Når er det egentlig nok? Far med sterke tegn på Psykopati! HJELP

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne (23), og jeg bor dessverre hjem igjen, da jeg sluttet et veldig tungt studie. Jeg er oppvokst i et tyrann-hjem der pappa herser og regjerer, og mamma drikker for å dempe smertene. Jeg har flere ganger lagt ut tråder her på KG etter helger da pappa har ødelagt oss alle, men jeg finner ikke disse trådene så jeg skal forklare igjen. Håper dere tar dere tid til å lese dette, da jeg rett og slett trenge hjelp nå!

Lang historie kort så har min far gjennom mange år ødelagt veldig mye for alle i familien. Han er en typisk sjarmør som alle liker, men under taket i hjemmet er han et rent helvete å bo med. Han er et typisk løvetann-barn som selv ble oppvokst i et dysfunksjonelt hjem, og han har klart seg veldig bra. Han driver eget firma, samt selger eiendom så penger er noe han har veldig mye av selv om han er sykelig grådig. Med tanke på at han kjører rundt i nabolagets feteste bil, samt snakker med alle så liker egentlig alle naboene han, men det er mye de ikke vet.

Han er veldig flink til å kritisere oss, og særlig min mor og min bror. Min bror ble flere ganger banket opp av pappa av de minste grunner. Og min mor har gjennom 35 år blitt kritisert, manipulert, psykisk og fysisk terrorisert, og sykeliggjort av min far så hun er det ikke mye igjen av stakkars. Jeg har han aldri rørt, men de psykiske arrene bærer jeg preg av enda. Jeg husker spesielt godt da jeg var liten og min bror hadde svart pappa da pappa kalte han feit og stygg, alt endte i at pappa banket opp broren min rett foran meg. Og jeg husker også at pappa dro broren min etter seg opp trappen for å vise mamma hvem som var sjefen. Jeg husker at jeg ble redd, og at jeg sprang ut for å hente hjelp til en av naboene, men pappa kom etter meg å dro meg inn igjen. Jeg husker spesielt godt at han smilte til meg å forklarte meg at jeg hadde misforstått, og at jeg skulle få godteri av han om jeg ikke sa noe. Så dumme lille meg ble med han på butikken, og alt ble plutselig bra igjen. I tillegg til alt dette så har ikke mamma flere venner igjen, da det virker som han har "isolert" oss mot andre, slik at han kan herje som han vil. Og like moro er det hver gang jeg har besøk på rommet å han begynner med terroren sin på stuen, og når han kommer inn på rommet mitt er han kjempe glad, kun fordi jeg har besøk... Slike hendelser har jeg opplevd flere ganger men mye er fortrengt så jeg husker ikke alt. En gang var det så ille at jeg måtte ringe politiet samt barnevernet, og det viste seg at de hadde vært hjemme til oss før da jeg var liten, noe jeg heller ikke husker.. Men siden jeg var 17 år den gangen så var jeg og storebroren min for "voksen" til å ta imot hjelp fra det offentlige.

Min bror er mer skadet enn meg, og saken gjør det ikke bedre etter han fikk diagnosen asberger for noen år siden. Så det å prate med han om det som har skjedd er veldig vanskelig for han viser ikke noe tegn for følelser osv. Men jeg er glad for at han fikk hjelp og at han endelig kom seg ut av galehuset. Nå er det bare meg igjen, men jeg kommer meg ikke ut! Når jeg forlater redet sitter jeg igjen med dårlig samvittighet fordi jeg føler et ansvar for å passe på hjemme, samt passe på moren min. Å jeg har prøvd flere ganger å flytte ut, men jeg kommer på et eller annet vis alltid hjem igjen. Men nå etter hendelsen som skjedde i helgen, er jeg på nippet til å gi opp det å "forandre" min far, samt passe på moren min. Det som skjedde var at jeg hadde avtalt med ei venninne å ta det med ro å se en film hjemme til meg på rommet. Plutselig ringer pappa og ber meg om å kjøre han og søstra hans til byen, og jeg forklarte at jeg hadde planer om å ta noen glass vin så det passet ikke så bra, men han gir meg alltid så dårlig skyldfølelse samt samvittighet når jeg sier nei, så jeg sa ja fordi han sa de skulle kjøres ganske snart. Da sitter jeg på rommet å venter på at han skal kjøres, men de skulle ikke dra før klokken 12 på kvelden så planene om vin og kos ble lagt på hylla denne kvelden igjen.. Plutselig når jeg kjører han og søstra så merker jeg at han er i en "psykotisk" stemning, en stemning han noen ganger havner i og da er han ikke enkel å ha noe med å gjøre.. Han begynte plutselig å legge planer om at jeg skulle hente de klokken 3 i byen på natten, men jeg hadde som sagt planer om å legge meg tidlig den kvelden.

Alt endte i kjefting samt psykisk terror, og jeg fikk beskjed om at jeg hadde bare å hente de fordi han bestemte osv.. Venninna mi ble veldig sjokkert, og jeg sa ifra til han at jeg ikke var interessert i å hente han da han snakket til meg på denne måten, samt alltid ber meg om tjenester i siste liten. Kvelden gikk å plutselig ringte han, å jeg kom faktisk å hentet de da jeg fikk dårlig samvittighet for å si nei. Når jeg endelig hadde kommet fram til byen, hadde han invitert med ei ukjent dame inn i bilen som jeg skulle kjøre hjem, og hele turen hjem var et helvete. Han begynte først å kritisere meg fordi jeg var så lite glad, så han oppfordret meg foran alle de andre i bilen til å smile litt mer, men da kjente jeg at det var nok. Så masken sprakk og jeg ropte hold kjeft din jævla drittsekk til han i bilen, og mamma var faktisk helt enig med meg. De rundt oss begynte å gjennomskue han, da han rett og slett manipulerer alle samt prøver å bestemme alt uansett hvor vi er. Når vi hadde satt av hun ukjente damen samt kjørt hjem tante så grudde jeg meg allerede til å komme hjem, fordi jeg viste at han ville lage bråk fordi han ville. Jeg satt stiv i bilen og garden var oppe, og plutselig begynte pappa og rope at mamma var ei dritt kjerring, og at han ville flytte langt vekk fra alle. Og han mente at jeg var en liten drittunge som aldri fikk til noe, men jeg svarte han at han burde være takknemlig for at jeg kjørte han, samt hentet de når jeg egentlig hadde lagt andre planer. Men dette skjønner han ikke, han bare kjørte på samt sparket i setet og rev opp døren for å så slå til bilvinduet mitt så det nesten knuste rett foran alle naboene. Jeg ble faktisk ikke redd, fordi jeg håpet på at han kunne slå meg i ansiktet isteden, for jeg har så lyst å vise folk hva han gjør mot oss gjennom mange år. Men pappa er smart, han etterlater aldri synlige skader' bare psykiske. Så når mamma prøvde å gå etter han igår kastet jeg henne inn i bilen å vurderte å kjøre henne til et krisesenter, fordi jeg har erfaring med galskap når de begge er fulle sammen. Alt resulterte i et raseri-anfall fra min side der jeg forklarte mamma at jeg kom til å banke dritten av henne om hun igjen gikk tilbake til han, og jeg truet henne opp i alt med å kutte alt av bånd til hun og pappa for godt! Ja, jeg har ikke blitt meg selv lengre, men fy faen hvor mye sinne jeg har i meg.

Nå er enda en helg/dag ødelagt, Og når jeg våknet idag lå pappa på sofaen å sov ut rusen mens mamma desperat prøver å late som ingenting! Og jeg sitter igjen på et låst rom og tenker alt for mye. Opp i alt har jeg dårlig samvittighet og jeg føler masse skam! Jeg føler alt er min feil, men samtidig vet jeg at pappa må være syk fordi dette er ikke normal oppførsel. Jeg er sliten og lei av å alltid bli brutt ned for å så bruke lang tid på å bygge meg opp igjen. Og opp i alt har jeg nesten ikke krefter igjen til å dra på jobb, da jeg allerede har vært innenfor NAV-systemet pga utbrenthet. NAV samt fastlege vet alt om hjemmet, men de har alltid troen på at jeg skal klare meg selv slik at jeg kan få flyttet ut. Men nå må jeg nesten kaste inn håndkleet, da jeg rett og slett ikke vet hvordan jeg skal få penger til å flytte ut av dette syke hjemme da jeg bare har en deltidsjobb som ikke gir meg god nok økonomi til å klare meg selv.

Jeg har også opp i alt dette er sosial liv, samt prøver å finne meg en kjæreste. Men med tanke på at jeg aldri vet hva som møter meg når jeg kommer hjem, så velger jeg heller å avvise alle menn som prøver å være hyggelig mot meg, fordi jeg vil ikke dra de inn i helvete mitt. Jeg føler selv at jeg ikke fortjener kjærlighet opp i alt, da pappa flere ganger har manipulert meg til å tro at jeg klarer alt alene, og at han skal alltid godkjenne alle menn jeg driver på med. Å ja, jeg klarer veldig mye alene da jeg tidligere kom meg inn på et prestisje-studie selv med store konsentrasjonsvansker og ADHD, men sluttet fordi jeg ikke følte det var riktig osv, og hver dag får jeg høre at jeg må bli "det og det" for å bli godkjent av han, og alt annet er mindre viktig. JA, jeg er rett og slett litt vraket. Så det jeg ønsker med dette innlegget er å komme i kontakt med mennesker som har lik erfaring, eller folk som jobber innenfor familievern osv. Jeg trenger å snakke med noen utenforstående som kan bekrefte at det ikke er noe galt med meg, men at faren min er problemet! Håper noen virkelig vil hjelpe meg å forstå om pappa er syk eller ikke!

Anonymous poster hash: 0f712...b45

Anonymous poster hash: 0f712...b45

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg ser at det er mye skrivefeil i innlegget, men håper dere skjønner hva som står skrevet.

Anonymous poster hash: 0f712...b45

[AnonymBruker]

Du skriver at broren din har aspergers og du har ADHD. Jeg undres litt på hva dere er født med og hva som er påført dere som barn....

Barn som vokser opp i hjem som du beskriver lever ofte i noe som kalles "alarm-beredskap". Barna i slike hjem er alltid på vakt, bruker mye energi på å lage strategier og på å glemme / aldri glemme hva som kan komme neste gang. Barna vet at det kommer, men ikke når det kommer og går alltid rundt med en frykt i seg. PTSD er noe man kan utvikle av å ha levd under et slik regime over lengre tid.

Derfor tenker jeg at det kan (med trykk på kan) være at du og din bror utviklet ulike strategier for å takle dette og at disse har symptomer som har liket med aspergers og ADHD.

Uansett, det ble litt på sidelinjen.....

Mitt råd til deg er nå: RUN JASMINE, RUN LIKE THE WIND!

Du kan ikke redde din mor og du kan ikke hjelpe din far. Den eneste du kan hjelpe og redde er deg selv. Du kan ikke bo der igjen. Om så, søk hjelp på nærmeste krisesenter og ta kontakt med NAV ang. økonomisk hjelp for å etablere deg og å komme i arbeid, eve. få sykepenger dersom du ikke er i stand til å jobbe.

Har du noen venner (venners foreldre) eller noen andre i familien som kan bistå deg?

Anonymous poster hash: e953f...87c

[AnonymBruker]

Du skriver at broren din har aspergers og du har ADHD. Jeg undres litt på hva dere er født med og hva som er påført dere som barn....

Barn som vokser opp i hjem som du beskriver lever ofte i noe som kalles "alarm-beredskap". Barna i slike hjem er alltid på vakt, bruker mye energi på å lage strategier og på å glemme / aldri glemme hva som kan komme neste gang. Barna vet at det kommer, men ikke når det kommer og går alltid rundt med en frykt i seg. PTSD er noe man kan utvikle av å ha levd under et slik regime over lengre tid.

Derfor tenker jeg at det kan (med trykk på kan) være at du og din bror utviklet ulike strategier for å takle dette og at disse har symptomer som har liket med aspergers og ADHD.

Uansett, det ble litt på sidelinjen.....

Mitt råd til deg er nå: RUN JASMINE, RUN LIKE THE WIND!

Du kan ikke redde din mor og du kan ikke hjelpe din far. Den eneste du kan hjelpe og redde er deg selv. Du kan ikke bo der igjen. Om så, søk hjelp på nærmeste krisesenter og ta kontakt med NAV ang. økonomisk hjelp for å etablere deg og å komme i arbeid, eve. få sykepenger dersom du ikke er i stand til å jobbe.

Har du noen venner (venners foreldre) eller noen andre i familien som kan bistå deg?

Anonymous poster hash: e953f...87c

Hei. Ja, både psykologene og legene var usikker på om det kom fra barndom eller om det var genetisk. Men bestefaren min hadde asberger så det er veldig arvelig, så det er nok sant. Om jeg har ADHD det vet jeg ikke noe om, men jeg blir uansett bedre på medisiner.

Ja, jeg kan prøve å prate med NAV igjen men jeg har nærmest gitt opp..

Jeg har ei venninne jeg har bodd til, men hun har nok med sitt akkurat nå selv om hun ofte inviterer meg til å bo med henne. Ellers har jeg lite folk som kan støtte meg når det kommer til bolig, så jeg må nok enten fortsette å bo hjemme til jeg klikker helt, eller purre på NAV. Jeg har allerede prøvd å finne en jobb som kan gi meg flere vakter, men det er vanskelig å finne dessverre.

Anonymous poster hash: 0f712...b45

[AnonymBruker]

Hei. Ja, både psykologene og legene var usikker på om det kom fra barndom eller om det var genetisk. Men bestefaren min hadde asberger så det er veldig arvelig, så det er nok sant. Om jeg har ADHD det vet jeg ikke noe om, men jeg blir uansett bedre på medisiner.

Ja, jeg kan prøve å prate med NAV igjen men jeg har nærmest gitt opp..

Jeg har ei venninne jeg har bodd til, men hun har nok med sitt akkurat nå selv om hun ofte inviterer meg til å bo med henne. Ellers har jeg lite folk som kan støtte meg når det kommer til bolig, så jeg må nok enten fortsette å bo hjemme til jeg klikker helt, eller purre på NAV. Jeg har allerede prøvd å finne en jobb som kan gi meg flere vakter, men det er vanskelig å finne dessverre.

Anonymous poster hash: 0f712...b45

Hvordan vil det være for deg å ta kontakt med rehabiliteringsavdelingen i din kommune. Da tenker jeg fortrinnsvis på å få snakke med en psykiatrisk sykepleier og å få en kooridantor som både kan jelpe deg og som kan koordinere de tjenestene du har behov for. En ansvarsgruppe bestående av deg, psykiatrisk sykepleier, fastlegen (eve. helsesøster) og fra NAV.

Det tror jeg kunne vært fint for deg. Da kan du få hjelp fra flere hold og du vil ha en koordinator som samler hjelpen og ser til at du får det du trenger og har krav på.

Anonymous poster hash: e953f...87c

[mor88]

Jeg er 26 , og jeg har levd med en spykopat i barndommen. Har en utrolig historie selv.

[AnonymBruker]

Hvordan vil det være for deg å ta kontakt med rehabiliteringsavdelingen i din kommune. Da tenker jeg fortrinnsvis på å få snakke med en psykiatrisk sykepleier og å få en kooridantor som både kan jelpe deg og som kan koordinere de tjenestene du har behov for. En ansvarsgruppe bestående av deg, psykiatrisk sykepleier, fastlegen (eve. helsesøster) og fra NAV.

Det tror jeg kunne vært fint for deg. Da kan du få hjelp fra flere hold og du vil ha en koordinator som samler hjelpen og ser til at du får det du trenger og har krav på.

Anonymous poster hash: e953f...87c

Ja, det høres bra ut. Men hvem tar jeg kontakt med da? Ringer jeg kommunen?

Anonymous poster hash: 0f712...b45

[AnonymBruker]

Jeg er 26 , og jeg har levd med en spykopat i barndommen. Har en utrolig historie selv.

Da er vi flere gitt. Det er virkelig ikke enkelt å leve med slike.

Anonymous poster hash: 0f712...b45

[Mari Y]

Jeg vet ikke hvor mange råd jeg kan gi, men jeg vet at det er mulig å kontakte mentalhelses hjelpetelefon eller Kirkens SOS. 

 

For barn og unge har du også Alarmtelefonen for barn og unge, ung.no og Røde Kors' Kors på Halsen. Man kan også ringe til Alarmtelefonen for barn og unge ved misstanke om vold, omsorgssvikt eller overgrep mot barn eller ungdommer. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Mari Y skrev:

Jeg vet ikke hvor mange råd jeg kan gi, men jeg vet at det er mulig å kontakte mentalhelses hjelpetelefon eller Kirkens SOS. 

 

For barn og unge har du også Alarmtelefonen for barn og unge, ung.no og Røde Kors' Kors på Halsen. Man kan også ringe til Alarmtelefonen for barn og unge ved misstanke om vold, omsorgssvikt eller overgrep mot barn eller ungdommer. 

Tråden er snart 3 år gammel

Anonymkode: 3c08a...395

[AnonymBruker]

Du må komme deg vekk TS! Redd deg selv!! Moren din er voksen og må ta sine egne valg, men det betyr ikke at du trenger å bli værende der!

Er vokst opp i et hjem med en psykopat av en mor som også var umedisinert bipolar. Hadde en barndom fra helvete. Hun tok livet sitt da jeg var 17 og det var virkelig redningen. Min store plan var å komme meg vekk derfra og det ville antakelig involvert at jeg ikke fikk hatt kontakt med min kjære pappa. Er glad for at hun ikke er tilstede lenger, stygt å si men.. jeg har en helt syk fortid. Både pappa og jeg har fått gode liv, gudene vet hvordan det hadde sett ut om hun hadde vært i live enda. 

Det er veldig vanskelig å komme seg vekk fra en psykopat dessverre. De er flinke til å spille på samvittigheten, flinke til å manipulere. Man blir jo rett og slett hjernevasket i dems "fangenskap". Men du må være sterk og se til å pelle deg vekk derfra, hvorfor skal din far få ødelegge livet ditt på denne måten? Du fortjener bedre! Kom deg vekk og se deg aldri tilbake, prøv å skap deg en god framtid selv om fortiden har vært kjip. Du burde også få deg psykologhjelp for å få bearbeidet dette. Det kan være vanskelig på egenhånd. 

Klem til deg TS 

 

Anonymkode: beb75...f50

[Mari Y]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tråden er snart 3 år gammel

Anonymkode: 3c08a...395

Kan fint legge ut, fordet☺

[Drakan]

Har hatt en lignende oppvekst. 
Tror du faktisk har rett til hjelp med flytting via nav. Anbefaler deg å komme deg bort så fort som mulig. Jeg gjorde det litt for sent, og sliter nå ekstremt med depresjon og angst.  

Du har rettigheter, så håper du får skikkelig hjelp.