Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Noen her som har diagnosen og som kan fortelle hvilken medisiner og behandling som har hjulpet dere?

Anonymous poster hash: b7542...d27

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke google dette? Eller lese gamle tråder?

Anonymous poster hash: e2022...cc7

[AnonymBruker]

Www.sinnslidelse.wordpress.com

Anonymous poster hash: 5cefd...ece

[AnonymBruker]

Jeg kan svare, selv om det er mange tråder om dette.

Terapi hjalp meg. Jeg lærte å godta meg selv og alle mine hinsides store følelser. Jeg har også lært at alt mitt sinne og all min redsel er ei kraft og at det kan jeg bruke til noe kreativt. Jeg bor også alene for å lære meg til å bli tryggere i mitt eget skinn. Jeg har også lært at dette må jeg leve med, og jeg tar en dag av gangen. Jeg har også blitt vennine med ei med samme diagsnose. Det hjelper, for da føler jeg meg ikke så alene om dette. Og så føler jeg meg normal sammen med henne. Det har en stor verdi.

Vær så snill å unngå medisiner. Det løser ingenting og bare dekker over det virkelige problemet.

Lykke til, du skal se at du får det bedre. Det fikk jeg

Anonymous poster hash: 30fc5...40c

[Kalbine]

Jeg har diagnosen, og går ikke på medisiner. Føler egentlig ingenting hjelper. Skal starte i gruppeterapi snart, men det tar lang tid. Har gått til samtaler i snart et år, og det har ikke hjulpet.

[AnonymBruker]

Det er ikke lenge siden jeg fikk diagnosen. Så det er et tøft skritt, å vite at det faktisk er noe galt. Tenkte i starten at jeg bare ikke var så god på det sosiale.

Jeg vet at det gjør mye positivt med meg, men at jeg også må jobbe ennå litt hardere enn andre.

F.eks med å holde igjen når jeg kjenner følelsene tar litt overhånd. Jeg føler ting så innmari sterkt til tider, så jeg kjenner at jeg bare må trykke inn bremsen og holde meg for meg selv, ellers kan det gå utover mange. Det å trykke på bremsen er nok det som krever mest energi fra meg. Og til tider tenke at det jeg føler er feil.

Behandlingen min består av timer hos psykolog hver uke, ellers jobber jeg mye med meg selv. Og pyskologen sier at jeg gjør så mye riktig allerede, må bare fortsette denne vei.
Medisiner trenger jeg ikke for jeg har ingen skikkelige depresjoner eller angsttilfeller. Jeg har også en annen personlighetsforstyrrelse som fyrer litt oppunder.

Grunnen min til å ha dette er mangel på omsorg i oppveksten. Utrolig kjipt at det setter spor så lang tid etter, selv når man tror at alt er ferdig. Men det har gitt meg mange svar på ting jeg har lurt på. Spesielt i relasjoner etter jeg ble voksen.

Anonymous poster hash: cd54f...876

[AnonymBruker]

Har den. Ingenting hjelper, går ikke på medisiner. Hurra for norsk helsevesen.

Anonymous poster hash: d0f55...9d3

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg har den diagnosen... Sliter veldig med relasjoner og det sosiale generelt. Har utfordret den sosiale fobien som var "diagnosen" min, men den blir ikke borte, og det er relasjoner som skaper problemer - ikke å snakke med folk.

Hva er kriteriene for å få diagnosen?

Anonymous poster hash: f8b67...489

[Kalbine]

Hei alle borderlinere.

Dette er kanskje ikke riktig sted å ta dette opp på.

Jeg har selv diagnosen, er 25, i oslo og føler meg så mutters alene med disse utfordringene.

Jeg har ingen venner lengre da det sosiale er så vanskelig, vil så gjerne men får det ikke til.

Jeg lurer på om det finnes vennegrupper for unge borderlinere, hvor man tja kan dele erfaringer, bli kjent også videre. Eller om det er interesse i å danne en slik?

Det er ikke like greit å dra på kafe med venniner som spør hvordan du har det, og du svarer bra. Selvom du egentlig vil si at du lå inne og gråt i hele går fordi du var så frustrert, eller at du haddelyst til å ta livet ditt, men lar være fordi hun ikke skjønner uansett.