Når er det nok? Far med sterke tegn på psykopati! Hjelp

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne (23), og jeg bor dessverre hjem igjen, da jeg sluttet et veldig tungt studie. Jeg er oppvokst i et tyrann-hjem der pappa herser og regjerer, og mamma drikker for å dempe smertene. Jeg har flere ganger lagt ut tråder her på KG etter helger da pappa har ødelagt oss alle, men jeg finner ikke disse trådene så jeg skal forklare igjen. Håper dere tar dere tid til å lese dette, da jeg rett og slett trenge hjelp nå!

Lang historie kort så har min far gjennom mange år ødelagt veldig mye for alle i familien. Han er en typisk sjarmør som alle liker, men under taket i hjemmet er han et rent helvete å bo med. Han er et typisk løvetann-barn som selv ble oppvokst i et dysfunksjonelt hjem, og han har klart seg veldig bra. Han driver eget firma, samt selger eiendom så penger er noe han har veldig mye av selv om han er sykelig grådig. Med tanke på at han kjører rundt i nabolagets feteste bil, samt snakker med alle så liker egentlig alle naboene han, men det er mye de ikke vet.

Han er veldig flink til å kritisere oss, og særlig min mor og min bror. Min bror ble flere ganger banket opp av pappa av de minste grunner. Og min mor har gjennom 35 år blitt kritisert, manipulert, psykisk og fysisk terrorisert, og sykeliggjort av min far så hun er det ikke mye igjen av stakkars. Jeg har han aldri rørt, men de psykiske arrene bærer jeg preg av enda. Jeg husker spesielt godt da jeg var liten og min bror hadde svart pappa da pappa kalte han feit og stygg, alt endte i at pappa banket opp broren min rett foran meg. Og jeg husker også at pappa dro broren min etter seg opp trappen for å vise mamma hvem som var sjefen. Jeg husker at jeg ble redd, og at jeg sprang ut for å hente hjelp til en av naboene, men pappa kom etter meg å dro meg inn igjen. Jeg husker spesielt godt at han smilte til meg å forklarte meg at jeg hadde misforstått, og at jeg skulle få godteri av han om jeg ikke sa noe. Så dumme lille meg ble med han på butikken, og alt ble plutselig bra igjen. I tillegg til alt dette så har ikke mamma flere venner igjen, da det virker som han har "isolert" oss mot andre, slik at han kan herje som han vil. Og like moro er det hver gang jeg har besøk på rommet å han begynner med terroren sin på stuen, og når han kommer inn på rommet mitt er han kjempe glad, kun fordi jeg har besøk... Slike hendelser har jeg opplevd flere ganger men mye er fortrengt så jeg husker ikke alt. En gang var det så ille at jeg måtte ringe politiet samt barnevernet, og det viste seg at de hadde vært hjemme til oss før da jeg var liten, noe jeg heller ikke husker.. Men siden jeg var 17 år den gangen så var jeg og storebroren min for "voksen" til å ta imot hjelp fra det offentlige.

Min bror er mer skadet enn meg, og saken gjør det ikke bedre etter han fikk diagnosen asberger for noen år siden. Så det å prate med han om det som har skjedd er veldig vanskelig for han viser ikke noe tegn for følelser osv. Men jeg er glad for at han fikk hjelp og at han endelig kom seg ut av galehuset. Nå er det bare meg igjen, men jeg kommer meg ikke ut! Når jeg forlater redet sitter jeg igjen med dårlig samvittighet fordi jeg føler et ansvar for å passe på hjemme, samt passe på moren min. Å jeg har prøvd flere ganger å flytte ut, men jeg kommer på et eller annet vis alltid hjem igjen. Men nå etter hendelsen som skjedde i helgen, er jeg på nippet til å gi opp det å "forandre" min far, samt passe på moren min. Det som skjedde var at jeg hadde avtalt med ei venninne å ta det med ro å se en film hjemme til meg på rommet. Plutselig ringer pappa og ber meg om å kjøre han og søstra hans til byen, og jeg forklarte at jeg hadde planer om å ta noen glass vin så det passet ikke så bra, men han gir meg alltid så dårlig skyldfølelse samt samvittighet når jeg sier nei, så jeg sa ja fordi han sa de skulle kjøres ganske snart. Da sitter jeg på rommet å venter på at han skal kjøres, men de skulle ikke dra før klokken 12 på kvelden så planene om vin og kos ble lagt på hylla denne kvelden igjen.. Plutselig når jeg kjører han og søstra så merker jeg at han er i en "psykotisk" stemning, en stemning han noen ganger havner i og da er han ikke enkel å ha noe med å gjøre.. Han begynte plutselig å legge planer om at jeg skulle hente de klokken 3 i byen på natten, men jeg hadde som sagt planer om å legge meg tidlig den kvelden.

Alt endte i kjefting samt psykisk terror, og jeg fikk beskjed om at jeg hadde bare å hente de fordi han bestemte osv.. Venninna mi ble veldig sjokkert, og jeg sa ifra til han at jeg ikke var interessert i å hente han da han snakket til meg på denne måten, samt alltid ber meg om tjenester i siste liten. Kvelden gikk å plutselig ringte han, å jeg kom faktisk å hentet de da jeg fikk dårlig samvittighet for å si nei. Når jeg endelig hadde kommet fram til byen, hadde han invitert med ei ukjent dame inn i bilen som jeg skulle kjøre hjem, og hele turen hjem var et helvete. Han begynte først å kritisere meg fordi jeg var så lite glad, så han oppfordret meg foran alle de andre i bilen til å smile litt mer, men da kjente jeg at det var nok. Så masken sprakk og jeg ropte hold kjeft din jævla drittsekk til han i bilen, og mamma var faktisk helt enig med meg. De rundt oss begynte å gjennomskue han, da han rett og slett manipulerer alle samt prøver å bestemme alt uansett hvor vi er. Når vi hadde satt av hun ukjente damen samt kjørt hjem tante så grudde jeg meg allerede til å komme hjem, fordi jeg viste at han ville lage bråk fordi han ville. Jeg satt stiv i bilen og garden var oppe, og plutselig begynte pappa og rope at mamma var ei dritt kjerring, og at han ville flytte langt vekk fra alle. Og han mente at jeg var en liten drittunge som aldri fikk til noe, men jeg svarte han at han burde være takknemlig for at jeg kjørte han, samt hentet de når jeg egentlig hadde lagt andre planer. Men dette skjønner han ikke, han bare kjørte på samt sparket i setet og rev opp døren for å så slå til bilvinduet mitt så det nesten knuste rett foran alle naboene. Jeg ble faktisk ikke redd, fordi jeg håpet på at han kunne slå meg i ansiktet isteden, for jeg har så lyst å vise folk hva han gjør mot oss gjennom mange år. Men pappa er smart, han etterlater aldri synlige skader' bare psykiske. Så når mamma prøvde å gå etter han igår kastet jeg henne inn i bilen å vurderte å kjøre henne til et krisesenter, fordi jeg har erfaring med galskap når de begge er fulle sammen. Alt resulterte i et raseri-anfall fra min side der jeg forklarte mamma at jeg kom til å banke dritten av henne om hun igjen gikk tilbake til han, og jeg truet henne opp i alt med å kutte alt av bånd til hun og pappa for godt! Ja, jeg har ikke blitt meg selv lengre, men fy faen hvor mye sinne jeg har i meg.

Nå er enda en helg/dag ødelagt, Og når jeg våknet idag lå pappa på sofaen å sov ut rusen mens mamma desperat prøver å late som ingenting! Og jeg sitter igjen på et låst rom og tenker alt for mye. Opp i alt har jeg dårlig samvittighet og jeg føler masse skam! Jeg føler alt er min feil, men samtidig vet jeg at pappa må være syk fordi dette er ikke normal oppførsel. Jeg er sliten og lei av å alltid bli brutt ned for å så bruke lang tid på å bygge meg opp igjen. Og opp i alt har jeg nesten ikke krefter igjen til å dra på jobb, da jeg allerede har vært innenfor NAV-systemet pga utbrenthet. NAV samt fastlege vet alt om hjemmet, men de har alltid troen på at jeg skal klare meg selv slik at jeg kan få flyttet ut. Men nå må jeg nesten kaste inn håndkleet, da jeg rett og slett ikke vet hvordan jeg skal få penger til å flytte ut av dette syke hjemme da jeg bare har en deltidsjobb som ikke gir meg god nok økonomi til å klare meg selv.

Jeg har også opp i alt dette er sosial liv, samt prøver å finne meg en kjæreste. Men med tanke på at jeg aldri vet hva som møter meg når jeg kommer hjem, så velger jeg heller å avvise alle menn som prøver å være hyggelig mot meg, fordi jeg vil ikke dra de inn i helvete mitt. Jeg føler selv at jeg ikke fortjener kjærlighet opp i alt, da pappa flere ganger har manipulert meg til å tro at jeg klarer alt alene, og at han skal alltid godkjenne alle menn jeg driver på med. Å ja, jeg klarer veldig mye alene da jeg tidligere kom meg inn på et prestisje-studie selv med store konsentrasjonsvansker og ADHD, men sluttet fordi jeg ikke følte det var riktig osv, og hver dag får jeg høre at jeg må bli "det og det" for å bli godkjent av han, og alt annet er mindre viktig. JA, jeg er rett og slett litt vraket. Så det jeg ønsker med dette innlegget er å komme i kontakt med mennesker som har lik erfaring, eller folk som jobber innenfor familievern osv. Jeg trenger å snakke med noen utenforstående som kan bekrefte at det ikke er noe galt med meg, men at faren min er problemet! Håper noen virkelig vil hjelpe meg å forstå om pappa er syk eller ikke!

Anonymous poster hash: 51580...6a8

[minister-mio]

Du kan ikke bo der et sekund lenger

[AnonymBruker]

Flytt ut. Du vil få mer styrke til å støtte moren din om du kommer deg bort selv. Det er ikke noe mer å tenke på. Flytt og skaff deg psykolog.

Anonymous poster hash: db4d6...4a3

[AnonymBruker]

Du kan ikke bo der et sekund lenger

Takk for svar.

Nei, jeg skal kanskje ikke det.

Anonymous poster hash: 51580...6a8

[AnonymBruker]

Flytt ut. Du vil få mer styrke til å støtte moren din om du kommer deg bort selv. Det er ikke noe mer å tenke på. Flytt og skaff deg psykolog.

Anonymous poster hash: db4d6...4a3

Ts her.

Hei, ja jeg har lyst til å flytte. Men jeg har ikke rå til å flytte alene når jeg ikke får flere vakter på jobb, samt prøvd 2 jobber samtidig før uten hell. Vurderer å gå til fastlege igjen samt NAV, men tror ikke det vil hjelpe.

Anonymous poster hash: 51580...6a8

[Frk.K]

Du og din mor kan vel flytte sammen? Har hun en jobb slik at dere kanskje får råd da? Få dere begge ut av det huset med en eneste gang.

[AnonymBruker]

Du og din mor kan vel flytte sammen? Har hun en jobb slik at dere kanskje får råd da? Få dere begge ut av det huset med en eneste gang.

Mamma har jobb, og hun tjener bra. Bare synd hun ikke vil flytte. Jeg har prøvd å flytte med henne mange ganger, samt vært på visning med henne men hun sitter fast. Jeg må nok komme meg ut alene, vet bare ikke hvordan.

Anonymous poster hash: 51580...6a8

[Gjest Seajewel]

Har hatt det likedan. En jævel til far. Flytta da jeg var seksten og så meg aldri tilbake. Få han ut av livet ditt. Bo hos venner istedenfor om du kan.

[AnonymBruker]

Har hatt det likedan. En jævel til far. Flytta da jeg var seksten og så meg aldri tilbake. Få han ut av livet ditt. Bo hos venner istedenfor om du kan.

Okei, godt å høre at det finnes flere som har dritt fedre der ute. Jeg prøver å få han ut av livet mitt, men det å flytte høres veldig enkelt ut, men når økonomien ikke strekker til så er jeg dessverre fanget her hjemme.

Anonymous poster hash: 51580...6a8

[Gjest Mythic]

Du er 23 år, selvfølgelig er du ikke fanget hjemme. Gå på Nav og få hjelp til jobb og bosted. Du har startet tråder om dette før, men ikke foretatt deg noe som helst. Bedre at du faktisk handler enn å bare lage unnskyldninger for hvorfor du ikke er kommet deg vekk. Ingenting skjer av seg selv, det er kun opp til deg å ta grep og ta ansvar for eget liv.

[AnonymBruker]

Du er 23 år, selvfølgelig er du ikke fanget hjemme. Gå på Nav og få hjelp til jobb og bosted. Du har startet tråder om dette før, men ikke foretatt deg noe som helst. Bedre at du faktisk handler enn å bare lage unnskyldninger for hvorfor du ikke er kommet deg vekk. Ingenting skjer av seg selv, det er kun opp til deg å ta grep og ta ansvar for eget liv.

Ja, nå må jeg faktisk ta turen å gjøre noe med det men husk at jeg har prøvd. Det er faktisk ikke enkelt å stå imot et system som mener at du klarer alt alene.

Anonymous poster hash: 51580...6a8

[Gjest Mythic]

Ja, nå må jeg faktisk ta turen å gjøre noe med det men husk at jeg har prøvd. Det er faktisk ikke enkelt å stå imot et system som mener at du klarer alt alene.

Anonymous poster hash: 51580...6a8

Det skjønner jeg, men dette blir ikke bedre før du gjør noe med det. Det er den harde virkeligheten. Lykke til!

[Gjest Jon blund]

herrejesus kom deg ut og vekk fra det stedet. Finn deg noen som kan hjelpe.

[Gjest Seajewel]

Ja, nå må jeg faktisk ta turen å gjøre noe med det men husk at jeg har prøvd. Det er faktisk ikke enkelt å stå imot et system som mener at du klarer alt alene.

Anonymous poster hash: 51580...6a8

Forklar situasjonen, har du ikke jobb da? Prøv å få kommet deg vekk, det ødelegger deg mer enn du selv tror selv om du er fullstendig klar over at dette er skadelig. Jeg klarte det som seksentåring. Du klarer det du også, det er jeg sikker på!

[AnonymBruker]

Forklar situasjonen, har du ikke jobb da? Prøv å få kommet deg vekk, det ødelegger deg mer enn du selv tror selv om du er fullstendig klar over at dette er skadelig. Jeg klarte det som seksentåring. Du klarer det du også, det er jeg sikker på!

Ja, jeg har forklart situasjonen flere ganger men jeg føler at jeg bare blir henvist rundt i et stort system, og til slutt er det ingen hjelp å hente. Men ja, jeg bør kanskje ta enda en tur.

Etter jeg sluttet på studiet har jeg bare bodd hjemme, og nå jobber jeg i et vikarfirma og jeg får bare jobb når de trenger hjelp, dvs nå har jeg "fast jobb" i to uker. Så jeg har ingen fast jobb da jeg ønsker å studere igjen til høsten i Oslo.

Anonymous poster hash: 51580...6a8

[Gjest Atheena]

Har du noen oppsparte midler til depositum? Du skriver at moren din tjener godt så kanskje hun kan hjelpe deg?

Hvorfor klarer du ikke å få deg en fulltifsjobb? Hvis du ønsker det så klarer du det. For å være ærlig så tror jeg det er noe i deg som gjør at du blir boende og finner på unnskyldninger for å ikke flytte. Hadde du ønsket det hadde du klart å flyttet, hvis du venter på å få hjelp fra NAV så tror jeg at du kan vente forgjeves. Ta kontroll over livet ditt og slitt med unnskyldningene! Mange som er i langt verre situasjon enn deg som også har omsorg for barn klarer det så hvorfor skal ikke du?

Det er helt klart noe som holder deg tilbake her!

[Betasuppe]

Mamma har jobb, og hun tjener bra. Bare synd hun ikke vil flytte. Jeg har prøvd å flytte med henne mange ganger, samt vært på visning med henne men hun sitter fast. Jeg må nok komme meg ut alene, vet bare ikke hvordan.

Anonymous poster hash: 51580...6a8

Moren din er medskyldig så lenge dette har pågått! Hun er en voksen person som har kunnet velge hele tiden, hun kan si nei, ringe politiet etc. Det kan ikke dere, dere var barn.

Jeg hadde tvert kutta kontakten med begge. Det er bedre å bo på et sted med bedriten standard og lite areale eller kollektiv, enn hjemme...

Flytt så fort som mulig, og ikke se deg tilbake. Kutt all kontakten og være åpen med alle om hva slags drittsekk han har vært, og gjerne om hvor passiv moren din har vært i det hele.

[AnonymBruker]

First thing: Du _må_ ut. Du må stille harde krav til NAV, du har rett på sosialhjelp og bolig om du ikke kan forsørge deg selv (om du ikke har tjent nok til å få arbeidsledighetstrygd). ALT er bedre enn å bo i et hjem med psyksik terror, selv om standarden er dårlig som betasuppe over foreslår. Kan du snakke med noen i familien din til å låne deg penger inntil du får støtte fra NAV? Kjenner du noen som har et rom ledig du kan leie for en grei penge? Da kan du sannsyligvis klare deg selv med deltidsjobb. Nei, det blir ikke et fett og økonomisk romslig liv, men det viktigste for deg nå er å overleve. Om det så er noen som har en campingvogn du kan låne og som du kan bo i så er alt bedre enn dette hjemmet.

Anonymous poster hash: 8212c...5f8

[AnonymBruker]

Og nei, faren din er overhodet ikke normal (du spurte sist i innlegget ditt). Det er ingen andre enn lege som kan stille diagnoser og om han er en psykopat eller bare en drittsekk kan man jo ikke vite. Men det spiller jo egentlig ingen rolle, du må uansett vekk.

Anonymous poster hash: 8212c...5f8

[AnonymBruker]

dra til fastlegen og få hjelp til å planlegge livet ditt utenfor dette forferdelige stedet....!!! fastlegen vil hjelpe deg med kontakter.... her får du bruke alle pengene du har på å kunne bo et annet sted enn under dette taket.. .. psyken din er noe av det viktigste du har...!!! hjelp deg selv ... og gjør det nå !!!

Anonymous poster hash: b1de2...562