...jeg tror jeg bør dra fra ham...

[AnonymBruker]

Puh...denne sitter dypt inne, men nå skal jeg prøvde å skrive ned alt..så kanskje jeg innser det selv også.

Jeg er gift, vi har vært sammen i over 10 år og gift i 4. En datter som går i bhg.

Mannen min har alltid hatt temperament.

I slutten av tenårene ble han politianmeldt av sin daværende samboer, da han ble fysisk med henne under en krangel.

Han fikk psykologhjelp for dette, og har vært veldig åpen om det.

Han har aldri vært fysisk med meg i så måte.

Vi har nok alltid kranglet mye: kan nok skyldes oppvekst hvor han er vant til kranglete foreldre, mens mine var helt motsatt.

Det har nok blitt kastet noen mobiler, han har sparket krakker, slått i bord etc.

Jeg er ingen pus, og kan bli sint...og har nok sagt noe stygge ting i krangelens hete....men aldri skadet.

For noen år siden ble han rasende for et eller annet da jenta vår var baby. Det endte med at han sparket istykker en dør. Med meg og baby på andre siden av døra.

Han bryr seg ikke om han krangler foran barnet.

I det siste har det vært mye å gjøre og lite bemanning på min jobb (jeg jobber skift). I tillegg ble jeg syk, men oppegående nok til å stille opp på jobb.

Da siste helgen kom nå, var jeg sliten og ville være hjemme og slappe av isteden for å dra bort.

Da ble han rasende.

Siden jenta vår var hjemme, gikk jeg inn på badet og lukket døra for å forsøke å snakke med ham.

Han var bare sint og nektet. Jeg forsøkte å hindre ham fra å gå ved å stille meg foran døra og ikke la ham passere. Dumt ja, men ville gjerne at datteren vår ikke skulle se noe.

Det endte med at han rev opp døra, dyttet meg kraftig unna og jeg landet på halebeinet på utsiden...vondt, ja.

Jenta vår satt på kjøkkenet noen meter unna (men så heldigvis ingenting).

Han dro, tok den ene bilen og begge nøklene til den andre, slik at jeg ikke fikk kjørt noe sted.

Deretter sendte han melding til min sjef, fortalte at jeg snart kom til å møte veggen og miste familien.

Han har også kontaktet den høyeste sjefen og bedt henne "ta tak i det".

Jeg har sagt vi bør få parterapi, men han svarer ikke engang. Han ønsker en "plan" hvor jeg "utreder" hva jeg skal gjøre for at dette ikke skal "forekomme igjen".

Jeg er ikke utbrent; en helg hjemme med datteren min var gull verdt for sjela, antibiotika tar betennelsen og jobb har ikke vært noe problem

Men etter idag er alt bare kaos i hodet mitt!

Ikke bare var han fysisk med meg(og mener at det er normal oppførsel når man blir innestengt slik han ble), men han prøver da virkelig å kontrollere det jeg gjør uten han også?

Eller overdramatiserer jeg?

Og om hva gjør jeg? Jeg har vel egentlig aldri fortalt hverken familie eller venner om hvordan han er...bare dekket over både knuste dører og brutte avtaler.

Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg vel dratt, men jenta mi elsker jo pappan sin,,

Usj...dette ble rotete... :-/

Anonymous poster hash: 7cd6a...d19

Anonymous poster hash: 7cd6a...d19

[AnonymBruker]

Dere er ikke bra for hverandre og det dere holder på med er heller ikke bra for deres datter. Enten får dere sammen finne løsninger på hvordan dette kan endres slik at hun får en harmonsik hverdag eller ta ansvar for at datteren deres får vokse opp uten dere to under samme tak. Selvfølgelig elsker hun pappan sin og det kommer hun til å fortsette med selv om dere ikke deler hus.

Anonymous poster hash: dda09...61a

[AnonymBruker]

Så EKSTREMT manipulerende å sende melding til sjefen din.... Du bør gå fra han for din datters skyld.

Anonymous poster hash: 02878...23f

[GammelKaktus]

Du bør gå for din egen skyld, men ikke minst for din datters skyld. Barn får med seg mer enn du tror.

[Gjest Snuttepi]

Jeg tror også du bør dra fra han. Og innerst inne har du allerede bestemt deg, hvis ikke ville du formulert deg annerledes... Han har allerede vært voldelig flere ganger, og det ser ut som om det eskalerer. Hva gjør han neste gang? Dette er ikke normal oppførsel.

Hva sier sjefen din? Var det fra din telefon, eller hans? Det å sende melding til sjefen din er så langt over streken at det er helt utrolig. Og så skal du skriftlig formulere en plan over fremtiden din, så det ikke skal skje igjen? Han er manipulerende, kontrollerende og farlig, og kommer til å motarbeide deg hele veien. Tenk på barnet, hva om han blir så sint at hun blir skadet? Nei, her må du rådføre deg med familien din og dra så fort du kan. Ta kontakt med familievernkontoret og be de sende innkalling til møte til ham. Ta gjerne kontakt med politiet også, pga mishandlingen, og rådfør deg med de. De vil da loggføre at du har tatt kontakt, noe som kan være nyttig senere. Ikke bortforklar dette, han har faktisk dyttet deg slik at du falt og slo deg mens barnet var til stede. Det er mishandling, i hvert fall begynnelsen av mishandling.

Lykke til. Et brudd er aldri enkelt. Datteren din elsker pappaen sin, men han skader deg og dermed også henne. Hun kommer ikke til å elske ham mindre om du forlater ham.

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jo, jeg har nok skjønt det selv...det er vel bare terskelen som skal tråkkes over.

Noe er glemt i historien min ser jeg: min sjef er også en av mine beste venninner, og er sykemeldt for å ha møtt veggen.

Det siste hun trenger er mer å bekymre så for...

Han sendte forøvrig fra sin egen telefon...

Jeg har en god tone med "den største sjefen", og skal snakke med henne i morgen.

Tror det blir å fortelle alt - hun er oppegående, menneskelig og løsningsorientert.

Tror det skal bli godt å si det....

Jeg vet bare ikke hvor jeg skal dra? Hva gjør jeg med jobb? Har kvelds- og helgevakt...

Men får vel bare ta det med sjefen....

Anonymous poster hash: 7cd6a...d19

[Gjest Gia_]

Temperamentet hans er giftig for forholdet deres. Og jeg synes han nå har gått LANGT over streken!
Hadde jeg vært deg så hadde jeg gått fra han snarest mulig, barn får med seg mye mer enn vi ofte tror der og da, og hu har bedre av at mor og far ikke bor sammen, men er lykkelige i hver sitt bosted. Ingen barn fortjener å vokse opp i ett hjem med vold og kjefting, og ingen fortjener å bli slått/dytta og behandla som han der behandler deg.

Drop the zero and find yourself a hero

Endret 30. september 2014 av Gia_

[GammelKaktus]

Hvis du ikke har noen venner du kan dra til så drar du på krisesenteret, bare få det gjort så du ikke ender opp med å bli værende...

[AnonymBruker]

Dra mens barnet enå er ungt, jeg hadde foreldre som kranglet hele tiden, og skilte seg da jeg var 10. Det førte til mobbing på skolen (masse horevitser om mor og alkoholiker vitser om far) og det ble veldig tøft for meg. Det var spesielt ille da de kranglet høylytt på en bursdaagsfest (da jeg ble 9) og alle hørte/så det, tilogmed noen andre foreldre som hadde blitt igjen. Siden da har jeg aldri våget å ta med venner hjem, i frykt for at de ville komme til å se kranglingen. Det var først når jeg flyttet ut at det begynte å normalisere seg, men allikevel så har jeg nå en mor og far jeg ikke prater med lenger (vil ikke ha noe med de å gjøre). De hadde da kranglet så lenge jeg kan huske. Ikke forestill deg at det blir bedre, for det blir ganske ofte ikke det...

Anonymous poster hash: d1430...e30

[Ava Mae]

Jeg er helt enig med de andre og synes du bør gå nå. Hun elsker selvfølgelig pappan sin og det kommer hun alltid til å gjøre, men et barn har ikke godt av å vokse opp i et hjem som dette. Bryt forholdet og skap et nytt hjem for deg og din datter som kan bli den trygge basen hun trenger, for det hjemmet dere gir henne nå er definitivt ikke det.

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen.

Jeg må hvertfall gjøre noe for å få ham til å innse at han har et problem med sinne...og han skjønner det hvertfall ikke så lenge jeg blir her og lar ham ture frem.

Anonymous poster hash: 7cd6a...d19

[AnonymBruker]

Problemet hans er ikke sinne. Problemet hans er at han er forstyrret i hodet sitt. Han manipulerer og kontrollerer deg, og lager drama så det holder. Har du noen gang sett et glimt i øyet hans når han er i gang, som om han liker dramaet og får mer energi av det?

I vår lille by hadde vi en mann med samme historie, som var åpen om at han tidligere hadde vært anmeldt for vold og gått til psykolog for det. Nå er han sammen med ei ressurssterk dame, men alle går vel egentlig bare og venter på at det skal smelle der også. Ingen er i tvil om at den mannen er psykopat.

Anonymous poster hash: 3001a...a23

[AnonymBruker]

Hei TS.

Jeg har blitt oppvokst i et slikt hjem, men kanskje noen hakk verre. Både jeg og bror har sett mamma blitt slått av pappa flere ganger, selv har vi fått gjennomgått både fysisk, og ikke minst psykisk gjennom mange år. Jeg bor dessverre hjem enda, og har endelig innsett at pappa er psykopat! Jeg vil absolutt anbefale deg å flytte ifra denne mannen, da dine barn kommer til å ta skade av det. Jeg har vært inn og ut psykiatrien med traumer og senskader kun pga en barndom som ble til et helvete. Enda den dag har jeg problemer med å respektere mamma fordi hun godtok alt som skjedde.

Husk at kjærlighet gjør deg egoistisk, og husk at barna dine kan få store skader som følger de resten av livet pga dere.

Anonymous poster hash: 252e9...6d2

[Gjest Seajewel]

Puh...denne sitter dypt inne, men nå skal jeg prøvde å skrive ned alt..så kanskje jeg innser det selv også.

Jeg er gift, vi har vært sammen i over 10 år og gift i 4. En datter som går i bhg.

Mannen min har alltid hatt temperament.

I slutten av tenårene ble han politianmeldt av sin daværende samboer, da han ble fysisk med henne under en krangel.

Han fikk psykologhjelp for dette, og har vært veldig åpen om det.

Han har aldri vært fysisk med meg i så måte.

Vi har nok alltid kranglet mye: kan nok skyldes oppvekst hvor han er vant til kranglete foreldre, mens mine var helt motsatt.

Det har nok blitt kastet noen mobiler, han har sparket krakker, slått i bord etc.

Jeg er ingen pus, og kan bli sint...og har nok sagt noe stygge ting i krangelens hete....men aldri skadet.

For noen år siden ble han rasende for et eller annet da jenta vår var baby. Det endte med at han sparket istykker en dør. Med meg og baby på andre siden av døra.

Han bryr seg ikke om han krangler foran barnet.

I det siste har det vært mye å gjøre og lite bemanning på min jobb (jeg jobber skift). I tillegg ble jeg syk, men oppegående nok til å stille opp på jobb.

Da siste helgen kom nå, var jeg sliten og ville være hjemme og slappe av isteden for å dra bort.

Da ble han rasende.

Siden jenta vår var hjemme, gikk jeg inn på badet og lukket døra for å forsøke å snakke med ham.

Han var bare sint og nektet. Jeg forsøkte å hindre ham fra å gå ved å stille meg foran døra og ikke la ham passere. Dumt ja, men ville gjerne at datteren vår ikke skulle se noe.

Det endte med at han rev opp døra, dyttet meg kraftig unna og jeg landet på halebeinet på utsiden...vondt, ja.

Jenta vår satt på kjøkkenet noen meter unna (men så heldigvis ingenting).

Han dro, tok den ene bilen og begge nøklene til den andre, slik at jeg ikke fikk kjørt noe sted.

Deretter sendte han melding til min sjef, fortalte at jeg snart kom til å møte veggen og miste familien.

Han har også kontaktet den høyeste sjefen og bedt henne "ta tak i det".

Jeg har sagt vi bør få parterapi, men han svarer ikke engang. Han ønsker en "plan" hvor jeg "utreder" hva jeg skal gjøre for at dette ikke skal "forekomme igjen".

Jeg er ikke utbrent; en helg hjemme med datteren min var gull verdt for sjela, antibiotika tar betennelsen og jobb har ikke vært noe problem

Men etter idag er alt bare kaos i hodet mitt!

Ikke bare var han fysisk med meg(og mener at det er normal oppførsel når man blir innestengt slik han ble), men han prøver da virkelig å kontrollere det jeg gjør uten han også?

Eller overdramatiserer jeg?

Og om hva gjør jeg? Jeg har vel egentlig aldri fortalt hverken familie eller venner om hvordan han er...bare dekket over både knuste dører og brutte avtaler.

Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg vel dratt, men jenta mi elsker jo pappan sin,,

Usj...dette ble rotete... :-/

Anonymous poster hash: 7cd6a...d19

Anonymous poster hash: 7cd6a...d19

Fyren har dyssosiale personlighetsforstyrrelse. Alt du har beskrevet, er bekreftende på det. Du ikke bare bør, du MÅ dra fra han og egentlig burde morsinstinktet for å beskytte ungen din mot all ustabiliteten hans ha slått inn for lenge siden, men er du nedbrutt nok så er det vanskelig å se. Men, ta med deg datteren din og kom dere vekk. Ikke returner tilbake til han. Det er snakk om ditt barns barndom...