Lillesøster med dominerende kjæreste

[AnonymBruker]

Hei. Jeg trenger noen tips nå angående lillesøsteren min. Siden hun var 3-4 år gammel har jeg fungert som en mor for henne. Hun har alltid vært utadvendt, blid og positiv, men det siste året har hun slitt veldig psykisk. I vår hadde hun et selvmordsforsøk.

I juni omtrent fikk hun seg kjæreste. Han er et år eldre, da var hun 14 og han 16. Etter at de ble sammen har hun isolert seg helt. Jeg tuller ikke når jeg sier at hun ikke har noe kontakt med noen andre enn han. Hun er hos han hver eneste dag, fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Hos han ligger de enten og sover, eller så spiller han dataspill imens hun ser på. Lillesøsteren min og jeg har et godt forhold, og vi har kunnet prate om mye. Men nå nekter hun. Jeg spør om ikke han skal komme på besøk, om han vil spise middag med oss osv, men han er helt uinteressert i å ha noe med oss å gjøre, noe som er ganske frustrerende og vanskelig.

Siden vi var små har vi tilbragt annenhver helg som familien vår som bor noen timer unna. Noen ganger har det gått lenger tid fordi vi har hatt andre ting å gjøre eller hatt lyst på en pause, og de siste par årene er vi der omtrent hver tredje måned pluss noen ferier. Men lillesøsteren min vil ikke være med dit lenger heller.

Jeg vet det er ganske naturlig å ville være med andre enn familie, men, og det er et stort men: de TRE gangene lillesøsteren min har blitt med på turer jeg har overtalt henne til, samt de FIRE dagene hun ikke har vært med han i løpet av fire måneder, har han blitt forbanna, og startet krangler med henne. Hun har blitt veldig lei seg for det, og jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Hun låser seg fort, nekter å prate når jeg sier noe som helst om han.

Er det noen som har råd? Jeg vet nemlig ikke hvordan jeg skal få gjort noe med det her.

Anonymous poster hash: c5ce0...ad5

[AnonymBruker]

Kanskje det kan være lurt å kontakte familievernkontoret eller barnevernet for råd?

Anonymous poster hash: 787f9...67d

[Hha]

Helt ærlig mistet jeg tiltro til dem (ihvertfall her), da de ikke sa til oss at hun hadde sagt til dem hun ville ta livet av seg før ETTER hun hadde prøvd. Hun går til psykolog 1-2 ganger i uka, og det virker som om hun føler seg trygg der. Men det går kanskje an å gi psykologen et lite vink om at vi er bekymra.

[Gjest Solsmil]

Det er egentlig ikke så mye du kan gjøre før hun vil det selv. Fortsett å bry deg, spør henne om det går bra og la henne vite at hun alltid kan snakke med deg hvis det er noe

[AnonymBruker]

Uff, dette er ikke bra. Jeg fikk livet ødelagt i 6 år av samme type kjæreste. Seks år! Det er hele tenåringstiden nesten, møtte han når jeg var 14. Klarte å komme meg ut når jeg var 19, og kunne begynne å leve ett år etterpå. Tro meg når jeg sier at det skal MYE til for å innse at man ikke kan finne seg i sånt når man er 14, umoden, hormonell og dritforelska. Forelskelsen vasker bort all fornuft. Og jeg var fornuftig og ansvarlig ellers, unntatt når det gjaldt han. Dess mer han krangler med henne, dess mer vil hun bli redd for å miste han, og bli mer og mer avhengig og finne seg i mer og mer dritt. Jeg svartmaler kanskje, men det grøsser nedover ryggen på meg av tanken på at enda ei jente skal få livet ødelagt. Var så gruset mentalt sett at jeg var sengeliggende i ett år etterpå. Og søstra di er allerede psykisk syk? Dette går ikke bra, med mindre det avsluttes fortest mulig. Hvis du lurer på hva som hjalp meg, så var det at foreldrene mine satte i gang en prosess for å umyndiggjøre meg for å kunne holde meg fysisk borte fra han. Nå er ikke søstra di myndig, men jeg ville holdt henne borte fra han, rett og slett ikke gitt henne noe valg. Da har du kanskje et helvette i hendene i ett år, men alternativet er mye verre. Siden hun ikke er med vennene sine så kan det å flytte kanskje være et alternativ. Det er bedre å ta drastiske grep selv enn å krysse fingrene for at den allerede mentalt svake 14-åringen skal innse at ting kan være bedre, og gjøre noe med det. Du kjenner henne best. Er hun i stand til å ta ansvar og vare på seg selv? Har hun selvrespekt i det hele tatt?

Anonymous poster hash: c543a...7e1

[AnonymBruker]

Og det å ha en kjæreste som bryter deg ned når du prøver å bli frisk fra psykisk sykdom sier seg selv at ødelegger prosessen. Har du prøvd å vinkle det slik for henne?

Anonymous poster hash: c543a...7e1

[Gjest Riskjeks]

Hvem har foreldreansvar for søsteren din? Høres ut som om foreldrene deres ikke har daglig omsorg, så da regner jeg med hun er i fosterhjem eller noe? Hva gjør evt fosterforeldrene med problemet?

[Hha]

Til dere anonyme: først, ja, jeg har prøvd å vinkle det sånn. Men hun er selvfølgelig redd for å ikke ha noe annet å gjøre også. Har slitt på samme måte som henne, og jeg vet at fullstendig isolasjon er det verste. Men egentlig er det jo det som skjer nå også.

Jeg håper det ikke går så langt som med deg over her. Jeg er så glad i den jenta, og vi har alltid pratet så godt sammen og hatt det fint. Hun har vært utrolig moden og reflektert siden hun var elleve, men nå føler jeg at hun har blitt så usikker og fått alle de tenåringsnykkene som jeg har sett på de andre på hennes alder.

Ut fra sånn jeg ser det nå har hun mistet evnen til å ta vare på seg selv og selvrespekten hun hadde. Jeg håper hun finner det tilbake snart, det er så vondt å se henne sånn her.

Og ja, kanskje det er mulig å gå drastisk til verks. Jeg aner bare ikke hva jeg skal gjøre.

Bare for å gjøre det hele enda mer håpløst, har moren til kjæresten sagt hun kan flytte inn hos dem. Hun prater ikke om annet nå, og blir sur når vi sier at hun selvfølgelig ikke får bo med kjæresten sin og moren (har egentlig mye å si om henne og, der er det mye rart, det sier både søsteren min, og broren til kjæresten hennes som er en tidligere klassekamerat). Hvordan hun kan tro at det er en god ide å si noe sånt skjønner ikke jeg.

Riskjeks: Faren vår har foreldreansvar. Moren vår døde for mange år siden. Det er så utrolig mye bakhistorie her, så jeg vet ikke helt om jeg kan starte på det uten å måtte fortsette i evigheten, haha. Pappa er veldig rådvill nå, han har samtaler med psykologen hennes og kommunen for å få hjelp, så han gjør så godt han kan, men forholdet dem imellom er ganske skjørt akkurat nå.

Jeg har bodd hjemme hos dem det siste halvåret for å hjelpe til litt, men flytter om en uke. Det er jo også en del jeg glemt å skrive i stad. Heldigvis bare to timer unna, så jeg kommer til å besøke ofte, og det kan de gjøre og.