Diskusjon med mamma

[AnonymBruker]

Så i dag skjedde det, jeg klarte ikke holde det inne lenger.

Mamma klaga på bestemor om hvordan bestemor klager på min søster, og hvor brutalt ærlig hun er. Jeg sa da til mamma ja men det hun sier er jo sant og du er ikke prefekt du heller og har sårt meg mye. Å hva mener du da? sa hun.

Jeg kom med et par eksempler: jeg har spurt om du kunne passe ungene (6 og 8) du sa nei det hadde vert travelt på jobb og jeg sa ok og tenke ikke mer på det, før du tok med deg søsteren min sitt barn på hytta den helga jeg hadde spurt om du kunne ha dem litt. Du sa da: du blir vel ikke fornærmet siden jeg tok med meg Ella. Men hun er jo eldre (10) og krever ikke så mye. Jeg sa da jeg forstår men jeg blir forsatt såret. Siden hun har siden hun var liten fått bli med på turer og hele uker på hytta mens mine er det levere sendt hente tidlig.. søsteren min har levd et utsvende liv der hun ikke har tatt ansvar, og mamma har alltid sydd puter under armene på henne. Kjøpt mat klær osv til henne når søstren min da går å tatoverer seg og bruker pengene på fest og fyll. Dette vil ikke mamma høre noe om for det er jo stakkar søsteren min som ikke har funnet seg en go mann.. så hun vil ikke høre...

Når hun komme hjem til meg klager hun på innredningen, å den var ikke fin den må du ta bort, bildene dine har feil høyde osv, jeg sa nå noen som jeg ikke har sagt før at ja men det er mitt hus og jeg vil ha det sånn. Ferdig med det... så begynte hun ja men det er rart når det er sånn.folk reagerer. osv.. så hun tar det ikke til seg. mitt hus mine ting!

samtalen slutter med at mamma sier vi ses da på lørdag jeg orker ikke snakke mer om dette...

så nå sitter jeg her å føler meg slem... men jeg har alltid måtte jobbe for alt.. der jeg fikk nei fikk søstern min ja. Da jeg fikk jobb, stjal heller hun fra mamma og pappa... og når hun flyttet fikk hun møbler og hjelp. Jeg fikk et klapp på skulderen dette klarer du... føler at jeg blir straffet fordi jeg har tatt ansvar.. *sukk*

Anonymous poster hash: f618a...0cd

[Gjest Mrs. Random Nick]

Hvor gammel er du?

Bruk store bokstaver i begynnelsen av hver setning er du snill.

Stå fast på det om at i ditt hus er det du som bestemmer interiør, hvor bildene skal henge og slikt. Din mor har ingen rett å gjøre noe med det.

Sånn ellers er den en liten ulempe ved at du har skrevet som anonym bruker: Jeg håper at navnet Ella er oppdiktet.

Dessverre er det slik at besteforeldre kan bli mer interessert i å passe barnebarna sine jo eldre de blir. Det er min erfaring også. Det er sårt når de er små uansett om man ser det pga forskjellsbehandling eller pga manglende deltagelse/interesse. Bra du forteller din mor hvordan du føler det og at forskjellsbehandling ikke er ålreit!

[AnonymBruker]

Så i dag skjedde det, jeg klarte ikke holde det inne lenger.

Mamma klaga på bestemor om hvordan bestemor klager på min søster, og hvor brutalt ærlig hun er. Jeg sa da til mamma ja men det hun sier er jo sant og du er ikke prefekt du heller og har sårt meg mye. Å hva mener du da? sa hun.

Jeg kom med et par eksempler: jeg har spurt om du kunne passe ungene (6 og 8) du sa nei det hadde vert travelt på jobb og jeg sa ok og tenke ikke mer på det, før du tok med deg søsteren min sitt barn på hytta den helga jeg hadde spurt om du kunne ha dem litt. Du sa da: du blir vel ikke fornærmet siden jeg tok med meg Ella. Men hun er jo eldre (10) og krever ikke så mye. Jeg sa da jeg forstår men jeg blir forsatt såret. Siden hun har siden hun var liten fått bli med på turer og hele uker på hytta mens mine er det levere sendt hente tidlig.. søsteren min har levd et utsvende liv der hun ikke har tatt ansvar, og mamma har alltid sydd puter under armene på henne. Kjøpt mat klær osv til henne når søstren min da går å tatoverer seg og bruker pengene på fest og fyll. Dette vil ikke mamma høre noe om for det er jo stakkar søsteren min som ikke har funnet seg en go mann.. så hun vil ikke høre...

Når hun komme hjem til meg klager hun på innredningen, å den var ikke fin den må du ta bort, bildene dine har feil høyde osv, jeg sa nå noen som jeg ikke har sagt før at ja men det er mitt hus og jeg vil ha det sånn. Ferdig med det... så begynte hun ja men det er rart når det er sånn.folk reagerer. osv.. så hun tar det ikke til seg. mitt hus mine ting!

samtalen slutter med at mamma sier vi ses da på lørdag jeg orker ikke snakke mer om dette...

så nå sitter jeg her å føler meg slem... men jeg har alltid måtte jobbe for alt.. der jeg fikk nei fikk søstern min ja. Da jeg fikk jobb, stjal heller hun fra mamma og pappa... og når hun flyttet fikk hun møbler og hjelp. Jeg fikk et klapp på skulderen dette klarer du... føler at jeg blir straffet fordi jeg har tatt ansvar.. *sukk*

Anonymous poster hash: f618a...0cd

Føler du deg litt bedre som menneske nå som du kunne være belærende for en som ber om råd her inne? Jobb heller med å heve selvfølelsen din i stedet for å rakke ned på andre.

Og til TS: Blod er ikke tykkere enn vann. Blir du skuffet av enkelte familiemedlemmer gang på gang, så kutt de ut -i hvert fall for en periode. Si til dem hvorfor du velger å gjøre det. Du trenger ikke å utdype det, men si at de sliter deg ut med uttalelser om alt du gjør feil, og skuffelser over at dine barn blir nedpritoert.

Gode venner er ubetalelig. Tilbring heller tid med mennesker som gir deg gode følelser.

Anonymous poster hash: 7c924...c51

[AnonymBruker]

TS: Beklager at jeg kom til å bruke ditt innlegg i det jeg skrev over. Skulle egentlig bruke den selvutnevnte eksperten B-kjendis sitt uspiselig innlegg.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 7c924...c51

[Wonderbitch]

Hehehe. Til dere to over.

Moren din er sikkert stolt av deg Ts, men kanskje hun har blitt vandt til at hvis hun ikke hjelper søsteren din så går det galt. Mens med deg kunne hun slappe av og la deg ta dine egne ( fornuftige) valg. Og nå er måten hun forholder seg til dere så inngrodd at det ser ut som hun bryr seg mer om henne enn deg?

Skjønner godt at det føles sårt da. Kanskje du kan ta en prat med henne en dag, der du sier rett ut at du føler deg mindre verdsatt enn søsteren din, og at det er veldig sårende? Jeg mener, bare å prate om det, ikke interiør eller andre ting. Sånn at hun forstår poenget. For kanskje hun ikke ser det selv? Tror det må være veldig vondt for en forelder å finne ut at man har forskjellsbehandlet barna sine og at de er lei seg pga det.

[AnonymBruker]

Ditt eksempel minner meg i grunn om hvordan myndighetene behandler folk ulikt her i landet. De som tar ansvar for seg selv og familien (jobber og sliter, ikke bruker mer enn de har råd til, holder sammen i gode og onde dager) sitter det langt inne å gi hjelp til når de en sjelden gang spør.

Anonymous poster hash: 5bc82...7dc

[Strikkemamsen]

Jeg synes du tok det opp på en fin måte med mammaen din.

Kanskje hun tenker litt på det nå,slik at ting blir bedre.

Jeg synes ikke du var slem og du skal ikke ha dårlig samvittighet.

Man gjør ikke forskjell på barn og barnebarn.

Enig med de over meg som skrev at du holder deg litt unna og sier hvorfor.

Det er ikke greit å forskjells behandle barn og barnebarn.

Lykke til