Klarer ikke glemme jente

[AnonymBruker]

Hei, jeg har holdt på litt med en jente som nylig kom ut av et vanskelig forhold. Vi har vært veldig mye sammen og har en utrolig god kjemi oss imellom og flere av vennene våres har påpekt at det har sett ut som det er noe mellom oss. Jeg har likevel vært usikker på om hun ser på meg mer som en venn eller noe mer. På meg virket det nesten som et bestevennskap. Hun er ikke en veldig fysisk person til vanlig såvidt jeg vet så når hun på en måte har satt seg helt inntil meg i sofaen, satt seg på fanget mitt på fest ol har jeg tolket dette som et tegn på at hun kanskje var intressert.

Tilslutt klarte jeg å bryte isen litt mens vi så en film sammen og endte opp med å ligge å holde rundt hverandre i sofaen, hun overnattet hos meg og vi ble liggende oppe og prate. Hun spurte meg om jeg hadde følelser for henne og jeg sa at jeg følte at det kunne bli noe mellom oss men at jeg ikke var forelsket. Hun sa også at hun ikke var forelsket, men at hun synes jeg var kjekk og at hun var litt intressert i meg, men at hun pga nylig brudd ikke var klar for noe forhold, og at ting derfor kunne ta litt tid. Hun ga utrykk for usikkerhet, og at hun var usikker på om vi burde være venner eller om det vi skulle prøve noe mer.

De neste dagene føler jeg ting går veien, vi har ikke sex eller kysser men vi er mer intime enn det vi har vært tidligere. Jeg inviterer henne på middag hjem til foreldrene mine, noe hun først takker ja til. Det var egentlig her problemene startet, hun trekker seg i siste liten, virker som hun får litt kalde føtter... Jeg får en laang tekstmelding der hun sier hun er redd for noe nytt, føler det blir litt for mye å møte familien min så tidlig, at hun er redd for å såre meg fordi hun ikke vil miste meg osv. Jeg spør henne om hun vil at vi skal være venner, men det får jeg ikke noe konkret svar på. De neste dagene fortsetter vi å flørte i kanskje en ukes tid før hun sier hun må ta en prat med meg. Da sier hun at hun ikke kommer til å bli klar på mange måneder og at hun ikke ville gi meg noe forhåpninger. Jeg sier det er greit og at vi kan være venner, men at vi da burde kutte ut å være fysiske med hverandre. Etter dette holdt vi kontaken daglig, men kuttet ut all flørtingen før hun dro bort i et par uker på ferie.

Når hun kommer tilbake var ting veldig annereledes, jeg merker hun viser interesse for meg og plutselig kysser hun meg. Hun sier at hun har savnet meg utrolig mye og at hun føler hun er mye bedre psykisk og at hun fikk en liten "pause" fra hverdagslivet som hun trengte. Hun var fortsatt veldig klar på at hun ikke var helt klar for å forplikte seg men at hun fort kunne bli det. Jeg merker også at hun klarer å slippe seg mye mer løs nå, vi begynner å ha sex hver dag og vi overnattet vel hos hverandre et par uker i strekk før ting stopper opp igjen. Jeg var kanskje dum som presset på så mye så fort selv om jeg følte at hun ville det. Jeg merker hun begynner å trekke seg litt mer unna noe jeg tar opp med henne og jeg spør om hun ser for seg et forhold eller om det ikke funker. Hun sier at jeg har alle egenskaper hun ser etter, at hun trives veldig med meg og at hun er tiltrukket av meg, men at pga omstendighetene i livet hennes så passer det ikke for hun å gå inn i noe forhold nå. Hun er også veldig på at når hun går inn i et forhold skal det vare livet ut og at hun ikke kan haste seg inn i ting når hun ikke føler seg klar. Vi blir enige om å ta avstand for å la følelser dø ut så vi ikke grøftekjører oss helt. Hun ber meg ta kontakt med henne hvis jeg vil treffe henne.

Dette har jeg ikke gjort og nå har vi ikke hatt kontakt på over 1 måned, jeg har bedt henne ikke kontakte meg også noe hun har respektert. Jeg føler meg fortsatt veldig usikker på følelsene mine. Selv om det kanskje ikke virker sånn på det jeg skriver så har jeg aldri følt jeg har vært forelsket i henne. Jeg ble ikke såret når hun ikke ville noe mer.. Samtidig så hadde jeg det så utrolig bra sammen med henne, jeg har selvfølgelig følelser for henne, men jeg er kanskje mer glad i henne enn forelsket på en måte. Jeg tenkte ting ville gå over av seg selv, men jeg savner henne akkurat like mye som for en måned siden. Jeg vet utmerket godt selv at jeg har vært veldig naiv slik jeg har drevet på, men jeg tenkte at det var verdt å ta sjansen og at jeg ville takle det mye bedre om det ikke fungerte. Dessuten har det hun har sagt og det hun har gjort ikke hengt helt på grep, jeg trodde ærlig og oppriktig at hun hadde følelser for meg noe hun har gitt intrykk av.

Anonymous poster hash: 5a187...ec4

[AnonymBruker]

Er det veldig dumt av meg å kontakte henne? Jeg føler en sterk trang til å gjøre det, samtidig er jeg redd det skal gjøre vondt verre..

Anonymous poster hash: 5a187...ec4

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg kan godt forstå at hun fikk kalde føtter av at du inviterte henne hjem til dine foreldre før dere har kommet dithen at dere er sikre på hvordan ting kommer til å bli/ikke bli mellom dere to. Jeg tror du bør vente litt med å kontakte henne.

Jeg leste nå at hun sa du kunne kontakte henne om du ville. Så det kan jo hende det er verdt et forsøk. Men noe sier meg at du gikk alt for raskt frem sist.

[AnonymBruker]

Vi er bare 20 år begge to og bor fortsatt hjemme. Men ja det var nok litt raskt ja, selv om hun hadde hilst på dem allerede. Det blir og kontakte som venner, om det så kan bli noe så vil jeg la det gå mer tid slik at ikke det samme skjer igjen, om det i det hele tatt er en reel grunn da og ikke en måte å avvise "høfflig" på?

Anonymous poster hash: 5a187...ec4

[AnonymBruker]

Oh my lord. Dette var slitsomt å else. Hvorfor må dere ta alt så seriøst med en gang og planlegge hvordan forholdet dere imellom skal være SÅ tidlig? Hvorfor kan dere ikke bare se det litt an? Det er jo tydelig at dere begge liker hverandre og at dere har kjemi. Hvorfor er hun så opptatt av at et evt. forhold skal vare livet ut? Dere er jo bare 20 år. Ta livet litt med ro. Dere dreper jo virkelig alt av det artige med å være i denne fasen.

Anonymous poster hash: 26e46...9cf