avstandsforhold - utrolig tungt og skummelt

[AnonymBruker]

Jeg føler meg som verdens heldigste jente som har funnet verdens beste gutt. Vi har vært sammen en god stund. I sommer skulle jeg egentlig i militæret, men så endte det opp med at jeg dro hjem, og begynte å studere istedet.

Jeg måtte da flytte 1 1/5t med tog unna kjæresten min, og dette er og ble veldig tungt for meg. Jeg synes også dette er utrolig vanskelig, fordi vi har det så sinnssykt bra. Nå føler jeg meg ofte alene, alle vennene mine flyttet fra hverandre og vi bor alle hver for oss i forskjellige fylker. Så det å møte venner og spesielt kjæresten er utrolig vanskelig. Jeg har vært heldig og fått møtt han ofte (det vil si ikke gått mer enn 1 1/2 uke mellom hver gang jeg har fått sett han) Men kjenner tomheten, og det å være alene når jeg drar i fra han.

Vi er sjeldent uenig, og spesielt når jeg er borte. Vi krangler aldri mye over tlf, og ofte er det bare en diskusjon som går fort over. Så vi har det veldig bra sammen selv om avstanden er der. Vi sender meldinger, snapper og ringer hverandre hver dag.

Hva i all verden skal jeg gjøre? vil ikke at dette skal ødelegge for forholdet, jeg har heller ikke så mange venner her, men har noen. Jeg savner å ha kjæresten min tilgjengelig. Det å få en klem når jeg trenger det. Og enda verre når jeg vet jeg ikke får sett han på 3-4 uker.

ps: sorry for langt innlegg...

Anonymous poster hash: 44cff...b0f

[Gjest Haaploes]

For det første må du komme ut av den "dette er så tungt og trist"-tankegangen.

Engasjer deg i studiene dine, engasjer deg i andre ting utenom, bygg et liv i studiebyen din. Det er der du lever - livet ditt er der. 1.5 timer med tog er ingenting, jeg var i et avstandsforhold der reiseveien var minst tre timer én vei, og det var med fly.

Se på avstandsforholdet i et positivt lys, dere blir ikke lei av hverandre, og dere lærer dere å sette pris på tiden dere har sammen.

[AnonymBruker]

Grow up. Hvor gammel er du?

For å sette ting i perspektiv for deg (det finnes mange som har det mye verre enn meg også), min mann er mye i utlandet i forbindelse med jobb i forsvaret. Han er borte opp til seks måneder av gangen. Når han er i Norge så jobber han tre timer unna her vi bor, så da ser jeg han kun i helger. Vi har to barn. Vi klarer oss fint. Jeg har mitt eget liv utenom han, og er ikke avhengig av han. Jeg har jobb, venner og hobbier.

Anonymous poster hash: b8e5f...0dd

[hopsydaisy]

Ser du har posta to ganger, så svarer det samme på denne tråden:

Har selv hatt avstandsforhold i ett år, kjæresten min bodde et halvt år i- ikke lengre vekke enn -Østerrike. Det var grusomt når det sto på som verst, men tro meg- når dere etterhvert flytter tilbake til samme sted der dere kan være med hverandre når dere vil, evt flytter sammen, da vil du være sjeleglad for avstandsforholdet dere har hatt. Det gjør at du setter utrolig mye mer pris på det å være smamen med han enn hva du hadde gjort om dere ikke hadde hatt det.

Mtp hva du skal gjøre: finn deg noen der du bor du kan snakke med. Du sier du har noen venner. Utnytt dette så godt du kan, fortell hvor vanskelig det ofte er å være i avstandsforhold. Og prøv å vær masse med de vennene du har der, finn på ting. Om det ikke alltid passer for de, så gå deg en god tur med musikk på øret- det lufter tankene. Og snakk med han i tlf, eller enda bedre; Skype, en gang om dagen eller annenhver dag.

Og det aller viktigste jeg klarte meg med: Tenk på hvor heldig du er som faktisk kan snakke med han i tlf og skype med ham, se ham og høre stemmen hans uten at han er der. For femti-seksi år siden (ish?) skrev de brev til hverandre hvis de var i avstandsforhold, og hadde ikke råd til å reise og besøke hverandre hele tiden. Tenk hvor heldig du er i forhold til mange- du har iallefall en som du er glad i deg, og som vil trosse det å faktisk bo langt borte fra deg for at du skal få bli det du vil og følge drømmen din. Et forhold blir sterkt av sånt.

Du klarer dette! Stå på, og bare gled deg MASSE til dere ikke trenger å ha avstandsforhold lengre. Lykke til!!

Og èn ting til: Ha nedtelling til du ser han igjen! Istedenfor å tenke på hvor lenge siden du så han, så tenk på hvor mange dager\uker det er til du ser han igjen.

[Gjest Bruker1000]

Kjæresten min bor 30 timer unna meg. Jeg har tunge stunder jeg også, men Carali sier og hun har helt rett, du må rett og slett ta deg sammen og fokusere på de mulighetene du har her og nå! Selv om det tar tid og du kanskje ikke lykkes i begynnelsen, men vær åpen og kontaktsøkende og du vil få mange gode venner og kanskje en aktivitet du kan engasjere deg i.

Og èn ting til: Ha nedtelling til du ser han igjen! Istedenfor å tenke på hvor lenge siden du så han, så tenk på hvor mange dager\uker det er til du ser han igjen.

Dette!!!

[Jacinta]

Og èn ting til: Ha nedtelling til du ser han igjen! Istedenfor å tenke på hvor lenge siden du så han, så tenk på hvor mange dager\uker det er til du ser han igjen.

Dette hjelper meg veldig! Det finnes utallige apps å laste ned som teller ned dagene for deg også.

[Gjest Bruker1000]

Dette hjelper meg veldig! Det finnes utallige apps å laste ned som teller ned dagene for deg også.

Hvor finner du disse appene?

[Jacinta]

Hvor finner du disse appene?

Det er bare til å søke på "countdown" "days until" og lignende i appstore/google play. Jeg liker Big Day og Dreamdays veldig godt

[AnonymBruker]

Med en togtur på kun 1,5 timer burde dere kunne treffes hver eneste helg. Kanskje du ikke trenger å retunere før mandagsmorgen også?

Anonymous poster hash: 2f7af...953

[Gjest Bruker1000]

Det er bare til å søke på "countdown" "days until" og lignende i appstore/google play. Jeg liker Big Day og Dreamdays veldig godt

Tusen takk skal du ha!

[AnonymBruker]

1,5 timer er jo så lite. Jeg kjenner folk som bruker bortimot en time hver vei til jobb. Dere kan dra til hverandre fredag ettermiddag og ikke dra hjem før mandag morgen. Og evy også møtes en ettermiddag i uka i tillegg.

Anonymous poster hash: 74139...5bb

[AnonymBruker]

1,5 timer er jo så lite. Jeg kjenner folk som bruker bortimot en time hver vei til jobb. Dere kan dra til hverandre fredag ettermiddag og ikke dra hjem før mandag morgen. Og evy også møtes en ettermiddag i uka i tillegg.

Anonymous poster hash: 74139...5bb

Jeg hadde neppe vært så lei meg om jeg hadde fått møtt han opp til hver helg, men det har verken jeg eller kjæresten min råd til da dette koster en del penger og jeg lever på studielån. Så det er ikke så enkelt. Selv forstår jeg at andre har det verre enn meg, men det kan jo ikke hindre meg å føle meg litt ensom når jeg sliter en del med det. Ja, jeg er heldig som har kjæresten min 1 1/2t unna, men vi møtes ikke ofte fordi, ofte fordi han jobber i helger og for meg blir det ekstremt dyrt å dra.

Anonymous poster hash: 44cff...b0f

[AnonymBruker]

Ser du har posta to ganger, så svarer det samme på denne tråden:

Har selv hatt avstandsforhold i ett år, kjæresten min bodde et halvt år i- ikke lengre vekke enn -Østerrike. Det var grusomt når det sto på som verst, men tro meg- når dere etterhvert flytter tilbake til samme sted der dere kan være med hverandre når dere vil, evt flytter sammen, da vil du være sjeleglad for avstandsforholdet dere har hatt. Det gjør at du setter utrolig mye mer pris på det å være smamen med han enn hva du hadde gjort om dere ikke hadde hatt det.

Mtp hva du skal gjøre: finn deg noen der du bor du kan snakke med. Du sier du har noen venner. Utnytt dette så godt du kan, fortell hvor vanskelig det ofte er å være i avstandsforhold. Og prøv å vær masse med de vennene du har der, finn på ting. Om det ikke alltid passer for de, så gå deg en god tur med musikk på øret- det lufter tankene. Og snakk med han i tlf, eller enda bedre; Skype, en gang om dagen eller annenhver dag.

Og det aller viktigste jeg klarte meg med: Tenk på hvor heldig du er som faktisk kan snakke med han i tlf og skype med ham, se ham og høre stemmen hans uten at han er der. For femti-seksi år siden (ish?) skrev de brev til hverandre hvis de var i avstandsforhold, og hadde ikke råd til å reise og besøke hverandre hele tiden. Tenk hvor heldig du er i forhold til mange- du har iallefall en som du er glad i deg, og som vil trosse det å faktisk bo langt borte fra deg for at du skal få bli det du vil og følge drømmen din. Et forhold blir sterkt av sånt.

Du klarer dette! Stå på, og bare gled deg MASSE til dere ikke trenger å ha avstandsforhold lengre. Lykke til!!

Og èn ting til: Ha nedtelling til du ser han igjen! Istedenfor å tenke på hvor lenge siden du så han, så tenk på hvor mange dager\uker det er til du ser han igjen.

Takk for et godt svar :-) skal gjøre det med nedtellinga, så har jeg vell mer å glede meg på enn å føle at det er lenge siden sist :-)

Anonymous poster hash: 44cff...b0f

[tussi84]

1,5 timer er jo så lite. Jeg kjenner folk som bruker bortimot en time hver vei til jobb. Dere kan dra til hverandre fredag ettermiddag og ikke dra hjem før mandag morgen. Og evy også møtes en ettermiddag i uka i tillegg.

Anonymous poster hash: 74139...5bb

Ts og kjæresten har ikke råd til dette ser jeg og jeg skjønner ts godt. Min kjære bor 2 timer med tog unna og vi ser hverandre hver helg og ca bruker vi en 1000 lapp i mnd hver på bare reisevei. Det er en del om man ikke har bra økonomi. Så 24000 i året bruker vi på dette.

[Ferny]

Jeg har selv erfaring fra to avstandsforhold - begge der vi måtte fly i flere timer for å sees. Jeg tenker to ting:

- At er utrolig viktig å fokusere på de positive siden av et avstandsforhold; at det er ekstra godt når man treffes, det positive med å savne noen (og føle på hvor glad man faktisk er i den andre), at man ikke forsømmer andre ting som venner, familie og studier på grunn av kjæresten, at man disponerer helt fritt over tiden sin i hverdagen - uten å ha dårlig samvittighet overfor partneren, at man slipper å barbere leggene hele tiden osv.

- Og så er det utrolig viktig at man har det bra i "sin egen" hverdag. Det er ikke rart at du savner kjæresten din mye om du ikke har et liv du liker der du er nå. Fokuser på de gode vennene dine der du er - få flere venner. Bruk tid på studier/jobb. Og bruk fritiden din på ting du liker. Jeg sier ikke at du IKKE kommer til å savne han, men savnet blir mindre om man har det toppers i hverdagen.

Ellers er det fint at dere har så mye kontakt over snap, meldinger, telefon.... det er jo positiv input i hverdagen bare det. Men ikke la mengden kontakt med kjæresten i løpet av en dag blir avgjørende for om du faktisk har hatt en bra dag. Viktig å være til stede der man er også.

For meg har avstandsforhold fungert i hvert fall. Man må bare ikke la usikkerheten og de negative tankene ta overhånd. De kommer jo innimellom, men da spør du bare om ikke kjæresten din kan sende deg et lite bilde. Er kjærligheten sterk nok, så kommer man seg gjennom en periode med avstand også.

[vogue90]

Jeg skjønner deg veldig godt. Kjæresten min bor omtrent 1,5 time unna meg også (med tog). Vi ble sammen i mars, og i sommerferien var vi sammen hele tiden. Akkurat som de andre skriver, hjelper det å fokusere på det positive. Også viktig å nyte det når man faktisk er sammen:) Tenk også på at det er ikke sånn det skal være for alltid (det er det koseligste kjæresten kan si til meg:))