har du noen gang blitt så såret..

[AnonymBruker]

Har du noen gang blitt så såret at du på en måte blir immun mot å bli såret på nytt?

Jeg ble skikkelig dolket i ryggen av en jeg var forelska i og hadde noe på gang med av en venninne. Måten det skjedde på var stygg og på toppen av det hele ble hun gravid. Dette er nå noen år siden, men det skjedde noe med meg da. Jeg bestemte meg på et ubevisst plan for å ikke bli såret igjen. Det gjorde meg nok sterkere på mange vis. Men jeg klarer ikke å få de sterke følelsene for noen igjen virker det som. Jeg er hele tiden beredt for å kunne takle et brudd. Jeg er sammen med en flott mann nå men det virker som at jeg ikke greier, tørr eller får til å falle helt på en måte. Hvis det skulle bli slutt i dag så hadde det gått bra. Men jeg vil jo ikke det vet jeg langt inni meg. Jeg føler meg likegyldig på noe vis...selv om jeg vet at jeg ikke er det.

Noen som skjønner hva jeg mener? :/

og går det noen gang over?...sukk....

Anonymous poster hash: 93c34...d46

[AnonymBruker]

Nei. Dette er du nok alene om å ha opplevd.

Anonymous poster hash: 94824...7cf

[Red-Ruby]

Høres ut som om du tror at opplevelsen har styrket deg,men den har egentlig fratatt deg litt styrke.

[Gjest brutal_mann]

Nei, tvert om vil jeg si. Tilliten min til mennesker generelt har blitt ødelagt over tid, noe som gjør at det er veldig vanskelig å komme seg helt på topp igjen. Når en, som meg, har blitt bedratt et utall ganger av nesten samtlige partnere så ender en jo opp å forvente å bli sveket av hvem som helst. Det er ikke en god følelse, og en føler seg alt annet enn sterk.

[netpuppy]

Ja, har hatt det akkurat sånn som deg. Jeg kan ikke huske noen spesiell hendelse som utløste det, men så langt tilbake som jeg kunne huske hadde jeg en irrasjonell frykt for å bli såret, så ingen fikk sjansen til det. Fikk jeg litt for sterke følelser for noen stengte jeg (ubevisst) av og gikk videre og jeg var bare i forhold med menn jeg visste hadde sterkere følelser for meg enn jeg hadde for dem. Det høres fryktelig kynisk ut, men jeg var veldig glad i dem alle og ønsket ikke å såre dem heller, det var bare en trygghet i det å vite at jeg kunne forlate dem når som helst.

Helt til jeg møtte min nåværende kjæreste og falt hodestups forelsket. Det er det skumleste jeg noen gang har gjort, å satse på ham, og han har makten til å såre mer enn noen annen person tidligere har kunnet. Men det syns jeg er en helt grei pris å betale for å få være sammen med mannen i mitt liv. Det er jo dette som er kjærlighet?

Så det er håp for oss også