Å gå fra den man elsker

[AnonymBruker]

I natt dro han fra meg, kjæresten min gjennom to år. Vi har møtt hverandre i fire, men det tok altså et par år før vi definerte hverandre som kjærester.

I fjor vinter avslørte jeg ham som en utro drittsekk, han hadde truffet en gammel "venninne" over er par mnd - ihvertfall som jeg vet om. Vi skulle liksom prøve igjen etter å ha vært fra hverandre en stund. Jeg har vel skjønt at forholdet aldri ville la seg reparere, at tilliten aldri ville kunne bli den samme.

Likevel har jeg håpet og trodd, fordi han var mannen jeg elsket og så for meg å bli gammel med.

I de siste ukene har det vært lite nærhet mellom oss, jeg tok det opp for et par dager siden. Naturlig at man ikke hopper på hverandre flere ganger om dagen etter å ha vært sammen en stund, men jeg trenger i det minste kyss, berøring ... Bare nærhet. Han begynte å gråte og sa at han følte det samme, at jeg aldri tok initiativ til å være nær ham. Noe jeg ikke forstår, jeg synes jeg prøver hele tiden, men det har jeg tydeligvis ikke klart å formidle.

Videre begynte samtalen å dreie om fremtiden. Vi er i midten av 30-årene, jeg ønsker å ha en samboer, ikke en kjæreste som stikker innom i blant. Jeg vil ha barn før jeg blir for gammel, noe han også vil "en gang, men ikke enda" som han så svevende sier. Han er ikke klar for å flytte heller, enda jeg har sagt fra første dag at jeg ikke er flyttbar. Har en datter jeg ikke vil flytte på, og hun har en far hun skal få bo i nærheten av. Han har dessverre ikke forståelse for dette og spør hvorfor han må være den som "ofrer seg"

I går kveld spurte jeg om han traff noen andre igjen, om det var grunnen til at han var så fjern for tiden, at han kommer sjeldnere, og er så vag når vi snakker om fremtiden. Jeg sa også at det gjorde meg unødvendig usikker at han slår mobilen på lydløs så fort han kommer til meg, og spurte hvorfor han må gå langt unna meg hver gang han skal sende en melding... Han reagerte med sinne, kastet mobilen sin bort til meg og ba meg sjekke den hvis jeg var så mistenksom. Noe jeg ikke gjorde med det første. Forsøkte å snakke med ham, men han gjentok at jeg bare fikk sjekke og kontrollere alt han gjør siden jeg ikke stoler på ham.

Han ga seg ikke og i sinne gjorde jeg det. Hadde overhodet ikke lyst til å lese meldingene hans så jeg klikket på bilder, og det første jeg ser er at han har tatt et bilde av en dame jeg ikke kjenner. Det så ut som han hadde tatt bilde av pc'en sin, at det fra en videochat, ei pen jente som ligger på en seng og ser inn i kameraet. Bildet var fra mandag. Det var også en liten video av ham, som definitivt ikke har blitt videresendt til meg. Jeg spurte han hvem jenta var og hva som var greia med videoen. Han rev telefonen ut av hendene mine og sa at han ikke orket mer av sjalusien min.

Jeg må bare komme meg over ham. Jeg orker ikke mer, han bryter meg ned og gjør meg sjalu og mistenksom. Vet av erfaring at det snart kommer en melding eller telefon. Hvis vi snakker om det vet jeg også at sjansene er gode for at jeg mykner. Det vil jeg ikke. Jeg er nødt til å klare meg alene, men det gjør så vondt og jeg føler meg så svak. Jeg har vært flere forhold før men aldri brydd meg så mye for å være ærlig. Bruddene har vært enkle nok, jeg har aldri følt den voldsomme lidenskapen med noen annen, som regel har det vært en lettelse når ting tar slutt. All fornuft tilsier det dere vil si; kom deg unna, vær glad kvitt han. Og det kommer jeg sikkert til å bli, men hvordan kommer man seg dit? Hva skal smertelindringen være....

Anonymous poster hash: 3c598...8aa

[AnonymBruker]

Smertelindringen kan være at du har din verdighet i behold fordi du ikke tillater å bli behandlet som secunda-vare....At du fortjener kùn det aller beste fordi du har respekt for deg selv....Lykke til

Anonymous poster hash: 0543d...66e

[got2go]

Dette er en mann som vil såre deg og gjøre deg veldig frustrert i årene framover.

[AnonymBruker]

Han slettet sannsynligvis alle sms-samtaler før han kastet telefonen til deg, men tenkte ikke på bildene. For en DRITTSEKK!!!

Anonymous poster hash: b4aec...77f

[AnonymBruker]

Du trenger ikke en utro jævel ved siden av deg.

Anonymous poster hash: b4aec...77f

[Gjest Blomsterert]

I natt dro han fra meg, kjæresten min gjennom to år. Vi har møtt hverandre i fire, men det tok altså et par år før vi definerte hverandre som kjærester.

I fjor vinter avslørte jeg ham som en utro drittsekk, han hadde truffet en gammel "venninne" over er par mnd - ihvertfall som jeg vet om. Vi skulle liksom prøve igjen etter å ha vært fra hverandre en stund. Jeg har vel skjønt at forholdet aldri ville la seg reparere, at tilliten aldri ville kunne bli den samme.

Likevel har jeg håpet og trodd, fordi han var mannen jeg elsket og så for meg å bli gammel med.

I de siste ukene har det vært lite nærhet mellom oss, jeg tok det opp for et par dager siden. Naturlig at man ikke hopper på hverandre flere ganger om dagen etter å ha vært sammen en stund, men jeg trenger i det minste kyss, berøring ... Bare nærhet. Han begynte å gråte og sa at han følte det samme, at jeg aldri tok initiativ til å være nær ham. Noe jeg ikke forstår, jeg synes jeg prøver hele tiden, men det har jeg tydeligvis ikke klart å formidle.

Videre begynte samtalen å dreie om fremtiden. Vi er i midten av 30-årene, jeg ønsker å ha en samboer, ikke en kjæreste som stikker innom i blant. Jeg vil ha barn før jeg blir for gammel, noe han også vil "en gang, men ikke enda" som han så svevende sier. Han er ikke klar for å flytte heller, enda jeg har sagt fra første dag at jeg ikke er flyttbar. Har en datter jeg ikke vil flytte på, og hun har en far hun skal få bo i nærheten av. Han har dessverre ikke forståelse for dette og spør hvorfor han må være den som "ofrer seg"

I går kveld spurte jeg om han traff noen andre igjen, om det var grunnen til at han var så fjern for tiden, at han kommer sjeldnere, og er så vag når vi snakker om fremtiden. Jeg sa også at det gjorde meg unødvendig usikker at han slår mobilen på lydløs så fort han kommer til meg, og spurte hvorfor han må gå langt unna meg hver gang han skal sende en melding... Han reagerte med sinne, kastet mobilen sin bort til meg og ba meg sjekke den hvis jeg var så mistenksom. Noe jeg ikke gjorde med det første. Forsøkte å snakke med ham, men han gjentok at jeg bare fikk sjekke og kontrollere alt han gjør siden jeg ikke stoler på ham.

Han ga seg ikke og i sinne gjorde jeg det. Hadde overhodet ikke lyst til å lese meldingene hans så jeg klikket på bilder, og det første jeg ser er at han har tatt et bilde av en dame jeg ikke kjenner. Det så ut som han hadde tatt bilde av pc'en sin, at det fra en videochat, ei pen jente som ligger på en seng og ser inn i kameraet. Bildet var fra mandag. Det var også en liten video av ham, som definitivt ikke har blitt videresendt til meg. Jeg spurte han hvem jenta var og hva som var greia med videoen. Han rev telefonen ut av hendene mine og sa at han ikke orket mer av sjalusien min.

Jeg må bare komme meg over ham. Jeg orker ikke mer, han bryter meg ned og gjør meg sjalu og mistenksom. Vet av erfaring at det snart kommer en melding eller telefon. Hvis vi snakker om det vet jeg også at sjansene er gode for at jeg mykner. Det vil jeg ikke. Jeg er nødt til å klare meg alene, men det gjør så vondt og jeg føler meg så svak. Jeg har vært flere forhold før men aldri brydd meg så mye for å være ærlig. Bruddene har vært enkle nok, jeg har aldri følt den voldsomme lidenskapen med noen annen, som regel har det vært en lettelse når ting tar slutt. All fornuft tilsier det dere vil si; kom deg unna, vær glad kvitt han. Og det kommer jeg sikkert til å bli, men hvordan kommer man seg dit? Hva skal smertelindringen være....

Anonymous poster hash: 3c598...8aa

Det er mye som skurrer her. Han virker veldig manipulerende ut fra det du skriver,o for å være ærlig ser det ikke helt ut som om han vil satse på dere.

Smertelindring er det verre med,for brudd er vondt uansett. Men du må tenke at du har rett om du går fra ham,han er ikke den du trenger. Du tar ikke feil når det gjelder valget.

Ofte så tenker en at en får se det an,en får endre seg selv osv. En viker fra sine egne fornuftige beslutninger fordi en ikke orker det følelsemessige ved et brudd. Men det går ikke i lengden,en bare haler ut ting!

Tenk også på at han ikke er verdt flere av dine år. Du vil ha en som du kan ha tillit til.

Og så får du tenke at han fins. Tenk at du fortjener det beste for deg.

Lykke til.

[Jolene]

Du burde faktisk tenke på datteren din, hvem du innleder et forhold vil jo ha noe å si for din datter også. Hva med å ikke oppføre deg som en usikker tenåring, men faktisk sette din datter først for en periode?

[AnonymBruker]

Datteren min har vel aldri kommet i annen rekke til fordel for han eller noen andre, hvor får du det ifra? Tåler mye pepper for at jeg synes det er vondt å avslutte et forhold som likevel ikke er verdens beste, men å si at jeg setter en kjæreste foran datteren min er pisspreik.

Anonymous poster hash: 3c598...8aa

[Jolene]

Datteren min har vel aldri kommet i annen rekke til fordel for han eller noen andre, hvor får du det ifra? Tåler mye pepper for at jeg synes det er vondt å avslutte et forhold som likevel ikke er verdens beste, men å si at jeg setter en kjæreste foran datteren min er pisspreik.

Anonymous poster hash: 3c598...8aa

Når du over flere år har et ustabilt forhold gagner ikke det din datter positivt. Sier seg selv.

Endret 28. september 2014 av Jolene

[AnonymBruker]

Forholdet har vært stabilt nok inntil utroskapsperioden i fjor vinter. I de to første årene vi traff hverandre møtte han aldri datteren min. Vi var kjærester i 6 mnd før han fikk møte henne. Jeg blir ganske provosert av svaret ditt som hentyder til at jeg er en dårlig mor. Ja jeg har vært sammen med en mann som var utro, ja jeg valgte å prøve igjen, nå viser det seg at det ikke funker. Jeg har det vondt, naturlig nok, og spør egentlig om praktiske råd for å komme meg videre. Riktig så knekt at jeg lar usaklige kommentarer om at jeg prioriterer en mann foran datteren passere er jeg dog ikke.

Anonymous poster hash: 3c598...8aa

[AnonymBruker]

Det er ikke du som har vært utro, det at forholdet skjærer seg, eller at dere har hatt turbulens den siste tiden har ingenting med deg og forholdet ditt til datteren din.

De som har litt livserfaring utover at livet "går på skinner" vet at dårlige ting skjer. Å bli sveket av den man tror er sin livspartner er tungt, du ville ikke vært menneske i mine øyne, dersom du var i stand til å sende ham bort og være glad til "over natta".

Jeg synes du skal gi deg selv tid til å sørge, du har mistet en du er glad i, og det er lov å være lei seg, det er lov å gråte - uansett hva han har gjort mot deg. Du trodde han var den du skulle dele livet med, det er klart du har det vondt.

Smertelindringen du nevner kan for eksempel være trening eller jobb. Men her gjelder det å ikke overdrive, du skal ikke forsøke å drukne smerten i noe annet. La de vonde følelsene komme til overflaten en stund, anerkjenn dem, gi deg selv tid til å sørge. Om en stund er du klar til å tenke på andre ting, for eksempel ta deg en løpetur.

God klem til deg og masse lykke til videre.

Anonymous poster hash: 3c598...8aa