Vanskelig på nytt sted

[AnonymBruker]

Hei!

Vi er et par som har ei lita jente. Vi flyttet til et nytt lite sted for litt over et år siden pga. henne. Vi ville være nærmere familie og vi hadde ikke lyst til å oppdra henne i storbyen. Men det var ikke så lette å finne seg til rette her som vi hadde håpet. Vi har ikke blitt ordentlig kjent med noen i løpet av dette første året. Vi jobber ikke i denne bygda og har ikke funnet noen fritidsaktiviteter som passer oss hvor vi kan bli kjent med noen. Hun går i barnehage, og trivdes godt det første året. Nå har hun gått over til en avdeling for større barn, hvor hun er minst og eneste jente på sin alder. Hun gråter som regel når vi leverer henne, men de sier det går fort over og hun sier hun har hatt det bra når vi henter henne. Men når jeg spør hvem hun har lekt med, sier hun ofte "ingen". Nå lurer jeg på om hun burde bytte til en avdeling hvor det går andre jenter på hennes alder? Men det er jo ikke så lurt å bytte hele tiden, for det gir ikke stabilitet og trygghet. Noen som har noen tanker her?

Vi savner noen å være sammen med på fritida her, men skjønner ikke hvordan vi skal bli kjent med noen. Hvorfor skal det være så vanskelig? Har sett andre nye her som får barselgruppe og finner seg til rette med en gang. Naboene her er ikke veldig imøtekommende og heller ikke på vår alder. Jeg har heller ingen kvinnelige kolleger på den nye jobben min og det virker som at vi bare alltid er uheldige og at alt går så mye lettere for alle andre.

Noen som har erfaring med å være nyinnflyttet?

Anonymous poster hash: 39c70...979

Anonymous poster hash: 39c70...979

[minister-mio]

Du er opptatt av kjønn og alder. Både du og datteren din kan vel ha venner som er gutter og yngre eller eldre enn dere

[AnonymBruker]

Jeg og datteren min på 4 år flyttet til et nytt sted i august i år. Flyttet hit pga. jobb. og har allerede blitt kjent med mange mennesker. Datteren min trives godt i barnehagen, leker med barn som er bde yngre og eldre, gutter som jenter, og hun har begynt på turn.

Jeg har blitt kjent med flere av foreldrene i barnehagen og på turningen. I helgene har vi vært sammen med en ped.leder i en annen barnehage, som jeg ble kjent med gjennom turningen, og to mødre fra barnehagen.

Man må bare være litt aktiv og litt frempå. Snakke med de andre foreldrene i levering- og hentesituasjoner, delta aktivt i en aktivitet (egen eller barnas), være på tilbudssiden og ha tid til small-talk.

Er ikke alle man blir bestevenner med, men man har noen å snakke med og man bygger et nettverk.

Anonymous poster hash: 45aeb...758

[AnonymBruker]

Dette er et veldig lite sted(vi bor langt i nord), så det er ikke noe å være med på her. Vi må dra inn til byen som tar en tre kvarter, og det går ikke etter barnehagetid. Jeg prøver også så godt jeg kan å snakke med de andre foreldrene, men det hjelper lite når de sjelden har tid/interesse. Vesla leker selvfølgelig med jenter og gutter flere aldre, men det virker ikke som hun finner seg helt til rette sånn som før.

Det er heller ikke alle det faller naturlig for å være så utadvendte.

Anonymous poster hash: 39c70...979

[AnonymBruker]

Det er heller ikke alle det faller naturlig for å være så utadvendte.

Anonymous poster hash: 39c70...979

Jeg tror dessverre problemene deres kan oppsummeres i denne setningen, TS. Når man flytter til et helt nytt sted, uten å kjenne noen, tar du en beintøff avgjørelse. Det er ikke lett å miste naturlig nettverk og å starte på scratch. Jeg vil ikke såre deg, men man MÅ nødvendigvis være av den noe utadvendte typen for å skaffe seg et nettverk. Er du blid og åpen mot folk? Jeg vet i hvert fall med meg selv at jeg aldri tar initiativ til å være sammen med folk som er stille og inadvente, jeg har nok av folk i livet mitt som jeg kjenner godt og som gir meg mye. Når man ikke kjenner noen, må man være skikkelig på iversida for å komme innafor.

Tror du folk vet at du ønsker å bli kjent med dem? Begynn med å smile til folk, slå av en prat i naturlige situasjoner (på butikken, i barnehagen når du henter sammen med andre), og vær interessert. Still spørsmål. Engasjer deg i deres liv og det de forteller, og de vil fort være interesserte i å bli kjent med deg også.

Det virker som om du sitter der og synes litt synd på deg selv og barnet, og inntar en offerrolle. Det får deg ærlig talt ingen steder i den situasjonen du er. Hvis jenta di er litt av samme kaliber som deg, er det ikke barebare for henne å få venner heller. Hun lærer av å se på deg.

Anonymous poster hash: 75423...947

[AnonymBruker]

Hei kjære deg! Jeg kjenner meg mye igjen! Vi flyttet også til et nytt sted i fjor sommer, og jenta vår er alene jente på sin alder på avdelingen. Men hun leker med alle og ute treffer hun andre jenter på sin alder. Så jeg tror ikke hun lider pga. det. Dette stedet er ikke stort, men det skjer littegrann, slik at vi slipper å dra så langt. Det er klart at det hjelper på. Men er det ikke noen lekeplasser i nærheten hvor dere kan treffe folk da? Om du treffer folk på butikken kan du også slå av en prat. Man må bare utnytte de mulighetene man har.

Anonymous poster hash: 39c70...979

[Gjest Mrs. Random Nick]

Meld dere inn i FAU i barnehagen ved neste anledning. Da blir det flere som du kommer på hils med. Du melder deg inn der det første året, så melder faren seg inn der det neste året. Hvis dere da begge står på for å prøve å møte disse uformelt utenfor FAU-møtene også burde det jo bli større muligheter for å bli kjent med folk. Men det nytter dessverre lite om man ikke er bevisst på at man selv må ta initiativet på å snakke med de andre.

Endret 27. september 2014 av Spirrevirrevipp

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar alle. Jeg kan ikke være noe jeg ikke er, men tar hintet.

Det vsr kanskje dumt å flyttd til et så øde sted. Trodde man var mer synlig da, men vi vurderer sterkt å flytte tilbake til storbyen igjen. Alt var enklere der.

Anonymous poster hash: 39c70...979

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar alle. Jeg kan ikke være noe jeg ikke er, men tar hintet.

Det vsr kanskje dumt å flyttd til et så øde sted. Trodde man var mer synlig da, men vi vurderer sterkt å flytte tilbake til storbyen igjen. Alt var enklere der.

Anonymous poster hash: 39c70...979

Du kan ikke forvente at andre tar ansvar for din trivsel. Den må du ta ansvar for selv og det er du som må gjøre brorparten av jobben med å skaffe deg et sosialt nettverk.

Nå høres jeg kanskje hard ut, men jeg mistenker at du sitter på gjerdet og venter på at noen skal ringe på døra di. Slik fungerer det dessverre ikke.....

Vil du ikke aktivt gjøre noe for å trives så er det kanskje best at dere flytter tilbake.

Anonymous poster hash: 45aeb...758

[AnonymBruker]

Jeg flyttet med mitt barn nordover i fjor, uten partner.

Jeg er frampå i bhg oghar blitt kjent med flere som vi tilbringer tid med i helgene (hverdagene er temelig travle som de er).

Meld deg inn i FAU, kom dere ut på fjellet. Har dere vært ute og plukket bær i høst?

Dere må ut for å treffe folk. Ser det er mange facebookgrupper, kanskje det er en turgruppe, bli.kjent eller noe slikt for området dere har flyttet til?

Anonymous poster hash: 34d73...85b

[AnonymBruker]

TS her: Vet ikke om det skjer noe sånt. Vanskelig å finne info om denne gudsforlatte bygda. Men vi er da ute og går tur rett som det er. Treffer sjelden på noen kjentsfolk under 60... Jeg liker å klatre, men da må jeg inn til byen som er tre kvarter unna. Det er vanskelig å få til, siden mannen min ofte jobber kveldsskift, og jeg blir sittende hjemme med jenta. Tror ikke denne plassen passer for oss rett og slett.

Anonymous poster hash: 39c70...979

[AnonymBruker]

Hvor bor du da TS? Jeg har det på samme måte, bor også i nord og kunne gladelig kjørt tre kvarter ut av byen for å treffe deg

Anonymous poster hash: 01036...d4c

[AnonymBruker]

Kommunen har vel en hjemmeside der dere finner ut hvilke aktiviteter som tilbys innbyggerne. Selv i de minste bygder skjer det noe, det finnes noen foreninger. Kanskje bare jakt- og fiskeforening eller idrettslag, men ofte kor, bygdelag og noe i regi av kirka og røde kors. Hvor mange innbyggere er det der?

Jeg ville gitt det en sjanse, mange sier to år, men i noen bygder er det vanskelig å få innpass sosialt. Hvis bygda er liten er det litt merkelig at ingen har tatt initiativ og ønsket dere uformelt velkommen. Hva med dine kollegaer? Jobber du i nærmeste by? For de som bor på landet regnes ikke tre kvarter som langt å kjøre, men ser jo at i hverdagene kan tiden bli knapp. Dere må kanskje dele dere litt opp som par. De dagene han ikke jobber skift bør du få muligheten til å dra til byen f.eks. for å klatre. Blir du kjent med noen i byen er det nesten garantert at noen av disse kjenner noen i bygda og da er dere i gang.

Anonymous poster hash: 92e67...0f1