge. Rett og slett fordi vi tjener dobbelt så mye her. På den måten kan vi både reise mer til USA og spleise med hans slekt på billetter hit.

Han er fra en veldig idyllisk småby og jeg føler meg etterhvert ganske hjemme der nå. Jeg tror vi hadde hatt et veldig fint liv der også. Ut i fra utdannelsene våre og arbeidsmarkedet akkurat der så tror jeg nok at vi hadde klart oss fint økonomisk, men da blir jo Norge - som er så mye dyrere - et problem igjen.

Heldigvis er mannen min svært utadvent og av typen som trives overalt og lett blir kjent med folk. Hvis han ikke hadde vært like tilpasningsdyktig så hadde det nok muligens vært kjipt for han å komme hit, men hittil (vært sammen i 10 år, han har hatt oppholdstillatelse i 5 år) så har det funket veldig fint. Vi snakker litt om å muligens spare oss opp til en lengre permisjon fra jobb når barna blir kanskje 3-5 år og bare være der noen måneder slik at de kan bli bedre kjent med hans kultur.

Anonymous poster hash: a4e40...927

[AnonymBruker]

Må tenke deg nøye om hvis du flytter over. Eventuelle barn som blir født der blir værende pga. far. Du får ikke dem med deg uten at han går med på det. Så skulle det bli slutt, som over halvparten av forhold har en tendens til å gjøre så kan det jo være greit å tenke over dette på forhånd. Så blir du ikke sittende som en fange pga. av barna.

Anonymous poster hash: c1c13...e18

[AnonymBruker]

Husk at arbeidslivet er veldig tøft i USA, er du syk får du ikke penger slik som her. De jobber gjerne 6 dager i uka for luselønn og kan få sparken på dagen. Og de velferdsgodene som finnes i Norge må dere se langt etter... F eks betalt foreldrepermisjon, i USA må de fleste kvinner slutte i jobben fordi de ikke får mer enn 2-4 uker med foreldrepermisjon.

Anonymous poster hash: 13a9c...bf4

[AnonymBruker]

Er gift med en amerikaner på 5 året. Vi valgte Norge fordi jeg aldri kunne tenkt meg å bo med barn og oppdra barn i en amerikansk kultur. Det blir litt for ekstremt for meg...

Anonymous poster hash: 05e19...cdb

[AnonymBruker]

Er gift med en amerikaner på 5 året. Vi valgte Norge fordi jeg aldri kunne tenkt meg å bo med barn og oppdra barn i en amerikansk kultur. Det blir litt for ekstremt for meg...

Anonymous poster hash: 05e19...cdb

Nettopp hva er det som er så ekstremt med å vokse opp i USA? På et hverdagslig nivå. Tror du det er noe mindre ekstremt å vokse opp i Norge nå for tiden? Mtp det kropps/sex/prestasjonspresset barn vokser opp med her, i tillegg til økende sosial uro knyttet innvandring og kriminalitet, er det egentlig så mye mer mindre ekstremt å vokse opp her til lands?

Anonymous poster hash: a1bc7...39b

[Teriyaki]

Jeg ville valgt å bo i Norge. Mye bedre velferdsordninger etc. Ikke minst at jeg ville ikke risikert å måtte bli værende der hvis det skulle bli slutt pga barn. Så her måtte det blitt Norge. Hvis ikke hadde ikke forholdet fungert. Alt for hjemkjær til å føytte.

[AnonymBruker]

Nettopp hva er det som er så ekstremt med å vokse opp i USA? På et hverdagslig nivå. Tror du det er noe mindre ekstremt å vokse opp i Norge nå for tiden? Mtp det kropps/sex/prestasjonspresset barn vokser opp med her, i tillegg til økende sosial uro knyttet innvandring og kriminalitet, er det egentlig så mye mer mindre ekstremt å vokse opp her til lands?

Anonymous poster hash: a1bc7...39b

Du vet virkelig ikke hva du snakker om! Ja det har blitt værre i Norge også, men det kan virkelig ikke sammenlignes! Kriminaliteten, rasismen, skolepresset, det konservative samfunnet, arbeidstidene etc etc. Det ER mer ekstremt!

Anonymous poster hash: 05e19...cdb

[AnonymBruker]

Nettopp hva er det som er så ekstremt med å vokse opp i USA? På et hverdagslig nivå. Tror du det er noe mindre ekstremt å vokse opp i Norge nå for tiden? Mtp det kropps/sex/prestasjonspresset barn vokser opp med her, i tillegg til økende sosial uro knyttet innvandring og kriminalitet, er det egentlig så mye mer mindre ekstremt å vokse opp her til lands?

Anonymous poster hash: a1bc7...39b

Ha! Hvis du virkelig tror det er så ekstremt her til lands i forhold til USA, så vet du svært lite om denne verdenen vi lever i. Norge er et av de landene med minst kriminalitet i verden. Vi er et av de tryggeste stedene man kan bo i.

Anonymous poster hash: 59cd9...a74

[My_Lady]

Vi valgte å bo i Norge, hovedsakelig av økonomiske grunner. Ingen av oss har utdannelse utover vidergående, så det ville vært vanskelig å få seg gode jobber der borte, spesielt for meg. Her har vi begge helt greie jobber, hus, bil og muligheten til å reise på besøk hver sommer om vi ønsker. Hadde vi bodd i Usa, ville vi ikke hatt muligheten til å reise på ferie til Norge hvert år.

Vi har begge lyst å flytte til Usa etterhvert, men det skjer nok ikke med det første.

[tingeling]

Hvis dere planlegger barn ville jeg uten tvil valgt Norge.

[AnonymBruker]

Min bestevenninne er gift med amerikaner.

De bodde en periode sammen i Boston (der han er fra) og flyttet sammen til Norge.

Det var mange faktorer som spilte inn, men en viktig en var arbeidsmarkedet i Oslo fremfor der borte - hans arbeidsmuligheter var selvsagt gode der, men hennes var dårlige, til tross for at hun har studert i USA.

I tillegg har hun en litt vanskelig mor som gikk inn i depresjon ved tanken på at datteren skulle bosette seg utenlands.

Hun savner allerede USA veldig, så angrer litt. De har enda ikke barn.

Det er mange ting som spiller inn, men jeg ville uansett ikke tatt noen beslutning uten at dere har testet det ut - ikke bo i samme bolig, men i samme land over en lengre periode.

Når du sier at begge kan bo i begge land mht. arbeid håper jeg også du snakker om utplassering eller konkrete jobbtilbud. Det er lett å tenke at utdannelsen man har er fleksibel, men det er langt vanskeligere i praksis.

Anonymous poster hash: e3477...db5

[AnonymBruker]

Husk at arbeidslivet er veldig tøft i USA, er du syk får du ikke penger slik som her. De jobber gjerne 6 dager i uka for luselønn og kan få sparken på dagen. Og de velferdsgodene som finnes i Norge må dere se langt etter... F eks betalt foreldrepermisjon, i USA må de fleste kvinner slutte i jobben fordi de ikke får mer enn 2-4 uker med foreldrepermisjon.

Anonymous poster hash: 13a9c...bf4

Dette er veldig riktig (og viktig). Arbeidsmarkedet er beinhardt, og oppsigelsesvernet bortimot ikkeeksisterende. Ting som her i landet kanskje til og med kvalifiserer til betalt velferdspermisjon er oppsigelsesgrunn i USA. (Vanskelige familieforhold med psykisk ustabil ektefelle og små barn, og derfor (forbigående) problemer med å være på jobbreiser i dagevis? Sorry mac, deg har vi ikke bruk for lenger.)

Anonymous poster hash: 434ed...5fc

[AnonymBruker]

Han angrer ikke, men han har alltid ønsket å bosette seg i USA. Han har ikke bodd der så lenge ennå, da.

Hvis du skal bo i Texas må du forberede deg på at det blir lang behandlingstid. Gjerne 2-3 år!

Tusen takk for svar:)

Det virker som flesteparten her har valgt å bo i Norge. Jeg er enig i at det er det lureste med tanke på min mulighet til å være med barna om det eventuelt skulle bli slutt. Men hvordan takler partneren deres dette? Det blir jo det samme for han hvis det blir slutt og han flytter tilbake til USA.

Anonymous poster hash: 995f9...9c9