Dilemma - fått vite noe om bestefar. Skal jeg holde det for meg selv?

[AnonymBruker]

Min gamle bestemor/mormor betrodde meg at hun mistenkte at bestefar hadde fått et barn på si. Han bodde en periode i utlandet og hadde et forhold med denne kvinnen. Dette fikk bestemor etterhvert vite om. Men så hadde hun senere funnet et bilde som bestefar hadde av denne kvinnen. Og det kunne se ut som at hun var gravid. Men bestefar fortalte aldri om noe barn, og bestemor turte heller aldri å spørre han før han døde. Bestemor nevnte noen gamle personer som hun kanskje kunne ha spurt om dette (noen som visste om forholdet), men hun hadde aldri sagt noe til noen før hun sa dette til meg. Og det virket som hun hadde slått det fra seg å spørre disse personene om de visste noe. Bestemor sa at jeg ikke måtte si noe til døtrene og sønnene hennes (blant annet min mor). De vet om at faren deres var utro, men har aldri fått høre om dette bildet. Jeg kommer aldri til å si noe om dette mens bestemor lever. Min mor kan jo ha et eventuelt halvsøsken der ute. Er det noe jeg bør ta opp med henne senere, eller bør jeg ta med meg den informasjonen i graven? Bestemor vet jo heller ikke noe sikkert om det faktisk fantes noe ukjent barn.

Anonymous poster hash: ce6f2...921

[AnonymBruker]

Det der hadde jeg ikke begynt å grave i altså. Min erfaring er at det ikke fører noe godt med seg.

Anonymous poster hash: 6d01e...4a6

[minister-mio]

Bestemoren din sa du ikke skulle si noe til barna hennes så skjønner ikke hvorfor du vurderer det

[AnonymBruker]

Bestemoren din sa du ikke skulle si noe til barna hennes så skjønner ikke hvorfor du vurderer det

Takk for svar! Jeg vil jo selvfølgelig respektere min bestemors ønske, og kommer jo aldri i verden til å si noe om dette mens hun lever. Men jeg forstår bare ikke hvorfor hun fortalte meg dette? Er det vanlig at gamle mennesker betror hemmeligheter på sine eldre dager? Hun har fortalt meg andre sensitive ting også, men dette er ting jeg ikke vil dele videre fordi det ikke angår noen andre. Men dette med et eventuelt halvsøsken, angår vel noen andre mennesker? Og på en eller annen merkelig måte føler jeg nesten at jeg går litt bak ryggen på min mor og mine tanter/onkler også ved å ikke si noe. Er det rart av meg å føle det slik? Samtidig som jeg jo vil svikte min bestemor hvis jeg noen gang sier det til dem. Det var bare en så ufattelig stor og vanskelig ting å få vite, så jeg trengte vel egentlig bare å få luftet noen tanker om det her. Og så utrolig vondt å få vite hvilken drittsekk min bestefar kunne være Jeg prøvde å snakke med mannen min om det fordi jeg synes det var så vanskelig, men han hadde ikke noe særlig å si. Angrer litt på at jeg sa det til han i det hele tatt, men jeg vet i alle fall at han heller aldri kommer til å si noe videre.

Anonymous poster hash: ce6f2...921

[minister-mio]

Respekterer du din bestemors ønske, men bare til hun dør?

[AnonymBruker]

Respekterer du din bestemors ønske, men bare til hun dør?

Jeg føler jo selvfølgelig at dette er noe jeg ikke skal si videre, uansett om bestemor lever eller er død. Samtidig er jeg bare så utrolig redd for å gjøre noe galt overfor min egen mor. Det føles helt merkelig å vite om noe slikt. Jeg ville bare høre her hva folk tenker. Er det noe du selv hadde ønsket å få vite om hvis du var i den situasjonen? Det meste sier meg at dette bør og skal forbli en hemmelighet, men jeg klarer bare ikke å riste av meg usikkerheten om jeg gjør noe galt ved å tie.

Anonymous poster hash: ce6f2...921

[AnonymBruker]

Det er jo snakk om at moren til TS eventuelt har et søsken hun ikke vet om, så jeg skjønner godt behovet for å fortelle det. Hadde det vært snakk om barn så ville vel de fleste sagt at de har rett til å få vite om sine søsken. Her er det snakk om voksne, men jeg synes likevel de bør få vite det.

Kanskje er det best å forsiktig spørre bestemor om hun ikke vil fortelle det selv?

Anonymous poster hash: 9301f...d86

[Jade]

Tenk hvis hun IKKE var gravid. Og så ble det mye oppstyr for ingenting. Jeg har selv drevet pittelitt med slektsforskning, så for meg hadde dette vært noe som hadde vært vanskelig å bare "la ligge", men det kan bli vondt for moren din og søsknene hennes. Jeg vil tro at bestemoren din kjenner de såpass godt og vet at dette vil såre mye, og derfor bør du respektere ønsket hennes. Unødvendig å fortelle det til deg, da. Det kan bli vanskelig for deg å sitte med en slik hemmelighet. Men hun var vel ikke 100% sikker på om det burde bli holdt hemmelig, og var redd for å ta det med seg i graven uten sjanse for at noen skulle få vite noe noensinne.

[AnonymBruker]

Dårlig gjort av din bestemor å ta byrden fra sine egne skuldre ved å overføre den til deg og forlange at du skal bære den helt alene. Jeg ville faktisk vurdert å si det videre. Hadde hun ønsket at det ikke skulle komme ut burde hun selv ha holdt kjeften lukket.

Anonymous poster hash: ef733...2f5

[AnonymBruker]

Det kommer jo for dagen da dette "barnet" kommer og krever arven sin!

Anonymous poster hash: df6d5...880

[Gjest Blomsterert]

Jeg føler jo selvfølgelig at dette er noe jeg ikke skal si videre, uansett om bestemor lever eller er død. Samtidig er jeg bare så utrolig redd for å gjøre noe galt overfor min egen mor. Det føles helt merkelig å vite om noe slikt. Jeg ville bare høre her hva folk tenker. Er det noe du selv hadde ønsket å få vite om hvis du var i den situasjonen? Det meste sier meg at dette bør og skal forbli en hemmelighet, men jeg klarer bare ikke å riste av meg usikkerheten om jeg gjør noe galt ved å tie.

Anonymous poster hash: ce6f2...921

Forstår godt dillemmaet ditt jeg. Noen hemmeligheter er vanskelige å holde på,av forskjellige grunner.

Du føler deg litt illojal mot moren din,og det er forståelig med en sånn viten.

Du kan jo kanskje forklare bestemoren din at du syns det er vanskelig å ikke dele det med moren din?

Samtidig gjør du ingenting galt om du bare holder løftet. Noen ganger lover man å holde tett ETTER at en har fått vite ting. Da bør en vurdere hvor viktig det er for eventuellt andre å måtte vite.

[AnonymBruker]

Din bestemor har satt deg i en veldig vanskelig situasjon. Selv om hun mener det beste ikke er at barna vet, så er det umulig å vite hva som er fasiten. Noen tar opp kontakten med halvsøsken og får noen positive opplevelser ut av det, for andre er det kanskje best å ikke vite.

MEN når hun først har valgt å fortelle sitt barnebarn det, så synes jeg du skal gjøre det som føles best for deg, faktisk. Det er en tung hemmelighet å bære. Kanskje kan du motivere henne til å fortelle dette til sine barn, i det minste finne dette bildet, finne navn osv.

Anonymous poster hash: 34fbf...8e2

[AnonymBruker]

Respekterer du din bestemors ønske, men bare til hun dør?

Synes du bestemoren respektere ts, da, ved å føre byrden og hemmeligholdelsen over til henne? Hun burde båret det selv, om hun ville at det skulle forbli hemmelig. Jeg vet ikke hvor gammel ts er, men om hun er et barn eller veldig ung, er det enda mer feil av bestemoren å bruke henne ved å betro ting hun bare må bære på. Litt egoistisk og ureflektert, på en måte.

Anonymous poster hash: 34fbf...8e2

[AnonymBruker]

Jeg har en nesten identisk problemstilling. Min bestefar var sjømann og var også utro mot min mormor flere ganger da han var ute å reiste. I ettertid var det en dame som pleide å ringe hjem til mormor og morfar med jevne mellomrom, slik at mormor begynte å mistenke utroskapet. De ble senere skilt.
Men etter morfar døde for noen år siden, ble mistanken om at han kan ha gjort noen gravid for mange år siden, tydeligere, etter å ha gått gjennom telefonene og dataen hans hvor en annen dame han har kranglet med, har nevnt noe om at han burde ta ansvar for "løsungen sin i Sverige".
Mormor og morfar er jo nå død, men min mor og tante ønsker ikke å grave i dette, fordi de verken ønsker seg nye søsken nå når de er i 50-årene og heller ikke tror det kommer noe godt ut av det.
Jeg derimot har drevet en del med slektsforskning og er veldig interessert i å finne ut ting her. Jeg har jo lite informasjon å gå etter, annet enn å starte utspørring av morfars gamle kjærester etter mormor og hva en og hver av de vet. Men det må jo i såfall skje uten at min mor får vite om det. Og samtidig, selv om det hadde vært interessant å vite, vet jeg ikke helt hva jeg skulle gjort med den informasjonen, om vi så har familie i Sverige..

Anonymous poster hash: f23fb...9d4

[AnonymBruker]

finnes det ikke en måte du kan grave litt i dette, men uten å innvolvere moren din enda? bare for å få en pekepinn på om det stemmer eller ikke før moren din blir engasjert i det. jeg syns det er for mye forlangt at du skal måtte tie og bære dette alene for alltid

Anonymous poster hash: 206a7...a0d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner delvis igjen problemstillingen og kan fortelle min historie. Bestefar gjorde ei dame gravid rett før han traff bestemor. Dette er utrolig mange år siden og de er alle døde i dag. Bestefar døde først og da fikk barna hans (bla min mamma) tilfeldigvis vite at han hadde et barn fra før. Dette kom frem i bisettelsen og fortsatte gjennom arveoppgjøret. Det viste seg også at bestemor har visst om dette barnet hele tiden. Hun nektet ham å ha noe med barnet å gjøre, men han hadde likevel truffet den eldste datteren sin noen få ganger. Det er også ett annet familiemedlem som har hatt en del med dette barnet å gjøre gjennom oppveksten og plutselig forsto jeg hvorfor bestemor alltid snakket negativt om dette familiemedlemmet. Mamma med søsken fikk gjennom oppveksten aldri vite at de hadde en halvsøster som forøvrig bodde i samme by.

Etter begravelsen var alle i sjokk og ble enige om å aldri prate mer om dette eller ha noen kontakt med denne personen. Jeg fikk tilfeldigvis vite om min "nye" tante da mamma en dag forsnakket seg. Det var like etter bestemors død og jeg var da over 30 år. Jeg fikk klar beskjed om at dette snakker vi aldri noen gang om igjen og jeg vet derfor ikke om f.eks mine søskenbarn vet om denne dama. Jeg og mine søsken er tydeligvis annerledes enn resten av familien min og finner det helt ufattelig uforståelig at ingen ønsket kontakt med denne dama. Mistet mye av respekten jeg hadde for begge besteforeldrene mine, tanter og onkler som har visst dette i mange år samt mine egne foreldre. Pappa har vært informert hele tiden, jeg var så liten da bestefar døde at jeg heller ikke var i begravelsen hans og derfor ikke fikk med meg dramaet. Jeg ønsket veldig å ta kontakt med tanten min, men mamma var så bestemt på at det var uaktuelt, så jeg turte ikke å gjøre det.

Tenkte på min nye tante hver dag i flere år. Prøvde noen få ganger å nevne dette for mamma, at det faktisk er familien vår og at det er tragisk at denne dama ikke skal få kjenne noen av oss. Har googlet navnet hennes hundrevis av ganger. Hun giftet seg aldri og fikk heller aldri egne barn. Mamma ble imidlertid rasende hver gang det ble nevnt, så til slutt orket jeg ikke snakke mer med henne om det. Tanten min bodde i en helt annen by, så det var ikke så lett å bare reise dit heller. Angrer på dette i dag, men det er dessverre for seint.

Da mamma døde var en av mine første tanker at jeg nå tar kontakt med den ukjente tanten min. Allierte meg med mine søsken og de var helt enige. Fant deretter ut at dama døde bare uker før mamma til vår store fortvilelse.

Beklager lang historie, men jeg vet jeg i dag ville forsøkt å komme i kontakt med denne personen dersom jeg fikk en mulighet til. Angrer på at jeg godtok de andres ønsker, særlig siden det ikke er "tantes" feil at hun ble født. Skulle så gjerne pratet med henne bare en eneste gang. Har sett bilde av henne på nettet og det er ingen tvil om at vi er i slekt. Blir skikkelig lei meg av å tenke på at ingen ønsket kontakt med henne. Hun var jo uskyldig oppi situasjonen. Kan ikke si hva du skal gjøre, men jeg ville helt klart gjort et forsøk på å finne ut om det er en ukjent slektning der ute. Man skal selvsagt respekterer andres meninger i en slik sak, men jeg skulle ønske noen kunne respektert mine meninger i saken også. Tenker enda på "tante" nesten daglig og får helt vondt inni meg ved tanke på hvor uønsket hun var av oss alle. Lurer stadig på om hun visste hvem jeg var og slike ting.

Anonymous poster hash: 57bb2...f55

[AnonymBruker]

Plutselig en dag forteller mormor at da hun og morfar flyttet ned til Oslo fra nord hadde hun hatt en på si, lenge.

Morfar jobbet hardt og jeg vet de begge anstrengte seg for å skape et liv her.

Men dama ber meg i tillegg om å "uff, ikke si noe til mamma eller de andre" - de er fire søsken.

Jeg tror hun er mer opptatt av fasaden enn at de bryr seg om hva hun gjorde lenge før de ble født...

Den eneste i familien som ikke har et skakkjørt forhold er onkelen min. Resten er helt på tur, både moren min også.

Så ingen her burde sitte på sin høye hest. Kan vel anta jeg sprekker bobla en dag.

Det er ikke min byrde å bære. Og dårlig gjort å gi meg den infoen og det ansvaret. Hva jeg skal jeg med det lilsom?

Anonymous poster hash: c7806...241