Følelsesmessig skadet

[AnonymBruker]

Jeg er singel, vært en god stund. 30, er relativt pen og har bra kropp. Får mye oppmerksomhet fra menn, yngre og eldre, driver ikke med nettdating. Jeg avviser stort sett alle som prøver seg (sjekking skjer normalt sett edru, er sjelden ute pga mye jobb og når jeg er ute så er det for å ha det gøy med venninner).

Er kresen, må være ordentlig tiltrukket av en fyr for å gidde å treffe han, og for å bli tiltrukket så må fyren både appellere til meg utseendemessig og personlighetsmessig.

De gangene jeg faktisk går og møter noen, så har det så langt ikke skjedd at de ikke vil møtes igjen. Det skjer derimot ganske ofte for min del.

De jeg velger å treffe igjen, har jo gjerne noe ekstra i mine øyne, og kjemien er jo da naturligvis bra. Men til 'problemet'; jeg er livredd for å få følelser! Og for å orke å treffe noen over tid, så må det være en eller annen form for følelser til stede. Jeg forelsker meg ikke lett, men blir følelsesmessig bundet på en eller annen måte. De siste relasjonene jeg har vært i, ender gjerne opp som en mellomting mellom venner og kjærester. Vi er ikke ff's, vi lever gjerne mer som kjærester, men er ikke kjærester på papiret.

Han jeg ser nå, har jeg også et slikt 'forhold' med. Vi har lov til å treffe andre, men med meldeplikt..og han går om jeg treffer noen andre. Jeg gjør nok det samme. Vi skal liksom ikke være kjærester (dette er vi enige om, tror vi begge har guards up og er redde for den endelige forpliktelsen, redde for å bli såret), men er allikevel bundet slik at andre tog som måtte komme, bare får suse forbi.

Forrige relasjonen min var også slik, riktignok langt dårlige rent kommunikasjonsmessig og han oppførte seg som en dritt bak ryggen min i lang tid. Jeg avsluttet- og nå vil han ikke la meg gå. Det er liksom gangen i mitt date-liv; møter en hvor mye klaffer, vi dropper den endelige forpliktelsen (enten fordi han vil/tør eller fordi jeg ikke vil/tør), jeg går når ting enten blir for skitnet til eller for skummelt følelesmessig, da kommer han på banen og kan plutselig ofre en hel del for å ha meg der.

Jeg forstår såpass at ikke mennene er (det eneste) problemet her, jeg er skadet! Men hvordan komme meg ut av denne ekstreme frykten for å være sårbar? Jeg vil jo aldri finne noen lykke hvis jeg skal fortsette sånn her?

Jeg sier ikke dette for å høres blærete ut, men jeg får altså mye oppmerksomhet fra menn, og jeg er litt sliten av det. Samtidig er jeg jo glad for at jeg er attraktiv på markedet, at jeg stort sett kan date de mennene jeg selv tiltrekkes mot. Det høres kanskje idiotisk ut, men jeg er trygg på at menn vil ha sex med meg og på meg selv i sengen, men jeg blir veldig redd, sårbar og utrygg når det er snakk om følelser og mer forpliktende greier. Hvordan kan jeg snu dette, hvor mye åpner dere andre dere opp når dere treffer noen dere virkelig liker og har en topp kjemi med?

Som singel og uten følelser for noen mann, så har jeg det bra- da er jeg fri, uten bekymringer...men ettersom jeg har en tendens til å havne i slike kvasirelasjoner, så er jeg jo allikevel ikke 100% fri.

Anonymous poster hash: 366f2...8cc

[AnonymBruker]

Har det på samme måte. Har ingen gode råd, men skal følge denne tråden

Anonymous poster hash: b5e36...c0d

[Gjest brutal_mann]

Du må bare tørre å ta en sjanse og å blottlegge deg. Joda, det vil gjør jævlig vondt en del ganger før du treffer blink. men, du behanlder i det minste deg selv med respekt! Slik du holder på nå så gjør du ikke annet enn å seigpine deg selv og å konsekvent nekte deg selv det du ønsker.

Møt menn med åpent blikk og åpen sjel. Blottlegg deg og ikke vær redd for å være interessert. Ikke avvis en grei fyr bare fordi han synes å like deg litt bedre en de fleste damer. Dog, aldri hold noen for narr. Vær åpen og ærlig med dine tanker og føleser, uten å bli ufin. Du kan fint si til en fyr at du ikke finnes tiltrukket men at du liker samtalene. Bare ha i bakhodet at om han treffer deg om og om igjen så ønsker han nok noe mer. I det minste en runde sengevals, mye mulig en forpliktende relasjon. Ta det til deg og ikke utnytt fyren.

[Ferny]

Du sier at du ender opp i disse kvasirelasjonene fordi enten han ikke vil/tør noe mer, eller at du ikke tør/vil noe mer. Hvis det første er tilfellet, så tenker jeg at du selv er der at du har funnet en du vil satse på, men at det er han som holder igjen. Eller misforstod jeg? Men i så fall - da er det ikke rart du blir sliten. Du sier du er attraktiv på markedet, men ikke når det gjelder de/han du egentlig vil ha da eller?

Jeg tenker uansett at sånn halvveis-greier ikke er bra. Det gjør vel noe med selvbildet å treffe noen over tid som ikke egentlig ønsker å være kjæresten din?

Og skal du da treffe noen "på ordentlig", så hjelper det jo ikke akkurat å ha en som svirrer i bakgrunnen, men som du likevel ikke er helt forpliktet til.

Vet ikke helt jeg altså, men det der virket som et litt rotete datingliv, ja....

[AnonymBruker]

Du må bare satse, rett og slett. Og hva om du ender opp med å bli såret? Vel, da stabler du deg på beina igjen og prøver igjen. Jeg vet det er skummelt å satse, men hva om det er verdt det?

Anonymous poster hash: 902fb...013