Bare jeg som

[AnonymBruker]

Ikke har det store behovet for å dra på langweekend i utlandet, eller langt bort i Norge, vekk fra barna?

Jeg drar selvsagt på jente kvelder og langhelg ikke så langt unna, men har da ikke behovet for å reise land og strand rundt, uten barna.

Det er av den enkle grunn at jeg er redd for at der skje noe med meg, og barna bli igjen alene uten foreldre. Jeg kan godt dra på tur langt vekk, med barna, for da er vi sammen om noe skulle skje. Kanskje lite rasjonelt, men likevel reellt for meg. Det hemmer meg ikke i dagliglivet i det hele tatt.

Anonymous poster hash: a0d24...c87

[AnonymBruker]

Det kan etterhvert hemme barna dersom de må avstå fra å reise fordi du vil at dere alltid skal være sammen i tilfelle noe skulle skje

Anonymous poster hash: 30177...38a

[AnonymBruker]

Det kan etterhvert hemme barna dersom de må avstå fra å reise fordi du vil at dere alltid skal være sammen i tilfelle noe skulle skje

Anonymous poster hash: 30177...38a

De skal da få slippe å avstå fra det, når den tid kommer at de er store nok til å begynne å reise!

Anonymous poster hash: a0d24...c87

[la Flaca]

De skal da få slippe å avstå fra det, når den tid kommer at de er store nok til å begynne å reise!

Anonymous poster hash: a0d24...c87

Hvor gamle er barna da?

Må si at jeg alltid føler meg litt urolig når jeg ikke har barna under mine vinger. Om det så bare er overnatting eller at jeg og mannen reiser bort ei helg, jeg slapper ikke helt av før vi er sammen igjen alle fire. Så jeg skjønner hva du mener. Men nå er mine 8 og 10 år, og jeg har vært mamma så lenge at behovet for voksentid overskygger uroen. Var på kjæresteferie i Thailand uten barn i 10 dager i fjor og det gikk helt fint det altså.

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna da?

Må si at jeg alltid føler meg litt urolig når jeg ikke har barna under mine vinger. Om det så bare er overnatting eller at jeg og mannen reiser bort ei helg, jeg slapper ikke helt av før vi er sammen igjen alle fire. Så jeg skjønner hva du mener. Men nå er mine 8 og 10 år, og jeg har vært mamma så lenge at behovet for voksentid overskygger uroen. Var på kjæresteferie i Thailand uten barn i 10 dager i fjor og det gikk helt fint det altså.

De er bare to og tre år gamle

Anonymous poster hash: a0d24...c87

[AnonymBruker]

De fleste ulykker skjer i hjemmet er det vel noe som heter..

Om livets "sirkel" går sin naturlige gang kommer du nok også til å dø før dem. Jeg tror du bare syr puter under skuldrene deres ved å tenke slik.

Anonymous poster hash: d8e6c...dca

[Bettina82]

Forstår faktisk tankegangen din. Vi kvidde oss lenge for å reise på storbyweekend bort fra ungene. At jeg eller han reiste med venner var noe helt annet, men sammen ventet vi med lenge. Jeg hadde samme tanke som deg egentlig, helt til jeg realitetsorienterte meg selv og fant ut at det var like stor sjanse for at vi døde i trafikkulykke på vei til "partid" på hytta 2 timer borte, som å dø i flyulykke på vei til London.

Kjenner litt på det ennå, og liker egentlig best å fly/kjøre langt sammen hele familien , selv om vi nå reiser bort mer enn hva vi gjorde før.

[AnonymBruker]

Det er mye større sjangs for å dø i bil på vei til noe i nærheten enn å dø på fly til london, thailand eller københavn.

Så logikken holder ikke mål. Det er også myenmer sannsynlig at du dør i bilen på vei til jobben, så du bør kanskje slutte med det og?

Anonymous poster hash: df0ab...755

[AnonymBruker]

Det er mye større sjangs for å dø i bil på vei til noe i nærheten enn å dø på fly til london, thailand eller københavn.

Så logikken holder ikke mål. Det er også myenmer sannsynlig at du dør i bilen på vei til jobben, så du bør kanskje slutte med det og?

Anonymous poster hash: df0ab...755

Jeg har ikke sagt det et logisk. Det er følelsen som er sånn. Jeg er klar over at liv og død ikke er noe man styrer. Men jeg har ikke noe behov for å reise utenlands eller kjøre 8 timer i bil for å koble av.

Forresten er det forsvinnende lite sjanse for at jeg skal dø på vei til jobb. Det er snakk om 2 km kjøring i en 40 og 50 km sone.

Forresten så tenker jeg ikke ene og alene på flyturen, men alt i forbindelse med en reise.

Anonymous poster hash: a0d24...c87

[AnonymBruker]

De fleste ulykker skjer i hjemmet er det vel noe som heter..

Om livets "sirkel" går sin naturlige gang kommer du nok også til å dø før dem. Jeg tror du bare syr puter under skuldrene deres ved å tenke slik.

Anonymous poster hash: d8e6c...dca

Hvordan syr jeg puter under skuldrene deres pga dette? Jeg hindrer da ikke de på noe vis med at jeg ikke drar langt vekk fra de? Man må da ikke ha foreldre som farter rundt for å ikke bli sydd puter under?

Anonymous poster hash: a0d24...c87

[AnonymBruker]

Forstår faktisk tankegangen din. Vi kvidde oss lenge for å reise på storbyweekend bort fra ungene. At jeg eller han reiste med venner var noe helt annet, men sammen ventet vi med lenge. Jeg hadde samme tanke som deg egentlig, helt til jeg realitetsorienterte meg selv og fant ut at det var like stor sjanse for at vi døde i trafikkulykke på vei til "partid" på hytta 2 timer borte, som å dø i flyulykke på vei til London.

Kjenner litt på det ennå, og liker egentlig best å fly/kjøre langt sammen hele familien , selv om vi nå reiser bort mer enn hva vi gjorde før.

Litt godt å høre flere

Hvor lenge ventet dere?

Anonymous poster hash: a0d24...c87

[Bettina82]

Litt godt å høre flere

Hvor lenge ventet dere?

Anonymous poster hash: a0d24...c87

Vel..vi utsatte det egentlig i flere år, men endte til slutt med å reise første gang når minsten var 3 år. De største var da 7, 9 og 10 år

Endret 28. september 2014 av Bettina82

[AnonymBruker]

Vel..vi utsatte det egentlig i flere år, men endte til slutt med å reise første gang når minsten var 3 år. De største var da 7, 9 og 10 år

Da har vi god tid, hehe

Anonymous poster hash: a0d24...c87

[Harlekin]

Ingen MÅ reise vekk, så hvis du ikke vil, gjør du ikke det. Det spiller ingen rolle hva andre synes og gjør. Jeg forstår deg godt, men har likevel vært en langhelg i utlandet borte fra barnet i forbindelse med bryllup. Ellers har jeg holdt meg i samme land som barnet, og føler ikke at det er noe stort offer akkurat.