Å bli skilsmissebarn i voksen alder..

[AnonymBruker]

Da sitter jeg her. I en alder av 23 med egen familie og barn, hus, utdannelse og alt på stell.. Moren og faren min skal skilles, og jeg synes det er FORFERDELIG. Både på grunn av måten ting har skjedd på.. Min mor fant seg ny kjæreste og min far var selvsagt ikke blid på grunn av det, ikke jeg heller. Men slik ble det.. Nå har jeg begynt å akseptere han mer, jeg har ikke møtt han, men jeg vet GODT hvem han er.. Jeg har på en måte stengt han ute, og bare vært med moren min. Mest av hensyn til min far. Men jeg ser jo at moren min er blidere for tiden, hun virkelig stråler og jeg SER at hun har det bra!

Problemet er vel at min far har vært så negativ til dette, og jeg har følt at jeg ikke kunne akseptere denne nye, selv om jeg vet han er en kjempegrei fyr! Så til kronen av kransekaken.. Faren min har møtt en kvinne, og jeg er selvsagt kjempeglad på hans vegne, MEN det har gått fort. (selv om det iallefall har skjedd i riktig rekkefølge) Og det skal være helt greit. jeg synes det er vanskelig å se dem sammen. Vanskelig å tenke på moren min og hennes nye. Jeg blir lei meg. Det er jo ikke slik det skal være, de skal være sammen. Men det føler vel alle barn, at foreldrene deres skal være sammen...?

Jeg VET at de ikke har hatt det greit sammen, og jeg vil selvsagt at de skal ha det bra, sammen eller fra hverandre spiller egentlig ingen rolle. Men det er så vanskelig å se eller tenke at nå er alt det kjente brutt opp. Alt jeg har satt så pris på.. Plutselig kan jeg ikke ta med jenta mi på besøk til bestemor OG bestefar. Det blir en av dem. Hva med julen? Bursdager? Familien er splittet..

Og jeg bekymrer meg for det praktiske.. Huset, mitt barndomshjem, min mors barndomshjem.. De må dele, eventuelt må den ene kjøpe ut den andre. Jeg vet moren min VIL ha huset, men hun har mest sannsynlig ikke mulighet.. Og da må det selges.. Og vi har nettopp kjøpt nytt hus og kan ikke kjøpe det. Søsteren min er ikke der i livet sitt ennå.

Puhh.. Måtte ha det ut.. Selv om jeg er voksen er det vel mye av de samme følelsene som kommer, selv om man er 10 eller 23.. Bare at man nå klarer å tenke mer rasjonelt..

Anonymous poster hash: 41af3...6d5

[Lanoungen]

Har ingen råd, men lykke til

Tiden leger alle sår.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen og forstår at det er vondt. Mine foreldre gikk fra hverandre for et par år siden da jeg var 25år gammel.

Mamma flyttet ut uten forvarsel og pappa kom hjem til tomt hus. Det hele ble gjort på en barnslig og rotete måte (fra mammas side) og jeg følte at mye av lasten falt på meg og at jeg måtte være den voksne og ansvarlige oppi alt sammen. Mamma sa de ikke hadde det bra og at hun ville vente til barna var store, noe jeg vet for barn merker at foreldrene ikke har det bra sammen. For min del kunne de heller gått fra hverandre da jeg var liten slik at vi hadde blitt skånet for deres dårlige ekteskap.

Har ingen annen trøst enn at du blir vant til det etterhvert. Det er jo uvant når foreldre går fra hverandre etter mange år sammen

Anonymous poster hash: b8866...646

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon. Foreldre som skilles etter å ha vært sammen i 30 år. Det er rart, og det byr på en rekke utfordringer i tiden som kommer, spesielt med tanke på jula.

Men her har det vært et dårlig forhold mellom foreldrene i lange tider, så det er ikke spesielt overraskende at det har skjedd. Likevel er det rart. Og jeg er blitt en skulder for én av mine foreldre å gråte på. Det er uvant, men også litt godt å kunne være en som man kan støtte seg på.

Vet ikke helt hva jeg selv føler, egentlig. Det blir vel en del av hverdagen etter hvert. Man må bare ta tida til hjelp og forsøke å være der for foreldrene, om man klarer det.

Anonymous poster hash: 96b0e...557

[Gjest Blomsterert]

Da sitter jeg her. I en alder av 23 med egen familie og barn, hus, utdannelse og alt på stell.. Moren og faren min skal skilles, og jeg synes det er FORFERDELIG. Både på grunn av måten ting har skjedd på.. Min mor fant seg ny kjæreste og min far var selvsagt ikke blid på grunn av det, ikke jeg heller. Men slik ble det.. Nå har jeg begynt å akseptere han mer, jeg har ikke møtt han, men jeg vet GODT hvem han er.. Jeg har på en måte stengt han ute, og bare vært med moren min. Mest av hensyn til min far. Men jeg ser jo at moren min er blidere for tiden, hun virkelig stråler og jeg SER at hun har det bra!

Problemet er vel at min far har vært så negativ til dette, og jeg har følt at jeg ikke kunne akseptere denne nye, selv om jeg vet han er en kjempegrei fyr! Så til kronen av kransekaken.. Faren min har møtt en kvinne, og jeg er selvsagt kjempeglad på hans vegne, MEN det har gått fort. (selv om det iallefall har skjedd i riktig rekkefølge) Og det skal være helt greit. jeg synes det er vanskelig å se dem sammen. Vanskelig å tenke på moren min og hennes nye. Jeg blir lei meg. Det er jo ikke slik det skal være, de skal være sammen. Men det føler vel alle barn, at foreldrene deres skal være sammen...?

Jeg VET at de ikke har hatt det greit sammen, og jeg vil selvsagt at de skal ha det bra, sammen eller fra hverandre spiller egentlig ingen rolle. Men det er så vanskelig å se eller tenke at nå er alt det kjente brutt opp. Alt jeg har satt så pris på.. Plutselig kan jeg ikke ta med jenta mi på besøk til bestemor OG bestefar. Det blir en av dem. Hva med julen? Bursdager? Familien er splittet..

Og jeg bekymrer meg for det praktiske.. Huset, mitt barndomshjem, min mors barndomshjem.. De må dele, eventuelt må den ene kjøpe ut den andre. Jeg vet moren min VIL ha huset, men hun har mest sannsynlig ikke mulighet.. Og da må det selges.. Og vi har nettopp kjøpt nytt hus og kan ikke kjøpe det. Søsteren min er ikke der i livet sitt ennå.

Puhh.. Måtte ha det ut.. Selv om jeg er voksen er det vel mye av de samme følelsene som kommer, selv om man er 10 eller 23.. Bare at man nå klarer å tenke mer rasjonelt..

Anonymous poster hash: 41af3...6d5

Skjønner så godt at det her er vanskelig,for alt du har hatt fram til nå,er helt forandret.

Det er ikke lettere i voksen alder å skulle føle det ok at foreldrene kommer med nye partnere.

Men som du sier,en tenker mer rasjonelt. Likevel er jo følelsene vanskelige.

Syns iallefall at det er fint at du ikke sliter med sinne,-du ser ut til å forstå.

Det blir lettere med tiden,lykke til.

[Gjest Raptuza]

Varme tanker