Jeg trenger tips og råd

[AnonymBruker]

Hei alle sammen på Kvinneguiden. Håper dere vil lese innlegget mitt og komme med tips til meg. Hvordan kan jeg føle meg bedre? Kanskje har du noen erfaringer selv som du vil dele?

- Jeg føler at andre folk ser på meg som overlegen, i hvert fall ved første øyekast. Jeg er slank og har langt blondt hår, typisk jentene i Mean Girls. Dette tenker jeg på når jeg møter nye folk, og det gjør at jeg automatisk gjør meg selv underlegen overfor andre folk. Jeg tenker at de har rett, og mange ganger sier jeg "ja" uten å faktisk høre alt de sier. Jeg smiler og ler (kanskje litt for mye). Jeg føler meg ofte sliten etter å ha vært sosial, jeg føler jeg må smile og le for andre folk. Jeg føler jeg må være glad for andres skyld, og da blir det ganske falskt. Folk klarer lett å overtale meg. De kan være frekke og slemme uten at jeg sier fra, for jeg "ser" det ikke. Kanskje jeg er vant med det, og ikke sier fra? Jeg ser det ikke der og da, men senere ser jeg det. Et eksempel er eksen min. Han var egentlig en drittsekk mot meg. Han fikk meg til å tro at alt var min feil, han trua med selvmord og han overtalte meg mye. Jeg så det ikke der og da, men nå (1 år etter) har jeg endelig innsett det.

- Jeg klarer ikke å stole på gutter. Jeg tenker at de som oftest bare er ute etter sex. Jeg tenker at de først og fremst er ute etter det og kanskje de får følelser etterpå. Jeg vil helst ha følelser først og så ha sex med den jeg er glad i/elsker. Eksen min som jeg trodde skulle dele livet mitt med, forlot meg til fordel for en annen. Men han sa hele tiden at det kunne vært meg og vi kunne vært lykkelige. Dama dumpa han etter noen måneder og jeg øynet håp. Men til og med nå vil han ikke ha meg.. Kanskje var det like greit, for nå har jeg endelig innsett at jeg ikke vil ha en som ikke hadde meg som førstevalg. Likevel oppfører vi oss som kjærester og det føles bra, men vi sier ikke «jeg elsker deg» da. Jeg tror at han allerede leter etter en ny jente, så jeg har vært ganske stille i det siste når vi har snakket. Prøver å miste litt følelser for han rett og slett. Det føles så skummelt å bli kjent med andre gutter og jeg klarer bare ikke å stole på noen.

- Jeg er oppvokst i en familie der vi ALDRI har sagt «glad i deg» eller klemt hverandre. Jeg savna det ikke der og da, for jeg visste ikke at det var normalt at familier gjorde sånn. Men jeg har savna det veldig de siste årene, fordi jeg har sett at det er normalt å gjøre slike ting i en familie. Vi gir hverandre veldig sjelden komplimenter og det har gjort at jeg har blitt dårlig på å vise folk at jeg setter pris på dem. Jeg ble litt mobba og utestengt på skolen og på ungdomsskolen ble jeg urettferdig behandla av lærerne. Siden jeg ikke var datteren til en lærer på skolen, så fikk jeg alltid dårligere karakterer enn de andre. Det ble heldigvis bedre på vgs.

- Jeg har angst for å kjøre bil. Jeg hater det, og unngår det om jeg kan. Med en gang jeg setter meg inn i bilen, dunker hjertet mitt dobbelt så fort og noen ganger føler jeg at jeg skjelver. Det er ikke så ille om jeg kjører alene som oftest. Da pleier det å gå veldig fint og jeg kan faktisk synge og kose meg. Men har jeg med passasjerer så er jeg livredd for at noe skal skje, og at de skal «pirke» på noe om jeg gjør feil.

- Noen dager er jeg motivert til å søke jobb. Jeg har aldri hatt fast jobb før (kun sommerjobb). Andre dager er jeg livredd og tenker at jeg aldri kommer til å få jobb. Bare å få jobb på Cubus f.eks virker umulig. Jeg hadde en dårlig opplevelse på et intervju for 1 år siden. Kanskje det har noe med det å gjøre...Intervjuet jeg var på var som ekstrahjelp hos en bag-butikk og det burde egentlig ikke være noe problem, men jeg hadde NULL sjans på å få den. Intervjueren var frekk og dro meg lengre ned i gjørma. Jeg fortalte hva som skjedde til familien min og de ble forbanna på intervjueren.

- Jeg føler meg ofte så dum. På videregående hadde jeg mange toppkarakterer og jeg fikk et veldig bra snitt. Men nå føler jeg meg så dum. Det skjedde etter året mitt på VG3 Påbygg. Jeg ble syk, muligens fordi jeg var så stressa. Jeg fikk veldig dårlig immunforsvar og ble forkjøla sikkert 5-6 ganger på to mnd. Jeg fikk ekstreme kjevespenninger, var selvsagt veldig trøtt og foreldrene mine lurte på om jeg gikk på noe dop fordi jeg hadde så store pupiller. Hukommelsen min ble dårligere også. Etter dette har jeg følt meg så dum og treig. Ofte når jeg snakker må jeg konsentrere meg for å ikke stamme eller snakke feil. Og jeg har ofte problemer med å finne riktige ord til setningene mine. Det gjør at jeg er ekstremt dårlig på å fortelle historier og å komme frem til poenget. Kanskje har dette noe med at jeg muligens hadde (har) sosial angst? Jeg har vurdert å gå til psykolog, men er redd at jeg ikke får frem det jeg vil si og komme frem til poenget. Vanskelig å forklare, men det føles som om jeg ikke klarer å tenke når jeg snakker med folk. Ikke hele tiden, men veldig ofte.

- Jeg jobba med ei gammel venninne i sommer. Hun er to år eldre enn meg og jeg tenkte at dette kom til å gå greit for jeg ville ikke jobbe alene. Allerede første dagen på jobb tok hun på seg ørepropper og ville omtrent ikke snakke med meg. Hun svarte selvsagt om jeg spørte om noe, men det var lite prating. Vi hadde noen morsomme stunder innimellom, men etter hvert følte jeg meg veldig dum. Hun snakka til meg på en ekkel måte. Hun visste liksom alltid bedre enn meg og det virka som om hun ble sur når jeg ikke forstod alt hun mente. Hun snakka til meg på en «jøss, visste du ikke det en gang? Det vet jo alle!»- måte. Jeg var jo bare hyggelig mot henne hele tiden og jeg smilte og lo en del. Er det galt av meg? Kanskje det er det jeg gjør feil? Jeg har opplevd flere som hun, folk jeg har kalt venner. Mens de vennene som faktisk er greie mot meg tar aldri kontakt. Jeg må alltid ta kontakt selv.

Regner nesten med at det kommer noen "ta deg i sammen jente!" - innlegg, men håper det er noen som kan komme med tips og noen oppmuntrende ord

Hilsen jente 21

Anonymous poster hash: 1218b...cc9

[Gjest supernova_87]

Jeg har dessverre ikke et tips til ALT. Men jeg har et tips til det med å snakke med en psykolog. Dersom du får en henvisning og tilbud om psykolog må du ikke være redd for å ta i mot den hjelpen eller prøve det fordi du er redd for at du ikke kommer frem til poenget, eller at du høres dum ut, du kan sånn som du har gjort her skrive det til ham og passe på at du får skrivi alt tydelig sånn som du gjør her, og da vil han skjønne at selve det at du ikke kommer frem til problemene og har vanskelig med å snakke konkret og komme frem til poenget er en del av problematikken din, og en del av det du vil ha hjelp med.

Noen er svært syke når de går i behandling hos psykolog og det er klart at de ikke alltid klarer å holde fokus i terapitimene, men det betyr jo ikke at de ikke trenger hjelp. Jeg sier ikke at du er svært syk, men jeg sier at en god psykolog bør takle det at du ikke alltid vet hvor setningene dine skal ende opp!

[Gjest supernova_87]

Og når det gjelder det med å finne jobb, dette kan du jo også få hjelp til. Det er bedre å oppsøke hjelp og kanskje få en tilrettelagt arbeidspraksis enn at du går hjemme hele dagene uten å føle at du gjør noe med livet, det føles aldri godt.

Føler du deg deprimert? Det at man er treig og dum kan noen ganger skje om man er deprimert. Har du noen gang tenkt på det, eller passer ikke dette med hvordan du har det?

[AnonymBruker]

Og når det gjelder det med å finne jobb, dette kan du jo også få hjelp til. Det er bedre å oppsøke hjelp og kanskje få en tilrettelagt arbeidspraksis enn at du går hjemme hele dagene uten å føle at du gjør noe med livet, det føles aldri godt.

Føler du deg deprimert? Det at man er treig og dum kan noen ganger skje om man er deprimert. Har du noen gang tenkt på det, eller passer ikke dette med hvordan du har det?

Takk for svar

Jeg føler meg deprimert til tider ja. Mens noen få dager er jeg motivert og glad (ikke lykkelig, men faktisk litt glad). Jeg hadde kjærlighetssorg for en stund siden og da gikk jeg dager (kanskje uker) uten å engang trekke på smilebåndet. Og når jeg først smilte, føltes det så falskt. Jeg hadde ingen venner å være med heller. På 1 år var jeg med venner kun to ganger, ene gangen tilfeldig og andre gangen planlagt. Kjærlighetssorgen er heldigvis over, men disse problemene jeg har skrevet om, har jeg slitt med i mange år. Mamma og pappa maser om at jeg må skaffe meg jobb og jeg har grua meg så mye. Har søkt på noen jobber nå, men da kommer neste problem: Jobbintervju. Jeg merker at jeg er litt irritabel hjemme. Jeg er ihvertfall det innvendig, men håper det ikke vises så mye. Men når jeg en sjelden gang ser andre folk, så er jeg hyggelig og smilende. Jeg har ikke fortalt noen i familien min om problemene mine, de har nok å tenke på fra før. Dessuten hadde sikkert alle i hele familien fått vite det dersom jeg hadde fortalt det til mamma.

Jeg har alltid tenkt at dette sikkert ikke er noen grunn til å gå til psykolog og at jeg kan klare å bli bedre selv. Men jeg har prøvd og prøvd. Nå er jeg lei. Jeg føler ikke at jeg lever. Jeg har mista interessene mine, har aldri inspirasjon til å gjøre det jeg likte så godt før. Alt jeg vil nå er å se på serier i senga.

Jeg har en drøm om å skaffe meg egen leilighet, finne en jobb jeg trives i og finne en mann å dele livet mitt med. Håper det ikke er for mye forlangt Det virker bare ganske urealistisk og vanskelig.

Anonymous poster hash: 1218b...cc9

[AnonymBruker]

Jeg har nok vært ganske lik deg, og for meg handlet det om dårlig selvfølelse. Jeg vil også anbefale deg å snakke med noen, men hvis du føler det blir et for stort steg å ta nå, les f.eks. "Alt om selvfølelse" (Mia Törnblom), og se om ikke du kan kjenne deg igjen i en del der

Anonymous poster hash: 175d4...41d

[AnonymBruker]

Jeg har nok vært ganske lik deg, og for meg handlet det om dårlig selvfølelse. Jeg vil også anbefale deg å snakke med noen, men hvis du føler det blir et for stort steg å ta nå, les f.eks. "Alt om selvfølelse" (Mia Törnblom), og se om ikke du kan kjenne deg igjen i en del der

Anonymous poster hash: 175d4...41d

Takk for svar

Takk for tipset. Skal sjekke ut den boka. Hjalp det for deg?

Anonymous poster hash: 1218b...cc9

[Gjest supernova_87]

Takk for svar

Jeg føler meg deprimert til tider ja. Mens noen få dager er jeg motivert og glad (ikke lykkelig, men faktisk litt glad). Jeg hadde kjærlighetssorg for en stund siden og da gikk jeg dager (kanskje uker) uten å engang trekke på smilebåndet. Og når jeg først smilte, føltes det så falskt. Jeg hadde ingen venner å være med heller. På 1 år var jeg med venner kun to ganger, ene gangen tilfeldig og andre gangen planlagt. Kjærlighetssorgen er heldigvis over, men disse problemene jeg har skrevet om, har jeg slitt med i mange år. Mamma og pappa maser om at jeg må skaffe meg jobb og jeg har grua meg så mye. Har søkt på noen jobber nå, men da kommer neste problem: Jobbintervju. Jeg merker at jeg er litt irritabel hjemme. Jeg er ihvertfall det innvendig, men håper det ikke vises så mye. Men når jeg en sjelden gang ser andre folk, så er jeg hyggelig og smilende. Jeg har ikke fortalt noen i familien min om problemene mine, de har nok å tenke på fra før. Dessuten hadde sikkert alle i hele familien fått vite det dersom jeg hadde fortalt det til mamma.

Jeg har alltid tenkt at dette sikkert ikke er noen grunn til å gå til psykolog og at jeg kan klare å bli bedre selv. Men jeg har prøvd og prøvd. Nå er jeg lei. Jeg føler ikke at jeg lever. Jeg har mista interessene mine, har aldri inspirasjon til å gjøre det jeg likte så godt før. Alt jeg vil nå er å se på serier i senga.

Jeg har en drøm om å skaffe meg egen leilighet, finne en jobb jeg trives i og finne en mann å dele livet mitt med. Håper det ikke er for mye forlangt Det virker bare ganske urealistisk og vanskelig.

Anonymous poster hash: 1218b...cc9

Jeg skjønner at det føles urealistisk og vanskelig nå, men det trenger det ikke å være!

Det du skriver om at du ikke har inspirasjon til å gjøre det du likte før, og at du har mistet interessene dine er typiske symptom på depresjon. Jeg sier ikke at du har det, jeg er nok ingen lege, men det kan jo hende? For meg som i beste fall kun er en "hobbypsykolog" ( ) høres det sånn ut. Det med at man er nedstemt og at når man først smiler så føler det falskt passer også. Og dette er jo absolutt noe man kan få hjelp til! Som du sier kan jo det hende at dette kommer fra oppveksten din. Det at du ble holdt utenfor, at lærerene behandlet deg dårlig, og at det ikke er så mye synlig kjærlighet i familien din, det er ikke rart dersom dette har fått deg til å få et litt avstumpet følelsesliv.

Det er nok vanskelig å ikke ha så mange venner, og å føle at du ikke kan være ærlig om problemene dine til familien din, men vet du hva, det trenger ikke å være sånn for alltid. Den drømmen du har den kan bli sann! Bare ikke i morgen, og ikke neste uke, og kanskje ikke en gang om et år, men med tiden så vil litt etter litt falle på plass! Og det at du føler at nå er det nok, at nå vil du noen vei, det er kjempebra! Bruk det som motivasjon til å forsøke!

Har du vurdert å ta kontakt med NAV? Få dem til å hjelpe deg med å finne en jobb? På den måten kanskje du kan finne en tilpasset jobb, istedenfor å prøve og feile så mange ganger, det psyker jo oss ned å gå på smeller sånn ute i arbeidslivet, og det høres ut som du er veldig redd for dette.

Det høres ut som du bor hjemme og det er ingenting galt med dette, men du sier jo selv at du vil bo for deg selv. Det er mange ting i sammenheng med dette som må på plass og det kan være en travel prosess, men jeg tror at alle voksne mennesker har godt av å bo for seg selv, eller borte fra foreldrene i alle fall. Noen ganger er vi syke og det beste for oss er å bo i trygge omgivelser der noen kan hjelpe oss med hverdagen, men andre ganger kan det gjøre godt å komme seg ut fra "reiret" og stå på egne ben. Jeg tror for øvrig at NAV kan hjelpe deg med dette også. Hva med en individuell plan?

Du sier du kun vil sitte i senga og se på serier, og vi er nok begge enige om KUN dette ikke er noe særlig til liv, som du sier du føler ikke du lever, og det er en lang prosess å komme seg ut av dette. Finne seg et sted å bo, stå på egne ben, og begynne i jobb, bygge opp et sosialt nettverk og etter hvert finne en partner, det er mye. Men akkurat nå i dag og neste uke, mens du ennå tenker og finner ut hvordan du skal gjøre det fremover, kanskje det er nok å presse seg selv til å gjøre noe annet litt! Gjør noe av det du likte å gjøre før! Eller gå en tur i regnet, bare 10 minutter! Eller sett på stereoen og syng for deg selv, eller enda bedre kjør deg en tur for deg selv, og syng så høyt du vil! Bare gjør ettellerannet for å bryte den monotonien som er i hverdagen din nå

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det føles urealistisk og vanskelig nå, men det trenger det ikke å være!

Det du skriver om at du ikke har inspirasjon til å gjøre det du likte før, og at du har mistet interessene dine er typiske symptom på depresjon. Jeg sier ikke at du har det, jeg er nok ingen lege, men det kan jo hende? For meg som i beste fall kun er en "hobbypsykolog" ( ) høres det sånn ut. Det med at man er nedstemt og at når man først smiler så føler det falskt passer også. Og dette er jo absolutt noe man kan få hjelp til! Som du sier kan jo det hende at dette kommer fra oppveksten din. Det at du ble holdt utenfor, at lærerene behandlet deg dårlig, og at det ikke er så mye synlig kjærlighet i familien din, det er ikke rart dersom dette har fått deg til å få et litt avstumpet følelsesliv.

Det er nok vanskelig å ikke ha så mange venner, og å føle at du ikke kan være ærlig om problemene dine til familien din, men vet du hva, det trenger ikke å være sånn for alltid. Den drømmen du har den kan bli sann! Bare ikke i morgen, og ikke neste uke, og kanskje ikke en gang om et år, men med tiden så vil litt etter litt falle på plass! Og det at du føler at nå er det nok, at nå vil du noen vei, det er kjempebra! Bruk det som motivasjon til å forsøke!

Har du vurdert å ta kontakt med NAV? Få dem til å hjelpe deg med å finne en jobb? På den måten kanskje du kan finne en tilpasset jobb, istedenfor å prøve og feile så mange ganger, det psyker jo oss ned å gå på smeller sånn ute i arbeidslivet, og det høres ut som du er veldig redd for dette.

Det høres ut som du bor hjemme og det er ingenting galt med dette, men du sier jo selv at du vil bo for deg selv. Det er mange ting i sammenheng med dette som må på plass og det kan være en travel prosess, men jeg tror at alle voksne mennesker har godt av å bo for seg selv, eller borte fra foreldrene i alle fall. Noen ganger er vi syke og det beste for oss er å bo i trygge omgivelser der noen kan hjelpe oss med hverdagen, men andre ganger kan det gjøre godt å komme seg ut fra "reiret" og stå på egne ben. Jeg tror for øvrig at NAV kan hjelpe deg med dette også. Hva med en individuell plan?

Du sier du kun vil sitte i senga og se på serier, og vi er nok begge enige om KUN dette ikke er noe særlig til liv, som du sier du føler ikke du lever, og det er en lang prosess å komme seg ut av dette. Finne seg et sted å bo, stå på egne ben, og begynne i jobb, bygge opp et sosialt nettverk og etter hvert finne en partner, det er mye. Men akkurat nå i dag og neste uke, mens du ennå tenker og finner ut hvordan du skal gjøre det fremover, kanskje det er nok å presse seg selv til å gjøre noe annet litt! Gjør noe av det du likte å gjøre før! Eller gå en tur i regnet, bare 10 minutter! Eller sett på stereoen og syng for deg selv, eller enda bedre kjør deg en tur for deg selv, og syng så høyt du vil! Bare gjør ettellerannet for å bryte den monotonien som er i hverdagen din nå

Takk

Jeg har planer om å flytte ut snart. Flytte til en by og forhåpentligvis få nye venner. Jeg håper at pengene strekker til da. Jeg føler meg bedre når jeg bor borte. Jeg flytta ut som 15 åring på Vgs, men har bodd hjemme i 1 og 1/2 år nå. Siste gangen jeg bodde hjemmefra, var på folkehøgskole. Foreldrene mine trodde nok jeg søkte der bare for å ha det gøy og for å reise. Men jeg søkte for å prøve å bli kvitt den sosiale angsten. Jeg trenger venner. Ingen av de gamle vennene mine bor hjemme og dessuten tar de aldri kontakt heller. Og de som jeg kalte bestevenner før, tar heller ikke kontakt lenger. Jeg tok kontakt med de før sommeren (og da var det alltid jeg som tok initiativet). Så tenkte jeg at nå skal jeg vente til de tar kontakt, men det skjer jo ikke. Eneste jeg har er eksen min som forlot meg for en annen. Vi har kontakt daglig og har det gøy. Han har følelser for meg og jeg for han. Men han skjuler det for andre. Og han vil ikke ha meg som venn på Fb heller. Er foreldrene hans på vei inn i rommet, så må han legge på. Jeg var faktisk på besøk hos han etter at han ble dumpa (foreldrene var borte og vi var ikke med vennene hans) Da måtte jeg omtrent "gjemme" hodet under hetta om jeg skulle gå utenfor huset hans. Virker som han er redd at folk skal vite at vi er venner. Det liker jeg ikke. Det er kanskje ikke så lurt å besøke han mer...Men han er jo den eneste jeg har igjen.

Jeg kan kanskje kontakte NAV ja, takk for tipset. Jeg vil ha en jobb jeg kan trives i og der folk er hyggelige

Anonymous poster hash: 1218b...cc9

[Gjest supernova_87]

Takk

Jeg har planer om å flytte ut snart. Flytte til en by og forhåpentligvis få nye venner. Jeg håper at pengene strekker til da. Jeg føler meg bedre når jeg bor borte. Jeg flytta ut som 15 åring på Vgs, men har bodd hjemme i 1 og 1/2 år nå. Siste gangen jeg bodde hjemmefra, var på folkehøgskole. Foreldrene mine trodde nok jeg søkte der bare for å ha det gøy og for å reise. Men jeg søkte for å prøve å bli kvitt den sosiale angsten. Jeg trenger venner. Ingen av de gamle vennene mine bor hjemme og dessuten tar de aldri kontakt heller. Og de som jeg kalte bestevenner før, tar heller ikke kontakt lenger. Jeg tok kontakt med de før sommeren (og da var det alltid jeg som tok initiativet). Så tenkte jeg at nå skal jeg vente til de tar kontakt, men det skjer jo ikke. Eneste jeg har er eksen min som forlot meg for en annen. Vi har kontakt daglig og har det gøy. Han har følelser for meg og jeg for han. Men han skjuler det for andre. Og han vil ikke ha meg som venn på Fb heller. Er foreldrene hans på vei inn i rommet, så må han legge på. Jeg var faktisk på besøk hos han etter at han ble dumpa (foreldrene var borte og vi var ikke med vennene hans) Da måtte jeg omtrent "gjemme" hodet under hetta om jeg skulle gå utenfor huset hans. Virker som han er redd at folk skal vite at vi er venner. Det liker jeg ikke. Det er kanskje ikke så lurt å besøke han mer...Men han er jo den eneste jeg har igjen.

Jeg kan kanskje kontakte NAV ja, takk for tipset. Jeg vil ha en jobb jeg kan trives i og der folk er hyggelige

Anonymous poster hash: 1218b...cc9

Det høres en ut som en god idé og starte på nytt, og prøve å få seg nye venner! Jeg tror livet blir mye bedre med venner, så det hadde jo vært kjekt dersom du kunne møte noen nye!

Og han eksen din ... nja, det høres jo ikke bra ut å være med en som vil skjule deg, det gjør ikke godt for selvfølelsen akkurat!

Hold fast på dine ønsker om å komme deg noen vei, og drømmene om fast jobb og egen bolig og mann. Jeg har hørt et sitat som går sånn "To make dreams real first you have to have them". Bruk ønskene om å forandre situasjonen du er i som motivasjon til å gjøre noe med hvordan du har det og situasjonen din! Dersom du noen gang føler deg håpløs og trenger å blåse ut litt frustrasjon så kan du alltids sende meg en PM.

[AnonymBruker]

Det høres en ut som en god idé og starte på nytt, og prøve å få seg nye venner! Jeg tror livet blir mye bedre med venner, så det hadde jo vært kjekt dersom du kunne møte noen nye!

Og han eksen din ... nja, det høres jo ikke bra ut å være med en som vil skjule deg, det gjør ikke godt for selvfølelsen akkurat!

Hold fast på dine ønsker om å komme deg noen vei, og drømmene om fast jobb og egen bolig og mann. Jeg har hørt et sitat som går sånn "To make dreams real first you have to have them". Bruk ønskene om å forandre situasjonen du er i som motivasjon til å gjøre noe med hvordan du har det og situasjonen din! Dersom du noen gang føler deg håpløs og trenger å blåse ut litt frustrasjon så kan du alltids sende meg en PM.

Ja, blir nok godt å møte andre folk. Folk som er snille og ikke vil meg vondt

Eksen ja. Vet ikke om jeg klarer å kutte kontakten med han, men jeg bør kanskje ikke besøke han selv om det frister veldig...

Tusen takk skal du ha! Setter stor pris på at du tok deg tid til å svare meg og gi meg tips

Anonymous poster hash: 1218b...cc9