Innmari skummelt å like noen

[AnonymBruker]

For første gang i livet har jeg noe på gang med en gutt. Er 25 år (har ikke vært klar før pga av dårlig forhold til meg selv og kroppen min). All uvissheten rundt det gjør meg sprø. Å ikke vite hvor han står, hvor det vil føre. Det fører til mye usikkerhet hos meg, noe som ikke er en god følelse.

Etter første møte var jeg superinteressert og følte meg derfor supersårbar. Hva om han ikke liker meg tilbake? Hva om jeg ikke er god nok? Etter det andre møte vårt var jeg likegyldig. Vet ikke om det var interessen som minket eller om det var en måte for å beskytte meg selv for å ikke føle meg så sårbar.

I starten visste jeg ikke om han ikke var interessert, sjenert eller bare veldig treg. Nå tror jeg han er interessert, men vet ikke om det er et forhold han vil ha eller bare sex. Jeg hater å ikke vite hvor han står, hvor det går. Jeg føler at ting går veldig (altfor) sakte fremover og føler det er veldig av/på, varmt/kaldt, noe som gjør meg sprø. Er ikke en veldig tålmodig person mao.

Synes det er innmari skummelt å like noen og åpne seg opp for å bli såret. Men slik er jo livet, man er nødt til å ta risker. Regner med de fleste føler det slik. Noen som har noen tanker rundt dette? Hvordan klarer dere å være sårbare?

Anonymous poster hash: 270be...886

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg har vært med flere menn, men bare hatt en kjæreste og jeg er 23 år (kvinne). Jeg driver på med en nå, og jeg er veldig skiftende når det kommer til humør. Når han tar kontakt med meg blir jeg kjempe glad, men når vi prater sammen så skjønner jeg ikke hva jeg skal si. Så når vi ikke prater lurer jeg på hva han gjør osv.

Jeg hater virkelig denne fasen når ting er uklart, og jeg har begynt å meditere kun for å slappe av litt. Så ja, det er ikke uvanlig at det blir slik når man liker noen. Ønsker deg masse lykke til:)

Anonymous poster hash: 24b6e...d51