Spyr av tanken på å være sosial....

[AnonymBruker]

Har vært sånn en stund. Det går opp og ned. En dag kan jeg være veldig glad og lykkelig og ser positivt på ting.

Så snur det helt. Negativ, sur, blir fort lei og sint, orker ikke være sammen med noen. Vil bare furte. Og være alene.

Idag er en av de dagene. Og jeg begynner å bli lei.

Det er mye jeg er så redd for. Redd for døden. Redd for at samboer skal dra fra meg. Redd for at han skal forlate meg til fordel for en annen. At han går lei av meg og tullet mitt.

Vi ble invitert på fest til hans vennegjeng som jeg ikke Har truffet enda (har nettop flyttet hit), og jeg har virkelig virkelig ikke lyst til å dra. Det kniper seg i magen ved tanken på han sammen med en haug vakre jenter, spesielt en av dem. Hun ser ut som en modell og jeg er så redd for at han skal bli betatt og forelsket i henne.

Hater meg selv. Noen ganger vil jeg bare vekk fra jordens overflate og forsvinne for alltid.

Vet jeg må jobbe med selvtilliten min men hvordan? Jeg vet ikke hvordan?

Og jeg har allerede sagt nei til den festen. Jeg har ingen grunn til det annet enn at jeg et kjip kjæreste som ikke gidder bli kjent med hans venner. Orker bare ikke tanken på å være sosial, og le, og smile, og fortelle om meg selv, å være utadvendt. Jeg spyr.

Anonymous poster hash: 5e705...bb6

[AnonymBruker]

Høres ut som du er bipolar.

Anonymous poster hash: 1f15b...875

[AnonymBruker]

Hvis en har det så vanskelig sosialt, er det kanskje bedre å bo alene. Det blir ikke bra for den man er sammen med heller. Nettet snører seg sammen.

Anonymous poster hash: 4f3a4...392

[AnonymBruker]

Hvis en har det så vanskelig sosialt, er det kanskje bedre å bo alene. Det blir ikke bra for den man er sammen med heller. Nettet snører seg sammen.

Anonymous poster hash: 4f3a4...392

så jævlig svart..

er du deprimert? sosial angst? skaff deg noen å snakke med.

tanken er jævlig ja, men du elsker samboeren din så du tar å biter de tenna sammen og går på den festen. ja man kan bli betatt og forelska i andre, men sjansen for at det skjer når du er i samme rom er betraktelig mindre enn når du ikke er med. og tro du meg, fortsetter du og isolere deg/dere så kommer han til å dra alene på festene etterhvert. Ikke er det normalt å plutselig bli forelsket i en (attraktiv) jente du har vært venn med lenge når du selv har samboer og er forelska.

men som sagt, søk hjelp for å tømme deg og begynn å utfordre deg på ulike punkt (som festen).

Anonymous poster hash: 76815...ff0

[AnonymBruker]

så jævlig svart..

er du deprimert? sosial angst? skaff deg noen å snakke med.

tanken er jævlig ja, men du elsker samboeren din så du tar å biter de tenna sammen og går på den festen. ja man kan bli betatt og forelska i andre, men sjansen for at det skjer når du er i samme rom er betraktelig mindre enn når du ikke er med. og tro du meg, fortsetter du og isolere deg/dere så kommer han til å dra alene på festene etterhvert. Ikke er det normalt å plutselig bli forelsket i en (attraktiv) jente du har vært venn med lenge når du selv har samboer og er forelska.

men som sagt, søk hjelp for å tømme deg og begynn å utfordre deg på ulike punkt (som festen).

Anonymous poster hash: 76815...ff0

Ja sjansen for forelskelse er kanskje mindre. Men han vil uansett se på henne og sammenligne henne med meg. Jeg er helt gjennomsnittlig. Samboern ser ut som en gud så han kunne fått henne om han hadde ønsket det.

Kanskje han ikke forelsket seg, men han kan fortsatt tenke på henne og tenne pp henne, fantasere. Den tanken er så utrolig ødeleggende og er den største grunnen til at jeg ikke vil bli med og må sitte og være vitne til sikling på en annen dame.

De har forresten nettop truffet hverandre, da hun er ny i gjengen.

Jeg har så dårlig selvtillit at det gjør vondt.

Jeg har de siste mnd sluttet å trene og det har ødelagt ALT. Jeg har forandret hele personligheten min. Før var jeg glad, hadde livsglede og selvtillit. Følte jeg så ok ut og greide å kle meg i vanlige klær, gjemte meg ikke i store joggebukser og gensere som jeg holder på med nå.

Føler jeg greier ikke møte dem før jeg har trent og fått tilbake selvtilliten. Den betyr så mye.

Anonymous poster hash: 5e705...bb6

[Gjest Vevila]

Høres ut som du er bipolar.

Anonymous poster hash: 1f15b...875

Ut i fra det ene innlegget??

[Gjest Malanthor]

Forhold handler om å gi og ta.

Du kan ikke bare forkusere på deg selv og ikke gi noe tilbake. Da kommer samboer garantert til å forlate deg på et eller annet tidspunkt.

Men det virker jo også som om du trenger hjelp. Det du beskriver er hverken normalt eller sunt.

[AnonymBruker]

Ut i fra det ene innlegget??

Hun skriver hun varierer i humøret hele tiden.

Anonymous poster hash: 1f15b...875

[AnonymBruker]

Hun skriver hun varierer i humøret hele tiden.

Anonymous poster hash: 1f15b...875

dæven sant det! tenkte ikke på det! tenk på alle de udiagnostiserte bipolare vi har i Norge :cry:

Anonymous poster hash: 76815...ff0

[AnonymBruker]

dæven sant det! tenkte ikke på det! tenk på alle de udiagnostiserte bipolare vi har i Norge :cry:

Anonymous poster hash: 76815...ff0

Ut i fra innlegget hennes varierer hun fra å være i skyene en dag, for å så være i kjelleren. Det er ikke vanlig å ha så brå humørsvingninger så titt og ofte. At noen har en dårlig dag inni mellom er noe annet. Dette sitter nok dypere.

Anonymous poster hash: 1f15b...875

[AnonymBruker]

Har det sånn jeg også. Vil ikke møte broren hans . Det var forferdelig å møte foreldrene, og er det fortsatt. Heldigvis har han ikke mange kammerater. jeg hater når han drar på noe alene. Jeg vil ikke treffe mine venner engang, for er redd de skal bli forelsket i han. Forferdelig. Hater alt dette.

Anonymous poster hash: 1693b...907

[AnonymBruker]

Hun skriver hun varierer i humøret hele tiden.

Anonymous poster hash: 1f15b...875

Ja og da kan det like gjerne være emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Anonymous poster hash: c001f...304

[AnonymBruker]

Ut i fra innlegget hennes varierer hun fra å være i skyene en dag, for å så være i kjelleren. Det er ikke vanlig å ha så brå humørsvingninger så titt og ofte. At noen har en dårlig dag inni mellom er noe annet. Dette sitter nok dypere.

Anonymous poster hash: 1f15b...875

Mange som sliter psykisk har det slik, det er ikke tegn på en spesifikk diagnose alene. Dessuten er det ganske mange andre kriterier som skal oppfølges ved en bipolar diagnose.

Anonymous poster hash: b4a02...7dd

[AnonymBruker]

Mange som sliter psykisk har det slik, det er ikke tegn på en spesifikk diagnose alene. Dessuten er det ganske mange andre kriterier som skal oppfølges ved en bipolar diagnose.

Anonymous poster hash: b4a02...7dd

Dessuten kan humørsvingninger i seg selv kan også være et personlighetstrekk, ikke nødvendigvis koblet til en psykisk lidelse eller symptom på det.

Hvis vedkommende med humørsvingninger har måter å takle dem på, er det ikke nødvendig å sykeliggjøre dem seg selv.

Anonymous poster hash: 6f813...888

[AnonymBruker]

Bipolaritet var det første som slo meg også når jeg leste første avsnitt. Ikke bare humørsvingningene men også at hun blir sint når hun er "nede", i depresjons-"modus".

Hun beskriver fasen hun er i nå rimelig lik det jeg har det for tiden.

Er nede, orker ikke folk, vil bare være alene, tanker rundt det meste er negative. Jeg har også ikke kommet meg på trening på 6 uker. Jeg orker, nei klarer ikke, å være rundt så mye folk og lyd.

Jeg sitter her og skal på butikken og jeg er små-kvalm. Jeg vet jeg må ut men magen knyter seg i angst og motvilje.

Det kunne ikke falle meg inn å dra i festlig lag med mange og ukjente mennesker slik jeg har det nå. Om jeg skulle finne på å prøve å presse meg så ville kroppen uansett stoppet meg. Ved akkurat det TS beskriver, kvalme og angst.

Om jeg mot all formodning skulle presse meg til (som jeg har gjort, eksponeringsterapi) så er jeg psykisk helt nedkjørt i flere dager etterpå og får ikke hverdagen til å gå rundt.

Jeg hadde da "over-forbrukt" all min psykiske energi og klarer da ikke selv å gå på butikken men må få venner til å handle for meg eller leve på Peppes pizza.

Jeg er en av de som i mange år har blitt feilbehandlet med SSRI og SNRI og det har kostet meg mye. Det utløste angst, min depresjon ble forverret og jeg ble desperat fortvilet over at disse medisiner ikke fungerte for meg. Hvorfor ikke? Hva er galt med meg???????

Hadde jeg vært fanget opp før som bipolar, hadde legene mine forstått av mine mapper med kommende og gående depresjons-faser (det er ett tidsmessig mønster i dem) før jeg ble 30 så hadde jeg ikke tilbrakt mesteparten av 30-årene i depresjon som nå er kronisk.

Depresjonen har satt varige spor i en hjerne som før var skarp både på hukommelse og konsentrasjon. Depresjon kan skade hjernen.

Hadde jeg vært fanget opp før så hadde jeg vært i jobb nå, ikke uføretrygdet.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så tabu-belagt å ytre en medisinsk forklaring på hvorfor man er så ustabil i humøret opp i mot å bare si at TS sin personlighet kan være slik, ustabil.

Hva er best? En biologisk forklaring eller bare "dårlig personlighet"?

For meg er det bare ett spørsmål om kunnskap som skiller det å si "bipolar" og "personlighet".

Jeg kan ikke se på det som sykeliggjøring men som ett pek mot en mulig forklaring på hvorfor TS ikke har det bra i livet og som kan gi henne ett bedre liv med behandling og forståelse.

Jeg har aldri vært så håpefull som den dagen min venninne ringte meg og ba meg om å ta en titt på Psykia sine sider. Jeg hadde aldri hørt om bipolaritet før, ikke hun heller.
Jeg var egentlig ferdig med livet, jeg orket ikke mer, jeg hadde lagt planer for min død. Ingen kan leve slik jeg hadde det. Hun reddet meg i siste liten.

Jeg har aldri vært så lettet i hele mitt liv som den dagen jeg fikk diagnosen, rett medisin og på 7 uker var oppe fra en depresjon som da hadde vart nesten ett 10-år.

Anslagsvis ca 400-500 000 personer er rammet av bipolare lidelser / bipolare spektrum lidelser i Norge
De er fleste av disse har ikke fått riktig diagnose. De sliter regelmessig med plagsomme depresjoner og har innimellom enkelte korte episoder med økt kreativitet og overskudd (hypoman fase) eller irritable faser. Tidligere antok man at ca 3-4 % av befolkningen har bipolare lidelser. Imidlertid hvis man tar med de lette formene, hvor bla. overskuddperiodene kanskje kun har en varighet på 2-3 dager, ser man at så mye som ca 8-10 % kan være rammet av bipolare lidelser og bipolare spektrumlidelser.

Psykia

Og hva så, så om TS ikke er bipolar, hva skade har det gjort om noen foreslå å sjekke ut bipolariet?

Det motsatte, å vegre seg for å fortelle andre som man ser sliter med akkurat det samme, kan potensielt (om TS er bipolar) ødelegge livet hennes, slik mitt ble. I verste fall kan det ta livet av henne, slik jeg holdt på å gjøre.

Hun bør uansett ta sine humør-svingninger til legen. Jeg kjenner ingen med en personlighet som svinger slik med depressive perioder som "bare er sånn".

Mennesker med depressive lidelser som bi-polaritet har en høyere risiko for selvmord enn resten av befolkningen.

Vi mistet for ikke så lenge siden Robin Williams til depresjonens klør som river deg opp innenfra og smerter så sterkt at man ikke orker lengre.

Til dere som kjenner til og foreslår at TS`er sjekker ut bi-polaritet. Ikke la dere skremme av skammelig-gjøringen dere får av andre forumbrukere når dere ser noen som sliter i samme gate som oss.

Jeg følte, helt i begynnelsen, når jeg kom over folk på forum som fortalte om samme symptomer som meg selv, og ville skrive "sjekk ut bipolar, at jeg ikke skulle. Første gang jeg gjorde det så fikk jeg høre hvor slemt og uhørt det var å si det. Det er slettes ikke god folkeskikk å foreslå at vedkommende kanskje har en lidelse.

Jeg har for lengst kommet over angsten disse som må hakke på det, jeg eier ikke "folkeskikk" lengre og jeg skriver heller "bi-polar?" 100 ganger for mye enn en gang for lite!

Det kan redde ett liv.

Anonymous poster hash: a43c0...673

[AnonymBruker]

Bipolaritet var det første som slo meg også når jeg leste første avsnitt. Ikke bare humørsvingningene men også at hun blir sint når hun er "nede", i depresjons-"modus".

Hun beskriver fasen hun er i nå rimelig lik det jeg har det for tiden.

Er nede, orker ikke folk, vil bare være alene, tanker rundt det meste er negative. Jeg har også ikke kommet meg på trening på 6 uker. Jeg orker, nei klarer ikke, å være rundt så mye folk og lyd.

Jeg sitter her og skal på butikken og jeg er små-kvalm. Jeg vet jeg må ut men magen knyter seg i angst og motvilje.

Det kunne ikke falle meg inn å dra i festlig lag med mange og ukjente mennesker slik jeg har det nå. Om jeg skulle finne på å prøve å presse meg så ville kroppen uansett stoppet meg. Ved akkurat det TS beskriver, kvalme og angst.

Om jeg mot all formodning skulle presse meg til (som jeg har gjort, eksponeringsterapi) så er jeg psykisk helt nedkjørt i flere dager etterpå og får ikke hverdagen til å gå rundt.

Jeg hadde da "over-forbrukt" all min psykiske energi og klarer da ikke selv å gå på butikken men må få venner til å handle for meg eller leve på Peppes pizza.

Jeg er en av de som i mange år har blitt feilbehandlet med SSRI og SNRI og det har kostet meg mye. Det utløste angst, min depresjon ble forverret og jeg ble desperat fortvilet over at disse medisiner ikke fungerte for meg. Hvorfor ikke? Hva er galt med meg???????

Hadde jeg vært fanget opp før som bipolar, hadde legene mine forstått av mine mapper med kommende og gående depresjons-faser (det er ett tidsmessig mønster i dem) før jeg ble 30 så hadde jeg ikke tilbrakt mesteparten av 30-årene i depresjon som nå er kronisk.

Depresjonen har satt varige spor i en hjerne som før var skarp både på hukommelse og konsentrasjon. Depresjon kan skade hjernen.

Hadde jeg vært fanget opp før så hadde jeg vært i jobb nå, ikke uføretrygdet.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så tabu-belagt å ytre en medisinsk forklaring på hvorfor man er så ustabil i humøret opp i mot å bare si at TS sin personlighet kan være slik, ustabil.

Hva er best? En biologisk forklaring eller bare "dårlig personlighet"?

For meg er det bare ett spørsmål om kunnskap som skiller det å si "bipolar" og "personlighet".

Jeg kan ikke se på det som sykeliggjøring men som ett pek mot en mulig forklaring på hvorfor TS ikke har det bra i livet og som kan gi henne ett bedre liv med behandling og forståelse.

Jeg har aldri vært så håpefull som den dagen min venninne ringte meg og ba meg om å ta en titt på Psykia sine sider. Jeg hadde aldri hørt om bipolaritet før, ikke hun heller.

Jeg var egentlig ferdig med livet, jeg orket ikke mer, jeg hadde lagt planer for min død. Ingen kan leve slik jeg hadde det. Hun reddet meg i siste liten.

Jeg har aldri vært så lettet i hele mitt liv som den dagen jeg fikk diagnosen, rett medisin og på 7 uker var oppe fra en depresjon som da hadde vart nesten ett 10-år.

Anslagsvis ca 400-500 000 personer er rammet av bipolare lidelser / bipolare spektrum lidelser i Norge

De er fleste av disse har ikke fått riktig diagnose. De sliter regelmessig med plagsomme depresjoner og har innimellom enkelte korte episoder med økt kreativitet og overskudd (hypoman fase) eller irritable faser. Tidligere antok man at ca 3-4 % av befolkningen har bipolare lidelser. Imidlertid hvis man tar med de lette formene, hvor bla. overskuddperiodene kanskje kun har en varighet på 2-3 dager, ser man at så mye som ca 8-10 % kan være rammet av bipolare lidelser og bipolare spektrumlidelser.

Psykia

Og hva så, så om TS ikke er bipolar, hva skade har det gjort om noen foreslå å sjekke ut bipolariet?

Det motsatte, å vegre seg for å fortelle andre som man ser sliter med akkurat det samme, kan potensielt (om TS er bipolar) ødelegge livet hennes, slik mitt ble. I verste fall kan det ta livet av henne, slik jeg holdt på å gjøre.

Hun bør uansett ta sine humør-svingninger til legen. Jeg kjenner ingen med en personlighet som svinger slik med depressive perioder som "bare er sånn".

Mennesker med depressive lidelser som bi-polaritet har en høyere risiko for selvmord enn resten av befolkningen.

Vi mistet for ikke så lenge siden Robin Williams til depresjonens klør som river deg opp innenfra og smerter så sterkt at man ikke orker lengre.

Til dere som kjenner til og foreslår at TS`er sjekker ut bi-polaritet. Ikke la dere skremme av skammelig-gjøringen dere får av andre forumbrukere når dere ser noen som sliter i samme gate som oss.

Jeg følte, helt i begynnelsen, når jeg kom over folk på forum som fortalte om samme symptomer som meg selv, og ville skrive "sjekk ut bipolar, at jeg ikke skulle. Første gang jeg gjorde det så fikk jeg høre hvor slemt og uhørt det var å si det. Det er slettes ikke god folkeskikk å foreslå at vedkommende kanskje har en lidelse.

Jeg har for lengst kommet over angsten disse som må hakke på det, jeg eier ikke "folkeskikk" lengre og jeg skriver heller "bi-polar?" 100 ganger for mye enn en gang for lite!

Det kan redde ett liv.

Anonymous poster hash: a43c0...673

Det er vanlig for mange å bli sinte og irritable når de er deprimerte eller har en dårlig periode. Dette med å sette diagnoser ut i fra et innlegg på nett er med på å sykeligjøre følelser som mange opplever, ikke rart at befolkningen bare virker sykere og sykere.

Anonymous poster hash: b4a02...7dd

[AnonymBruker]

Det er vanlig for mange å bli sinte og irritable når de er deprimerte eller har en dårlig periode. Dette med å sette diagnoser ut i fra et innlegg på nett er med på å sykeligjøre følelser som mange opplever, ikke rart at befolkningen bare virker sykere og sykere.

Anonymous poster hash: b4a02...7dd

For det første, depresjon er en sykdom!

Depresjon er ikke å "ha en dårlig periode"!

Depresjon er ikke det samme som å føle seg litt nedfor. Depresjon er en sykdom som kan påvirke hvordan du føler deg og opptrer, over uker eller måneder

Depresjon hos voksne

Om man føler at man ikke mestrer verden og sliter så skal man ta dette til lege. Ingen sykeliggjør TS, hun beskriver symptomer på sykdom og vi svarer som best vi kan.

Ingen kan sette en diagnose på ett forum.Hvordan i all verden skulle det skje? Å få en bi-polar diagnose er en lang vei å gå i helse-systemet.

Å kjenne igjen symptomene på sykdommen i seg selv og foreslå dette for TS er ikke diagnostisering. En diagnose må gis av en lege/psykiater.

Du skriver som om TS etter å ha lest dette kan påstå seg selv bi-polar og hente ut medisiner,uføretrygde seg selv eller gad ane hva du og andre hysterikere tror skjer når noen foreslår en mulig forklaring på TS sine underforliggende problemer som gjør at hun ikke klarer å fungere sosialt.

Jeg er sykt (no pun intended) lei av å lese at folk tror at jeg setter en diagnose fordi jeg kan føle sterkt og tett på hva TS skriver om og gjør det man gjør på forum, gir råd.

Har du vært på Kropp og helse-seksjonen?

Der blir det spurt om og gitt råd om diagnoser daglig. Har du klaget til KG om at denne seksjonen finnes og at den er skadelig for hele samfunnet???

Denne havnet på Samliv og Relasjoner fordi TS sitt problem akkurat nå er praktisk. Hun er fortvilet fordi hun føler hun svikter i forhold til kjæresten og det sosiale. Hadde hun skrevet på Helse-seksjonen ville det vært helt legitimt å foreslå bi-polaritet.

Hva du mener med at befolkningen virker sykere og sykere fordi TS har fått råd du ikke takler skjønner jeg ikke. Folk blir ikke sykere, vi har fått mer og mer kunnskap om psyken og kan behandle, så folk ikke behøver å leve liv med psykiatrisk sykdom men kan få hjelp til å leve så godt som mulig.

Hadde jeg fått riktig hjelp tidligere så hadde Norge vært en person friskere. Grunnet feilmedisinering har jeg fått både psykiske og fysiske sykdommer som kunne vært unngått og jeg hadde ikke vært ufrivillig uføretrygdet men en glad arbeidstager med en hverdag jeg daglig savner.

Anonymous poster hash: a43c0...673

[AnonymBruker]

For det første, depresjon er en sykdom!

Depresjon er ikke å "ha en dårlig periode"!

Depresjon er ikke det samme som å føle seg litt nedfor. Depresjon er en sykdom som kan påvirke hvordan du føler deg og opptrer, over uker eller måneder

Depresjon hos voksne

Om man føler at man ikke mestrer verden og sliter så skal man ta dette til lege. Ingen sykeliggjør TS, hun beskriver symptomer på sykdom og vi svarer som best vi kan.

Ingen kan sette en diagnose på ett forum.Hvordan i all verden skulle det skje? Å få en bi-polar diagnose er en lang vei å gå i helse-systemet.

Å kjenne igjen symptomene på sykdommen i seg selv og foreslå dette for TS er ikke diagnostisering. En diagnose må gis av en lege/psykiater.

Du skriver som om TS etter å ha lest dette kan påstå seg selv bi-polar og hente ut medisiner,uføretrygde seg selv eller gad ane hva du og andre hysterikere tror skjer når noen foreslår en mulig forklaring på TS sine underforliggende problemer som gjør at hun ikke klarer å fungere sosialt.

Jeg er sykt (no pun intended) lei av å lese at folk tror at jeg setter en diagnose fordi jeg kan føle sterkt og tett på hva TS skriver om og gjør det man gjør på forum, gir råd.

Har du vært på Kropp og helse-seksjonen?

Der blir det spurt om og gitt råd om diagnoser daglig. Har du klaget til KG om at denne seksjonen finnes og at den er skadelig for hele samfunnet???

Denne havnet på Samliv og Relasjoner fordi TS sitt problem akkurat nå er praktisk. Hun er fortvilet fordi hun føler hun svikter i forhold til kjæresten og det sosiale. Hadde hun skrevet på Helse-seksjonen ville det vært helt legitimt å foreslå bi-polaritet.

Hva du mener med at befolkningen virker sykere og sykere fordi TS har fått råd du ikke takler skjønner jeg ikke. Folk blir ikke sykere, vi har fått mer og mer kunnskap om psyken og kan behandle, så folk ikke behøver å leve liv med psykiatrisk sykdom men kan få hjelp til å leve så godt som mulig.

Hadde jeg fått riktig hjelp tidligere så hadde Norge vært en person friskere. Grunnet feilmedisinering har jeg fått både psykiske og fysiske sykdommer som kunne vært unngått og jeg hadde ikke vært ufrivillig uføretrygdet men en glad arbeidstager med en hverdag jeg daglig savner.

Anonymous poster hash: a43c0...673

Herregud for ei dramakjærring du er. Jeg sa at det kan være symptomer på depresjon ELLER en dårlig periode i en persons liv uten at det trenger å foreligge noe sykt over dette. Jeg er selv bipolar så du trenger ikke å belære meg. Ja vi vet mer om psyken i dag, men også flere og flere dekker kriterier for sykdom ettersom idealet for hva som er normalt snevres inn mer og mer i samfunnet vårt. Det man kan gjøre er å råde TS til å få en henvisning til en psykolog som kan vurdere henne skikkelig, selv om du tydeligvis har kjent deg igjen i innlegget hennes og fått for deg at det er samme diagnose.

Anonymous poster hash: b4a02...7dd