Dere som har et dårlig forhold til foreldrene

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan det har gått med dere som har et dårlig forhold til foreldrene? Hvordan forholder dere rundt høytider som jul og nyttår? Og hvordan gikk det med dere når dere selv ble foreldre? Ble kontakten/ forholdet til foreldrene deres bedre?

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg selv har vokst opp med "dårlige" foreldre. Mine foreldre var ikke særlig tilstedeværende gjennom oppveksten. Jeg har vokst opp med en far som gjerne kunne kalle meg de verste ting og fortalt meg at jeg kom til å ende opp som en taper, samme hva. Min mor var ikke stort bedre, hun er og har alltid vært veldig egoistisk og selvsentrert. Jeg har vokst opp med lite omsorg og kjærlighet hjemme, og har hatt det vondt gjennom oppveksten med mobbing på skolen og i hjemmet. Men til tross for dette har jeg klart meg bra her i livet, nå er jeg i 20 årene, er snart ferdig med mastergraden min og har spart opp egenkapital til bolig. Men samtidig så er jeg ensom, jeg har aldri hatt en kjæreste fordi jeg rett og slett ikke greier å stole på folk. Jeg har dårlig selvtillit når det kommer til det motsatte kjønn, jeg har flere nære venner, men ikke en kjæreste.

Anonymous poster hash: cc1ab...6cf

[AnonymBruker]

Jeg har heldigvis en bror som jeg deler opplevelsene med. Vi feirer jul sammen og er alltid der for hverandre. Det føles godt!

Mamma er psykisk syk og alkoholiker. Pappa er ok, men har alltid vært fraværende og han bor i et annet land i Europa (flyttet dit da han og mamma ble skilt). Mamma kan jeg ikke lengre besøke. Jeg har et lite barn og jeg drar ikke henne inn i den "dritten" der med snøvlete, illeluktende og sløv mormor. Kontakten ble faktisk vanskeligere og verre etter at jeg ble mamma.

Har du søsken eller andre familiemedlemmer som kan være gode ressurser i livet ditt?

Anonymous poster hash: 72dac...566

[GammelKaktus]

Før jeg fikk barn selv så kunne jul og nyttår like godt være en hverdag, det var altså ikke noe jeg så på som spesielt. For meg er julen familie, egentlig det samme med nyttår, så da hadde jeg ikke noe behov for å feire, så da jobbet jeg om dagen og slappet av alene med middag om kvelden. Jeg har alltid hatt tilbud på julekvelden, har ikke vært nødt til å sitte alene men har liksom foretrukket det slik.

Nå har jeg lillegutt så nå planlegger jeg og gleder meg til jul fra januar til desember

Når det gjelder mine foreldre så har jeg ikke den store kontakten. Moren min kuttet jeg helt ut da jeg var 19 og har ikke angret på det. Og min far, ja han jobber, det er liksom det han kan og har gjort hele livet, han kjenner nok på det at han har sviktet meg opp gjennom oppveksten, alltid vært på jobb og ikke gjort noe i forhold til min situasjon hos min mor. Men er ikke så mye han kan gjøre med det nå, så han gir meg en del penger sikkert for å bøte på samvittigheten men og for å "hjelpe" til siden han vet jeg er alene med lillegutt og det koster å leve. Jeg tror han er glad for at jeg fikk lillegutt, da er det lettere for han å ringe å ha noe å prate om. Han pleier å komme på besøk to ganger i året for å hilse på oss. Og det er mer enn nok for meg, føler ikke vi har det store forholdet, men håper at lillegutt vil få et bedre bilde av han som bestefar enn hva jeg har hatt som min far.

[AnonymBruker]

Jeg har heldigvis en bror som jeg deler opplevelsene med. Vi feirer jul sammen og er alltid der for hverandre. Det føles godt!

Mamma er psykisk syk og alkoholiker. Pappa er ok, men har alltid vært fraværende og han bor i et annet land i Europa (flyttet dit da han og mamma ble skilt). Mamma kan jeg ikke lengre besøke. Jeg har et lite barn og jeg drar ikke henne inn i den "dritten" der med snøvlete, illeluktende og sløv mormor. Kontakten ble faktisk vanskeligere og verre etter at jeg ble mamma.

Har du søsken eller andre familiemedlemmer som kan være gode ressurser i livet ditt?

Anonymous poster hash: 72dac...566

Jeg har en søster, men hun har dessverre ikke klart seg så godt som meg, hun sliter med psykiske lidelser grunnet oppveksten og er innlagt. Jeg prøver å besøke henne så ofte som mulig, men det er ikke så lett. Det er begrenset besøkstid der hun bor.

Anonymous poster hash: cc1ab...6cf

[AnonymBruker]

Før jeg fikk barn selv så kunne jul og nyttår like godt være en hverdag, det var altså ikke noe jeg så på som spesielt. For meg er julen familie, egentlig det samme med nyttår, så da hadde jeg ikke noe behov for å feire, så da jobbet jeg om dagen og slappet av alene med middag om kvelden. Jeg har alltid hatt tilbud på julekvelden, har ikke vært nødt til å sitte alene men har liksom foretrukket det slik.

Nå har jeg lillegutt så nå planlegger jeg og gleder meg til jul fra januar til desember

Når det gjelder mine foreldre så har jeg ikke den store kontakten. Moren min kuttet jeg helt ut da jeg var 19 og har ikke angret på det. Og min far, ja han jobber, det er liksom det han kan og har gjort hele livet, han kjenner nok på det at han har sviktet meg opp gjennom oppveksten, alltid vært på jobb og ikke gjort noe i forhold til min situasjon hos min mor. Men er ikke så mye han kan gjøre med det nå, så han gir meg en del penger sikkert for å bøte på samvittigheten men og for å "hjelpe" til siden han vet jeg er alene med lillegutt og det koster å leve. Jeg tror han er glad for at jeg fikk lillegutt, da er det lettere for han å ringe å ha noe å prate om. Han pleier å komme på besøk to ganger i året for å hilse på oss. Og det er mer enn nok for meg, føler ikke vi har det store forholdet, men håper at lillegutt vil få et bedre bilde av han som bestefar enn hva jeg har hatt som min far.

Det virker i hvert fall som om du har en grei far som prøver å hjelpe til. Jeg har dessverre ikke det samme forholdet til min far.

Anonymous poster hash: cc1ab...6cf

[AnonymBruker]

Unner ikke moren min å bli kjent med barnebarna hennes.

Anonymous poster hash: 0dc8b...d33