Fortvilet etter brudd...

[AnonymBruker]

Min eks og jeg var sammen i 4,5 år før det ble slutt. Jeg flyttet inn til han så snart vi var blitt sammen.

Det var stormfult i begynnelsen med sjalusi fra begges side. Etter ett år fridde han, men fikk kalde føtter etter noen uker. Vi bestemte oss for å vente til han følte seg mer klar for å gifte seg, men han forsikret meg om at han ville fri igjen.

Dette skjedde aldri og jeg ble mer og mer utålmodig, usikker og sjalu. Når vi kranglet kom ofte dette på banen hvor jeg spurte om når han hadde tenkt å bestemme seg, mens han ble mer og mer vinglete og sa at han ikke kunne love meg noe.

For tre uker siden ble det slutt etter måneder med surhet og misnøye fra begges side. Jeg flyttet hjem til mine foreldre og fant etterhvert en egen leilighet.

I går flyttet jeg tingene jeg hadde hos ham til den nye leiligheten. Da var han oppløst i tårer og deprimert. Han sa han var så skuffet over at det ikke ble oss to og at han aldri hadde elsket noen så høyt som meg. Vi skulle jo gifte oss, kjøpe hus og få katt sa han. Han sa også at han følte at jeg sviktet han med å flytte... Han hadde til og med vært og sett på et hus som han syntes hadde vært perfekt for oss to.

Nå sitter jeg her, ensom i ny leilighet, og er helt fortvilet. Hvorfor sa han disse tingene til meg nå og ikke når vi var sammen?? Jeg føler meg så ensom og savner han så ekstremt. Samtidig vet jeg jo at vi ikke hadde det bra sammen. Hva skal jeg gjøre nå?

Anonymous poster hash: 83bcc...644

[AnonymBruker]

Kanskje dere hadde hatt godt av en samtale, snakke litt sammen?

Jeg forstår at du blir fortvilet av det. Det lager tankekaos i hodet etter ett brudd. Om dere ikke hadde det bra sammen, så kan du tenke på ... hva kunne dere gjort for å få det bra? Hva var det som måtte endre seg for at dere skal få det bra?

Han kjenner nok på bruddet nå selv, at det er slutt. Det er ikke noe gøy med brudd.

Anonymous poster hash: 6ef6b...8e3

[AnonymBruker]

Vi har hatt mange samtaler om hvordan vi skulle få det bedre sammen, men vi klarte aldri å holde det bra over tid.

Det at han alltid var så usikker på hva han ville gjorde meg veldig usikker på meg selv og jec ble ofte sjalu. Sjalusien var mye av årsaken til at han var usikker på hva han ville. Det ble en ond sirkel...

Derfor var det så vondt å høre han si de tingene når jeg flyttet ut.. Han sa jo aldri tilmeg at han ville gifte seg og kjøpe hus. Jeg følte at det bare var jeg som drømte om det...

Ts

Anonymous poster hash: 83bcc...644

[Gjest Gia_]

Snakk med han, prøv å finn ut om han virkelig mener det.. For min del høres det mer ut som ett lokketriks for å få deg tilbake! Hvis du ser for deg at du klarer å leve med han resten av livet, så gjør du jo det.. Men kanskje dere kan være sammen en stund, uten å bo sammen? Da er det lettere å bryte opp igjen om dere ikke får det til å fungere

Endret 29. september 2014 av Gia_

[AnonymBruker]

Takk for svar! Jeg må si at det føles allerede mye bedre å være uten han. Selvsagt er jeg trist, men jeg må ikke gråte hele tiden lenger og ser litt lysere på ting. Jeg har funnet ut at jeg ikke kommer til å gå tilbake til han med det første. Han vil kanskje ikke heller ha meg tilbake, men var bare veldig skuffet og trist. Vi har jo tross alt vært hverandres nærmeste i 4,5 år. Jeg tror vi har godt av litt avstand og kjenne på om vi virkelig vil dele livet sammen akkurat nå. Problemer fordufter jo ikke akkurat over natten.

Ts

Anonymous poster hash: 83bcc...644

[Gjest Stjerner og planeter]

D

Endret 14. november 2014 av Stjerner og planeter