avstandsforhold-burde jeg slå opp...

[Gjest Anonymous]

vet ikke om jeg orker mer, har lyst til å fortsette dette forholdet med han. vi har hatt et avstandforhold i litt over seks måneder og det blir slik i ett år til... nå har han dratt en uke på ferie med single kompiser og det blir tre uker til neste gang vi sees- og det blir kun en helg. vi er veldig forskjellige, føler vi ikke har noe felles, at det ikke går an å snakke med han...jeg tenker på andre...

kanskje jeg burde slå opp sånn jeg føler det nå...

men jeg er jo veldig glad når vi er sammen, vi har veldig bra sex, han gjør meg glad, men enda en tre ukers...

[Gjest 1111]

Det er bare du som kan avgjøre om du vil gjøre det slutt eller ikke.

Men - tenk godt over det før du gjør noe med det. er det verdt det? har dere noe så spesielt at det er verdt å vente så lenge på? hvis ikke, så er det vel ikke fair for hverken du eller han at dere fortsetter.

[Lula]

vet ikke om jeg orker mer' date=' har lyst til å fortsette dette forholdet med han. ...[/quote']

Her sier du at du ønsker å fortsette forholdet til kjæresten din, selv om avstanden tydeligvis sliter litt.

Dette virker ikke uoverkommelig. Det kommer jo helt an på hvilken innstilling dere begge har til forholdet. Avstandsfohold kan være slitsomt i perioder, men dersom de rette følelsene er der, og man er innstilt på at man ikke kan se hverandre så mye som man ønsker i en periode, så er det helt klart mulig å få dette til å fungere.

Den fysiske avstanden alene synes jeg ikke er en grunn for å gjøre det slutt.

Her er du kanskje inne på kjernen? Om du føler slik er det ikke sikkert at det er avstanden som er problemet? Forholdet har kanskje ikke livets rett uansett om du føler det slik. Det kan se ut som det er andre ting enn avstanden som gjør at du lurer på om dere skal forsette forholdet.

Det er hyggelig at du er glad når dere er sammen :-) men det betyr ikke nødvendigvis at du har de følelsene som skal til for å bygge et varig forhold.

Bra sex er fint det, men det er mye annet som skal stemme i et forhold også.

..og enda en treukers?? Tja, det burde faktisk være overkommelig dersom dette er et forhold å satse på.

Jeg har selv vært i et avstandforhold, noe som skyldtes at min kjære bodde på en annen kant av landet i tillegg til at han hadde ekstremt mye reising i jobben.

Vi hadde som regel 4-6 uker fra hverandre, og så alt fra en helg til en uke eller to sammen. Dette pågikk i 2 år.

Selvsagt ønsket jeg at vi kunne se hverandre oftere. Selvsagt savnet jeg ham. Selvsagt var det litt stusselig å stille i ulike familie og vennesammenkomster alene fordi han var på reise. Men sånn var nå en gang situasjonen for oss den gangen. Vi ØNSKET å være sammen, og da måtte vi akseptere situasjonen som den var, og gjøre det beste ut av det. Når vi var fra hverandre brukte jeg mye tid på jobb, familie og venner. Jeg kunne jo ikke mure meg inne bare fordi han ikke var der.

Når vi kunne være sammen hadde vi det veldig fint, og fokuserte på positive ting. Det var jo ingen grunn til å diskutere det negative ved å være fra hverandre, og skape dårlig stemning pga. det. Faktisk var det godt å savne hverandre. Nå som vi ser hverandre hver dag, får vi knapt nok mulighet til det ;-)

For å oppsummere: INNSTILLINGEN har alt å si for hvordan man takler et avstandsforhold. Mener du at han er mannen for deg og at forholdet er verdt å satse på, så kan dette gå riktig fint men da må du jobbe litt med ja nettopp; innstillingen din ;-)

Lykke til uansett hva du velger!

[Gjest Anonymous]

takk for to modne og reflekterte svar... jeg er veldig usikker rett og slett- begge vi to er gode og snille mennesker som vil oppleve kjærlighet, det er ikke egentlig noe ved han som er vondt og frastøtende- han er nydelig. men som sagt: vi er veldig forskjellige og selv om jeg ikke tviler på at han er en god mann, blir en god ektemann, kan bli en god far til våre eventuelle barn, så ser jeg ingen framtid... han bor jo 50 mil unna i sin egen leilighet, mens jeg er en rotløs student som akkurat har flyttet litt nærmere barndomshjemmet. jeg trives så godt med å være tilbake at jeg tviler på om jeg vil flytte til han så langt unna barndomsvenner og familie, selv om jeg liker familien og vennene hans og jeg ikke har problemer med å få egne venner og bekjente.

jeg er muligens redd for et eller annet, men jeg vet ikke hva

[Arkana]

Dette er det bare du selv som kan avgjøre. Jeg bodde i utlandet det første året jeg og min kjæreste var sammen. Vi hadde en fantastisk sommer sammen og så var jeg borte et år. Det var tungt, men det gikk bra. Nå har vi vært sammen 5 år, så det var vel verdt det.

[Gjest Anonymous]

ja... er det ikke det ene i et forhold, så er det det andre...har ei venninne som gjerne skulle hatt et avstandsforhold ;-) men jeg tror ikke hun skjønner at det ikke er bare barnemat...

jeg har tenkt litt- vi møttes og det fungerte med en gang-jeg visste at dette møtet med han kom til å lede til noe mer. etter å ha tilbrakt noen helger sammen, ringt og sendt sms, ble vi sammen etter nesten tre måneder.

...jeg kuler det ned og tar heller en god prat med han

takk for hjelp!

[Gjest Ikke bra..]

Dette forholdet høres ut som om det er lite verdt å lappe sammen. Det er tydelig at ingen av dere er villig til å inngå kompromisser og gi mye av dere selv til den andre. Slik blir det når begge kun er opptatt av egen tilfredsstillelse.

Han vil feste med single kamerater. Du bor på et helt annet sted enn ham. Hvorfor kan ikke du flytte med ham?

Hvis dette ikke er mulig, burde dere ikke være sammen. Hva er poenget?

[Gjest Anonymous]

til gjest:ikke bra:

"Slik blir det når begge kun er opptatt av egen tilfredsstillelse." javel?...

og "Hvorfor kan ikke du flytte med ham?" ...og hvorfor kan ikke han flytte med meg? jeg er som sagt student og den linja er det kun tre av i hele Norge... er det kun opptatt av egen tilfreddsillelse å være lykelig, føle seg trygg og gjøre seg ferdig med påbegynt utdannelse?... jeg vet jo hvor tøft det kan være å bo langt hjemmefra, jeg vil ikke kreve av noen at de skal bryte opp for å være mer sammen...

greit du er ærlig, men du høres hatsk ut!?...

[Elle Melle]

Men hvorfor prioriterer han kompisene sine, når dere ser så lite til hverandre?

Ville det ikke vært mest naturlig at han ønsket å være med deg?

[Gjest agurk]

selv om han har kjæreste er det jo ikke dermed sagt at han ikke har lyst å tilbringe tid sammen med kompisene. Kanksje han ikke har så mye tid til de ellers siden han har ett avstandsforhold?

[virre]

Som flere andre her har sagt, er det bare du selv som kan avgjøre din framtid. Veldig mange av mine venner (meg selv inkludert) har hatt avstandsforhold gjennom studietida - gjerne i begynnelsen av forhold. Det er tungt, og det krever mye arbeid, men samtidig så får man intens glede når man ser hverandre.

Altså: DU alene kan avgjøre om han er verdt å satse på!

[Gjest ¤Humlen¤]

Det eneste som nytter for å fortsette ett avstandsforhold er å ha ett felles mål. Og å ha samme innstiling til forholdet. Dere må ha en veldig god kommunikasjon fordi du er nødt til å fortelle han akkurat hva du tenker og føler mht dere.

Det ser jo ut til at du har forstått det, så det går helt sikkert bra om du ønsker.

Lykke til!

[pusla]

Jeg er i samme situasjon som deg, avstanden er ikke så stor egentlig men stor nok til at vi ses kun i helger og slettes ikke hver helg. Dette er kjempetøft, særlig i starten av et forhold hvor forelskelsen er på topp og man bare vil være sammen med personen hele tiden. Det som har hjulpet for meg er at vi har pratet mye om framtiden, slik at jeg vet at vi begge ønsker oss det samme. Dermed vet jeg at dette er en midlertidig situasjon, og hvis det virkelig er noe å satse på så vil man jo klare en stund på denne måten.

Vi prater veldig mye sammen på telefonen, da. Og himmel så fint man har det når man først er sammen da :-) .

Lykke til, vil dere noe med dette forholdet begge to, så går nok dette bra!

[Gjest Anonymous]

takk for fine svar... jeg har tenkt mye det samme som mange har skrevet- innstilling og kommunikasjon...