Vil skvære opp med mamma - står fast

[AnonymBruker]

Hei. Dette blir langt, men jeg trenger virkelig råd fra noen som har vært i samme situasjon..

Jeg har hatt et ganske turbulent forhold til min mor fra da jeg var ca 13 år. (Og min far forsåvidt). Alt fra familieværnkontoret til BUP og barnevernet har vært innblandet i denne store knuta på tråden opp igjennom årene. Det har vært tøft for meg hjemme, mer enn tøft. Jeg droppet ut av første vgs fordi mine foreldre gjorde meg så nedbrutt. Både min far og mor har slått til meg og generelt vært slemme og jævlige.

Hovedproblemet tror jeg har vært at vi er så forskjellige. Har er helt forskjellig syn på ting. Jeg kunne skrevet side på side om dette, men prøver å holde det så kort som mulig nå, så får dere heller spørre.

Nå har jeg etter mye om og men flyttet ut hjemmefra etter råd fra blandt annet familieværnkontoret. Jeg vil så gjerne få en unnskyldning fra mamma for alt hun har gjort og hvordan hun har vært.

Jeg er fult klar over at jeg har vært en tenåring fra helvete, men jeg føler fortsatt at hun veier mye tyngre enn meg i det her.

Jeg har vært gjennom voldtekt, depresjon og selvmordsforsøk, og dette var noe mine foreldre taklet dårlig. Jeg følte arket ble straffet for at jeg slet. Mamma tvingte meg til å dra på skolen dagen etter at jeg prøvde å begå selvmord og gjorde ikke noe for å prøve å støtte meg eller hjelpe meg. Da var jeg 14.

Jeg tror at det mamma og pappa følte veldig på var at den lille gulljenta deres plutselig var blitt stor. De klarte ikke forstå og takle at jeg ble voldtatt som 14-åring.

Jeg ble fort voksen, men har alltid vært moden for alderen.

Så nå har jeg altså blitt 17 år og har flyttet ut sammen med kjæresten min, noe som har gjort meg veldig godt! Jeg ønsker så inderlig å ordne opp med mamma, men jeg ønsker også at hun skal innrømme og forstå hva hun har gjort og at hun på mange måter har mislyktes som mor for meg. Jeg elsker mamma og pappa over alt på jord, men jeg klarer ikke tilgi de uten videre. Jeg skulle gjerne tatt det første steget, men føler det blir helt feil.

Noen innspill..?

-jente 17

Anonymous poster hash: 7c317...f3b

[AnonymBruker]

Hei. Dette blir langt, men jeg trenger virkelig råd fra noen som har vært i samme situasjon..

Jeg har hatt et ganske turbulent forhold til min mor fra da jeg var ca 13 år. (Og min far forsåvidt). Alt fra familieværnkontoret til BUP og barnevernet har vært innblandet i denne store knuta på tråden opp igjennom årene. Det har vært tøft for meg hjemme, mer enn tøft. Jeg droppet ut av første vgs fordi mine foreldre gjorde meg så nedbrutt. Både min far og mor har slått til meg og generelt vært slemme og jævlige.

Hovedproblemet tror jeg har vært at vi er så forskjellige. Har er helt forskjellig syn på ting. Jeg kunne skrevet side på side om dette, men prøver å holde det så kort som mulig nå, så får dere heller spørre.

Nå har jeg etter mye om og men flyttet ut hjemmefra etter råd fra blandt annet familieværnkontoret. Jeg vil så gjerne få en unnskyldning fra mamma for alt hun har gjort og hvordan hun har vært.

Jeg er fult klar over at jeg har vært en tenåring fra helvete, men jeg føler fortsatt at hun veier mye tyngre enn meg i det her.

Jeg har vært gjennom voldtekt, depresjon og selvmordsforsøk, og dette var noe mine foreldre taklet dårlig. Jeg følte arket ble straffet for at jeg slet. Mamma tvingte meg til å dra på skolen dagen etter at jeg prøvde å begå selvmord og gjorde ikke noe for å prøve å støtte meg eller hjelpe meg. Da var jeg 14.

Jeg tror at det mamma og pappa følte veldig på var at den lille gulljenta deres plutselig var blitt stor. De klarte ikke forstå og takle at jeg ble voldtatt som 14-åring.

Jeg ble fort voksen, men har alltid vært moden for alderen.

Så nå har jeg altså blitt 17 år og har flyttet ut sammen med kjæresten min, noe som har gjort meg veldig godt! Jeg ønsker så inderlig å ordne opp med mamma, men jeg ønsker også at hun skal innrømme og forstå hva hun har gjort og at hun på mange måter har mislyktes som mor for meg. Jeg elsker mamma og pappa over alt på jord, men jeg klarer ikke tilgi de uten videre. Jeg skulle gjerne tatt det første steget, men føler det blir helt feil.

Noen innspill..?

-jente 17

Anonymous poster hash: 7c317...f3b

håper aldri min datter blir en så opprørsk tenåring. Skrekk og gru. Du må vel bare snakke med henne da. Men nytter ikke starte setningen med: du er en dårlig mor og alt er din feil - du er jo ikke akkurat gullungen du heller.

Anonymous poster hash: 80dab...632

[AnonymBruker]

håper aldri min datter blir en så opprørsk tenåring. Skrekk og gru. Du må vel bare snakke med henne da. Men nytter ikke starte setningen med: du er en dårlig mor og alt er din feil - du er jo ikke akkurat gullungen du heller.

Anonymous poster hash: 80dab...632

Unnskyld meg, men hva er det som feiler deg? Jeg har aldri gjort noen form for "opprør". Og jeg håper for Guds skyld du ikke mener at mitt selvmordsforsøk var et forsøk på å prøve å gjøre opprør.

Ts

Anonymous poster hash: 7c317...f3b

[AnonymBruker]

Har ikke noe godt svar å gi deg, TS, men ville bare ønske deg lykke til

Anonymous poster hash: 76555...154

[AnonymBruker]

håper aldri min datter blir en så opprørsk tenåring. Skrekk og gru. Du må vel bare snakke med henne da. Men nytter ikke starte setningen med: du er en dårlig mor og alt er din feil - du er jo ikke akkurat gullungen du heller.

Anonymous poster hash: 80dab...632

Hæ, leste du nettopp den samme posten som meg? I så fall, er du en jævla idiot?

Anonymous poster hash: de683...956

[Raven Emerald]

Skriv et brev, der du begynner med at du vil forklare hvorfor du er som du er. Fokusér på hvordan du føler det omkring det som er vanskelig, og ikke på at hun er en dårlig mor. Fortell hvordan du skulle ønsket at hun taklet ting, og avslutt med at du gjerne vil at dere "snakker ut" i brevform, siden man da kan få delt tankene sine uten å bli avbrutt. Og husk å få med at du forstår at dette nok har vært vanskelig for dem også, og at du gjerne tar i mot tanker de gjør seg om hvordan forholdet dere mellom kan bedres.

Vær dog obs på at de likevel kan ta det ille opp, slik at du ikke får den reaksjonen du håper på.

[AnonymBruker]

Unnskyld meg, men hva er det som feiler deg? Jeg har aldri gjort noen form for "opprør". Og jeg håper for Guds skyld du ikke mener at mitt selvmordsforsøk var et forsøk på å prøve å gjøre opprør.

Ts

Anonymous poster hash: 7c317...f3b

du skriver jo slev du var tenåring fra helvete, hvordan vil du jeg skal tolke det??? Ingen har nevnt noe om ditt selvmordsforsøk, herregud.

Anonymous poster hash: 80dab...632

[GammelKaktus]

håper aldri min datter blir en så opprørsk tenåring. Skrekk og gru. Du må vel bare snakke med henne da. Men nytter ikke starte setningen med: du er en dårlig mor og alt er din feil - du er jo ikke akkurat gullungen du heller.

Anonymous poster hash: 80dab...632

Når du har vært gjennom voldtekt, depresjon og selvmordsforsøk så er det nok ikke så jævlig lett å være en liten solstråle heller, da er det bare naturlig at ts ble utagerende og kanskje litt rebelsk. Foreldrene har nok ikke vært så gode på å takle dette slik de burde ha gjort.

Hva slags mor sender dattera på skolen etter et selvmordsforsøk?

Jeg har ikke så mye å bidra med ts, får bare ønske deg en bedre fremtid

[AnonymBruker]

Når du har vært gjennom voldtekt, depresjon og selvmordsforsøk så er det nok ikke så jævlig lett å være en liten solstråle heller, da er det bare naturlig at ts ble utagerende og kanskje litt rebelsk. Foreldrene har nok ikke vært så gode på å takle dette slik de burde ha gjort.

Hva slags mor sender dattera på skolen etter et selvmordsforsøk?

Jeg har ikke så mye å bidra med ts, får bare ønske deg en bedre fremtid

ts skriver hun var en helvetes tenåring, godt mulig det ble sånn etter alle opplevelsene. Men jeg ser også for meg lyving til foreldre, snike seg ut, råne med eldre gutter, drikking osv. Dette er ting jeg ikke håper min datter vil finne på. Du får prøve å fortelle moren din så godt du kan uten åangripe henne. Jeg kan fortsatt mene at jeg ikke håper datteren min blir en helvetes tenåring som du skriver.

Anonymous poster hash: 80dab...632

[AnonymBruker]

Hæ, leste du nettopp den samme posten som meg? I så fall, er du en jævla idiot?

Anonymous poster hash: de683...956

hun skriver hun var en helvetes tenåring, det er det jeg mente. JÆVELA IDIOT kan du selv være! Jeg har rett til å håpe at min datter ikke blir en helvetes tenåring.

Anonymous poster hash: 80dab...632

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje jeg ville ventet noen år før jeg konfronterte dem

Hva om de ikke synes de tok feil i det hele tatt?

Hva om de er kjipe mennesker og hadde vært det uansett?

Hva om de fortsetter å være kjipe mot deg og kanskje prøver å utnytte eller manipulere deg?

Det å skulle glemme og tilgi, gjenoppta kontakten med familien blir av og til romantisert på film og TV. Men det er ikke alltid slik at familien er bra mennesker og at alt som skulle til var en samtale om hvordan ting ble misforstått. Av og til er familiemedlemmer kjipe og de vil aldri behandle deg bedre uansett hvor mye du prøver å snakke dem til fornuft.

Dersom du tror det er lav sjanse for at alt det over er sant eller vil skje, så er det kanskje verdt er forsøk.

Det spørsmålet du kanskje burde still deg er: Klarer jeg å takle det dersom dette får det verst tenkelige resultat?

Klarer jeg å takle beskyldninger fra foreldrene min om at alt var min feil?

Du høres ellers ut som en oppegående 17-åring og jeg ønsker deg lykke til

Anonymous poster hash: 124a0...1b9

[AnonymBruker]

ts skriver hun var en helvetes tenåring, godt mulig det ble sånn etter alle opplevelsene. Men jeg ser også for meg lyving til foreldre, snike seg ut, råne med eldre gutter, drikking osv. Dette er ting jeg ikke håper min datter vil finne på. Du får prøve å fortelle moren din så godt du kan uten åangripe henne. Jeg kan fortsatt mene at jeg ikke håper datteren min blir en helvetes tenåring som du skriver.

Anonymous poster hash: 80dab...632

Haha, guri.. Jeg har aldri vært ute for å råne med eldre gutter, og har aldri vært noe særlig til å lyve heller. Drikking følger som regel med i tenårene uten at man trenger å kalle det "opprør". Men tenåring fra helvete mener jeg sur/frekk/ikke særlig keen på å tilbringe kvelden med mor og far foran kveldsnytt.

Ts

Anonymous poster hash: 7c317...f3b

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere andre forresten:-)

Ts

Anonymous poster hash: 7c317...f3b

[AnonymBruker]

Haha, guri.. Jeg har aldri vært ute for å råne med eldre gutter, og har aldri vært noe særlig til å lyve heller. Drikking følger som regel med i tenårene uten at man trenger å kalle det "opprør". Men tenåring fra helvete mener jeg sur/frekk/ikke særlig keen på å tilbringe kvelden med mor og far foran kveldsnytt.

Ts

Anonymous poster hash: 7c317...f3b

De fleste har vel hat en slik periode i livet, så du er nok ikke så mye verre enn oss andre da

Anonymous poster hash: fb123...840