Når gi opp kampen mot ensomheten?

[AnonymBruker]

Vi er småbarnsfamilie med to barn på 2 og 4 år.

Etter vi fikk barna har vi blitt mer og mer ensomme. Det er kansje feil ord å bruke, for vi har jo hverandre, men av og til skulle man jo gjerne hatt noe sammvær med andre.

Før vi fikk barn, var vi mye sammen med brødrene til mannen min. De var her 2-3 helger i mnd, og kom gjerne innom på en kopp kaffe før nattevakt e.l.

vi fant på ting ,med venner og hadde det ganske så greit.

Men så kom barna, og alle trakk seg unna oss. Ingen interesse for barna, men heller ikke for oss voksne.

Jeg inviterer til alt som er av bursdager, jul, påske, fastelaven osv, osv.

Prøver også å invitere til middag eller vafler innimellom. Og om de kommer lyser det "plikt" av dem, og de drar så fort de kan, og jeg sitter igjen med en vond følelse:(

Har også i alle årene vi hatt barna forsøkt å bli bedre kjent med foreldrene til bhg venner o.l, men aldri noen som kan, når jeg foreslår å finne på noe, eller inviterer på lunch.

Nå føler jeg liksom at jeg er litt lei av og bruke masse tid/penger/engergi på å mase folk til å gidde å komme på besøk, og jeg vurderer å droppe 2 års dagen til minsten om noen uker, rett og slett for å se om noen i det hele tatt merker det hvis jeg ikke steller i stand selskap til folk som tydelig vis ikke bry seg om oss lenger...

Samtidlig føler jeg at det fryktelig synd på barna mine, som ikke får noen andre voksen personer i livet sitt, og ingen venner å leke med utenom bhg...

Men jeg aner liksom ikke hva mer jeg kan gjøre?????

Også vil jeg bare legge til at vi er helt normale folk, ungene er ikke noe mer bråkete/slitsomme enn andre barn,

Og vi ble jo satt pris på før barna kom.....

Noen som har noen råd/tips til hvordan vi kan få familien til å bry seg litt om oss igjen, eller hvordan vi kan prøve å finne noen nye venner??

Anonymous poster hash: 77f87...124

[mara2012]

Trist å ha det sånn. Men dere er ikke alene. Det er hvertfall flott at du er sosial og prøver å oppnå kontakt med andre, for barnas skyld. Ikke alle klarer det heller. Jeg ville derimot kanskje ikke droppet bursdagen til barnet. Du kan jo invitere barna i barnehagen? Alle kan vel ikke melde avbud? Og har dere ikke venner med barn? Rart at de ikke viser interesse, med mindre de har veldih mange andre venner med barn..

[tingeling]

Hei TS

Dette høres trist ut. Har dere prøvd å invitere med venner av fireåringen hjem fra barnehagen ( uten foreldre)? Det er veldig populært her.

[AnonymBruker]

Hvor bor du/dere? Kjenner meg SÅ igjen! Bortsett fra at jeg kanskje ikke er så flink til å mase på andre som du da... Har også en som blir to nå...

Anonymous poster hash: 61137...1ae

[AnonymBruker]

Det ble mange forandringer i livet hos oss også siden vi fikk barn. Før festet vi, gikk turer, reiste rundt, hadde masse venner, ditt og datt. Etter vi fikk barn, var det fullstopp. For det meste fra våres side siden vi da hadde nyfødt, måtte justere myyyyeeee når det gjelder utesteder, vi hadde ikke mye avlastning og ble gravid kjapt med nr to. For de fleste i våres gjengen gikk det samme veien, graviditeter, barn. Vi møttes, ikke på nær hold der hvor vi pleide å møttes, går turer men nå på barnas premisser. På mange måter mistet vi spontanitet og den flagrende følelsen av å bare flyte. Jeg tror faktisk at det er slik det bør være. Jeg kan ikke fly rundt på steder jeg gikk før med barna, rett og slett. Den væremåten er ikke forenelig med barn. :D Jeg fikk også mange nye venner som også har barn osv. Jeg ser det slik at livet går videre og nye faser i livet åpner nye måter å nyte livet på. Så finn nye venner, gå ut plasser der du kan slappe av, nå sammen med barna, jeg har en venn som er ikke gift eller har barn. Vi var bestevenner gjennom universitet, lesing, eksamener, festing, alt. Nå er vi i forskjellige faser i livet. Vi har ikke noe å snakke om. Det han føler er interessant for han, er ikke for meg. Jeg gir faen i den kjappa i Istanbul lenger. Det er interessant for han å gå dit men jeg har vært i Istanbul 5 ganger og nå har jeg andre ting som intereserer meg. Må ikke bety nødvendigvis barn men ser også på enkelte temaer om kosthold, min jobb, ser på livet annerledes rett og slett.

Anonymous poster hash: bb4cc...983

[AnonymBruker]

TS her, takk for svar.

Jo jeg har tatt med noen bhg venner hjem noen ganger, og det er kjempe stas! Men det er vannskelig å få til, da de andre barna/foreldrene er fryktelig opptatt hele tiden...

Altså jeg er helt enig at ting forandrer seg når man får barn, og mye av det vi surra med før vi fikk barn er ikke noe jeg savner i dag.

Men det at både familie og venner skulle kutte oss helt ut, bare fordi vi fikk barn, det sårer.

Vi kan jo fortsatt gjøre mange ting, og de er jo like velkommen her nå som før, de bare vil ikke lenger.

Og jeg synes jo det er trist at ingen av onklene bryr seg om barna i det hele tatt.

Drømmen hadde jo vært å ha noen venner/familie med barn og være sammen med, for det klart ting nå må legges opp etter barna!

Jeg hadde noen gode venner, og de har forsåvidt barn på samme alder som mine, men de valgte alle sammen og flytte langt ut av byen/andre kanter av landet, så da blir det jo naturlig nok vannskeligere å møtes.

jeg jobber som sagt aktivt med å prøve å bli kjent med nye folk, men når man bikker 30 og har barn, virker det ikke som folk er så åpne for å få nye venner lenger, de er liksom optatt nok med de dem har fra før...

Bor i Oslo, og det er jo ikke akkurat den plassen hvor folk er mest åpne og imøtekommende da.

Anonymous poster hash: 77f87...124

[AnonymBruker]

Hei!

Vi har det akkurat på samme måte! Alle andre virker så opptatt med alle andre folk de har i livet sitt, at vi bare blir sånn pliktbesøk. Veldig sårende. Skjønner ikke hva som er så annerledes med oss enn andre, som gjør at folk ikke gidder å prioritere oss. vi har et par vennepar som gjør en innsats, men de bor dessverre langt unna.

Jeg får også dårlig samvittighet når barna våre spør om de kan ha med venner hjem fra barnehagen, også kjenner ikke vi foreldrene og da blir det litt vanskelig.. og de gangene vi spør, så får vi ofte avslag pga. at de skal alt mulig annet.

Vi anser oss også som normale. Kanskje det er problemet...at vi er for kjedelige:-/

Anonymous poster hash: 773a7...40c

[AnonymBruker]

Og jeg synes jo det er trist at ingen av onklene bryr seg om barna i det hele tatt.

Drømmen hadde jo vært å ha noen venner/familie med barn og være sammen med, for det klart ting nå må legges opp etter barna!

Anonymous poster hash: 77f87...124

Når det gjelder onkler, og da spesielt om de ikke har sine barn, så blir det mas for dem med barna rundt. Gi opp med å ha dem rundt. De ville trolig komme bort til dere fordi de kunne slappe av dit, ha øl, se tv og rape. Bare illustrer. Om de ikke kan gjøre det foran barna, da er det ikke det samme. Da må de være voksne. Og jeg forstår dem. Jeg var lignende da min bror fikk datter. Jeg ble helt klamsete, kunne ikke holde barn, og skifte bleier, trøste-det visste jeg ikke hva det betyr en gang. Jeg var heeeeeeeelt på den andre siden av jorda når det gjelder barn. Kunne leke med henne hele dagen lang men forsto ikke signaler når det gjelder mat, drikke, soving. Og selvsagt kom de på besøk når det passet timeplanen min. (jeg var veldig opptatt, skjønner du). Men noen mas fra barn eller plikter rutiner og sånn, det visste jeg ikke hva det betyr. Så det med onkler...de vil ikke, forstår ikke....det eneste du kan gjøre, er å finne nye venner med samme interesser. Tenk deg om, jeg møtte f.eks. ei som fødte 2 dager etter meg, på barselavdelingen. Og vi snakket da veeeldig lenge, helt til kl 4 om morgenen. Vi møttes relativt ofte nå også og barna leker så fint sammen.

Anonymous poster hash: bb4cc...983

[AnonymBruker]

Ha barna på allidrett. Der møter du folk! Jeg har gjort det fra september og allerede møtt minst 3 familier som jeg kunne omgås med!

Anonymous poster hash: bb4cc...983

[AnonymBruker]

Vi har liksom full timeplan og den ser slik ut. Mon:barnehage, allidrett, tirs: barnehage, middag hos mormor og morfar, onsdag:barnehage, allidrett, torsdag:barnehage, friiii, fredag:barnehage, middag hos farmor og farfar, lørdag: noenganger er barna hos mormor og morfar og da er vi på kino/middag/tur alene,søndag: ut på tur, aldri sur på fjellet, av og til på lørdag også. Og her må vi skvise inn bursdager også.

Anonymous poster hash: bb4cc...983

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Vennene våre her i Oslo har ikke barn ennå, og jeg tror de tenker at vi har forandret oss mer enn vi egentlig har..

Men vi er mye med barnets besteforeldre i helger osv (som forguder barnet). Det er viktig for meg at hun er nært knyttet med andre enn bare meg og mannen...

Men jeg orker ikke å stresse sånn med det. Hun er bare 2år, og får masse sosialisering i barnehagen. Men hadde vært gøy med noen barnefamilier å møte i helger og sånn..

Anonymous poster hash: 28f4f...c33