Jeg vil ha særbo så lenge kjærestens barn bor hjemme. Andre med meg?

[AnonymBruker]

Jeg er sammen noen med to barn . Det ene barnet er snart 18 og det andre 13. Jeg klarer ikkeå se for meg at jeg skal flytte inn til de. De bor der 50 % av tiden. Jeg ønsket i utgangspunktet en samboer og noen jeg kunne dele et hjem med(jeg har ikke barn) , men jeg ser bare konflikter ved å flytte inn. Han ønsker at jeg skal flytte inn, men jeg vil ikke. Jeg har ingen erfaring med barn, og ser ikke for meg at jeg ville trives der. Dette er sårt for både meg og min kjæreste, men jeg føler ikke at det er noe for meg å flytte inn der. Andre som føler sånn som meg? Og noen som har erfaringer fra særbo? Hvordan gikk det? Hvordan ble det når du først flyttet inn?

Hilsen trist

Anonymous poster hash: db513...e39

[AnonymBruker]

Jeg er sammen noen med to barn . Det ene barnet er snart 18 og det andre 13. Jeg klarer ikkeå se for meg at jeg skal flytte inn til de. De bor der 50 % av tiden. Jeg ønsket i utgangspunktet en samboer og noen jeg kunne dele et hjem med(jeg har ikke barn) , men jeg ser bare konflikter ved å flytte inn. Han ønsker at jeg skal flytte inn, men jeg vil ikke. Jeg har ingen erfaring med barn, og ser ikke for meg at jeg ville trives der. Dette er sårt for både meg og min kjæreste, men jeg føler ikke at det er noe for meg å flytte inn der. Andre som føler sånn som meg? Og noen som har erfaringer fra særbo? Hvordan gikk det? Hvordan ble det når du først flyttet inn?

Hilsen trist

Anonymous poster hash: db513...e39

Hvorfor ser du bare konflikter ved å flytte inn?

Har du møtt barna og tilbringt tid sammen med dem?

Anonymous poster hash: d668c...12d

[AnonymBruker]

F

Hvorfor ser du bare konflikter ved å flytte inn?

Har du møtt barna og tilbringt tid sammen med dem?

Anonymous poster hash: d668c...12d

Nei, har ikke møtt de, og har ikke så veldig lyst til det før det har gått noen år. Jeg er ikke vant med barn og ser ikke for meg at det ville blitt noen bra situasjon for meg. Jeg liker ikke exen noe særlig heller. Hyggelig nok, men jeg merker at jeg ikke liker henne. jeg angrer meg veldig mye for at jeg ble sammen denne mannen, men han er virkelig drømmemannen fo rmeg og vi to har veldig bra kjemi og koser oss sammen. Krangler aldri og jeg vet han elsker meg. Jeg vet det sårer han, men om vi er særbo i fem år for eksempel , vil den eldste være 23 og den yngste 18. Da hadde jeg sett litt lysere på det. Men jeg vet ikke om det ville fungere å være særbo så lenge. Andre med erfaringer rundt dette?

Anonymous poster hash: db513...e39

[Gjest Snuppi]

F

Nei, har ikke møtt de, og har ikke så veldig lyst til det før det har gått noen år. Jeg er ikke vant med barn og ser ikke for meg at det ville blitt noen bra situasjon for meg. Jeg liker ikke exen noe særlig heller. Hyggelig nok, men jeg merker at jeg ikke liker henne. jeg angrer meg veldig mye for at jeg ble sammen denne mannen, men han er virkelig drømmemannen fo rmeg og vi to har veldig bra kjemi og koser oss sammen. Krangler aldri og jeg vet han elsker meg. Jeg vet det sårer han, men om vi er særbo i fem år for eksempel , vil den eldste være 23 og den yngste 18. Da hadde jeg sett litt lysere på det. Men jeg vet ikke om det ville fungere å være særbo så lenge. Andre med erfaringer rundt dette?

Anonymous poster hash: db513...e39

Hvor gammel er du og hvor lenge har dere vært sammen?

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke begynne med å møte barna og bli kjent med dem?

Der virker helt unaturlig å tenke på å flytte sammen og gå en felles framtid, når man ikke en gang har hilst på barna ennå.

Anonymous poster hash: 2d004...b2b

[Singha]

Min fars kjæreste tok dette valget i sin tid. Vi var tre tenåringer, og ingen av oss var interessert i noen reservemamma. Men hun tok del i livene våre da, og vi er alle glade i henne og hun har vært til støtte for oss på ulike måter.

Jeg ser ikke noe galt i å ikke ville flytte inn i et tenåringshjem. Jeg satt pris på at min fars nye dame ikke flyttet inn eller prøvde fylle en mammarolle. Men disse barna vil være en stor del av din kjærestes liv og dere allevil nok ha mye igjen for at du blir kjent med dem.

[Gjest Gjest]

F

Nei, har ikke møtt de, og har ikke så veldig lyst til det før det har gått noen år. Jeg er ikke vant med barn og ser ikke for meg at det ville blitt noen bra situasjon for meg. Jeg liker ikke exen noe særlig heller. Hyggelig nok, men jeg merker at jeg ikke liker henne. jeg angrer meg veldig mye for at jeg ble sammen denne mannen, men han er virkelig drømmemannen fo rmeg og vi to har veldig bra kjemi og koser oss sammen. Krangler aldri og jeg vet han elsker meg. Jeg vet det sårer han, men om vi er særbo i fem år for eksempel , vil den eldste være 23 og den yngste 18. Da hadde jeg sett litt lysere på det. Men jeg vet ikke om det ville fungere å være særbo så lenge. Andre med erfaringer rundt dette?

Anonymous poster hash: db513...e39

Gått noen år????

[Britt Banditt]

Skjønner virkelig ikke hvorfor du har involvert deg med en mann med barn når du ikke vil ha noe med de å gjøre. Blir man sammen med en mann med barn så "blir man sammen med" barna også. Det er en pakke.

Jeg syns du bør gjøre det slutt hvis du ikke vil involvere deg i barna.

Syns også det er veldig merkelig at dere snakker om å flytte sammen FØR du har møtt barna hans.

Husk også at ikke alle flytter ut som 18åring. Hva om den yngste ikke flytter før han/hun er for eks 23? Kanskje han/hun da også bor fullt hos far.

[Gjest Vinglasset]

Jeg synes det er smart og vente lengst mulig med å flytte sammen når en av partene eller begge har barn.

[FrkHumle]

F

Nei, har ikke møtt de, og har ikke så veldig lyst til det før det har gått noen år. Jeg er ikke vant med barn og ser ikke for meg at det ville blitt noen bra situasjon for meg. Jeg liker ikke exen noe særlig heller. Hyggelig nok, men jeg merker at jeg ikke liker henne. jeg angrer meg veldig mye for at jeg ble sammen denne mannen, men han er virkelig drømmemannen fo rmeg og vi to har veldig bra kjemi og koser oss sammen. Krangler aldri og jeg vet han elsker meg. Jeg vet det sårer han, men om vi er særbo i fem år for eksempel , vil den eldste være 23 og den yngste 18. Da hadde jeg sett litt lysere på det. Men jeg vet ikke om det ville fungere å være særbo så lenge. Andre med erfaringer rundt dette?

Anonymous poster hash: db513...e39

Hadde noen sagt noe sånt til meg om mitt barn hadde jeg aldri snakket med de igjen. Du snakker om år her! Hvorfor er du ikke interessert i hans barn? Skjønner du ikke at de alltid vil være viktigere enn deg? Klart han blir såret over så liten interesse ovenfor barna, du ignorerer jo livet hans og de han bryr seg mest om.

Flott at dere ikke hopper inn i flytting, det skulle bare mangle når du tydeligvis har så lite kontakt med familien hans. Men å si noe sånt er for meg uforståelig.

Velg en annen mann, for hans skyld. Med et slikt syn på barna hans vil du bare såre han mer om du fortsetter forholdet. Så leter du etter noen uten barn.

[kvinneguide]

Jeg er sammen noen med to barn . Det ene barnet er snart 18 og det andre 13. Jeg klarer ikkeå se for meg at jeg skal flytte inn til de. De bor der 50 % av tiden. Jeg ønsket i utgangspunktet en samboer og noen jeg kunne dele et hjem med(jeg har ikke barn) , men jeg ser bare konflikter ved å flytte inn. Han ønsker at jeg skal flytte inn, men jeg vil ikke. Jeg har ingen erfaring med barn, og ser ikke for meg at jeg ville trives der. Dette er sårt for både meg og min kjæreste, men jeg føler ikke at det er noe for meg å flytte inn der. Andre som føler sånn som meg? Og noen som har erfaringer fra særbo? Hvordan gikk det? Hvordan ble det når du først flyttet inn?

Hilsen trist

Anonymous poster hash: db513...e39

Jeg synes det er litt krasse svar her. En ting hadde vært om du sa at du ikke liker barn eller ikke ønsker å ha noe med dem å gjøre, men jeg synes du høres usikker ut på om du mestrer situasjonen og det skjønner jeg. Nå har ikke jeg gjort det selv, men jeg kan se for meg at det må være vanskelig å flytte inn til en partner med ungdommer, og plutselig befinne seg i en rolle man ikke helt har definert. Jeg ville ventet med å flytte sammen, men forsøk å vise litt interesse for ungdommene og bli kjent med de. Det betyr mye for faren, og det kan gjøre det lettere om du vil flytte inn i fremtiden.

[Pinkee]

Skjønner ikke mannen her jeg, som snakker om å bli samboere, før den andre har møtt barna. Er nesten så jeg mistenker at det er mest hushjelp han er ute etter.

Først må du bli godt kjent med mannen, så må du begynne å møte barna. Nei, skal du ha mannen, kan du ikke vente i 5 år med å møte dem. Etterhvert som du blir kjent med barna, kan dere begynne å snakke om samboerskap igjen. Så store barn(tenåringer) må man nesten ha godkjennelse fra for å flytte inn, ellers kan det fort bli mye bråk.

Men, ikke vær med på snakk om flytte sammen før du har møtt og blitt kjent med barna. Husk, du skal ikke inn som noen tenåringsmamma, du skal inn som dama til fatter'n.

Hans barn, hans ansvar. Men, du bør etterhvert være litt sammen med dem. Ellers er ikke forholdet liv laga.

[AnonymBruker]

Du sier du ikke er vant til barn.... Kjære deg. De er 13 og 18 år gamle. Selvstendige ungdommer som man kan føre en normal samtale med, de kler på seg selv og lager seg sikkert mat hvis de blir sultne. Det er ikke akkurat bleieskift og barnehageunger vi snakker om her!

Bli kjent med dem før du gjør deg opp noen mening,

Anonymous poster hash: f47fc...e35

[AnonymBruker]

Min fars kjæreste tok dette valget i sin tid. Vi var tre tenåringer, og ingen av oss var interessert i noen reservemamma. Men hun tok del i livene våre da, og vi er alle glade i henne og hun har vært til støtte for oss på ulike måter.

Jeg ser ikke noe galt i å ikke ville flytte inn i et tenåringshjem. Jeg satt pris på at min fars nye dame ikke flyttet inn eller prøvde fylle en mammarolle. Men disse barna vil være en stor del av din kjærestes liv og dere allevil nok ha mye igjen for at du blir kjent med dem.

Syns dette er veldig egoistisk av deg. Skal faren din bo alene fordi du foretrekker det? Unner du ikke han å ha selskap av et annet voksent menneske i sitt liv?

Anonymous poster hash: aa435...0e3

[LedigNavn]

Når du ikke er innstilt på å bli kjent med barna, er det nok til alles beste at du ikke flytter inn. Barna vil raskt oppfatte at du ikke er interessert i dem og det blir bare vondt og utrivelig for alle sammen. Siden kjæresten din har såpass store barn, regner jeg med at dere begge er ganske voksne og sikkert rimelig "inngått" i hvert deres liv slik at et kjæresteforhold heller enn et samboerforhold kanskje nettopp kan fungere greit.

På den annen side, skriver du at du ønsker å bo med ham, men ikke før barna flytter ut. Husk på at det uansett er helt uunngåelig at du må bli kjent med dem. Høytider og ferier skal tilbringes sammen. Skal barna studere, må du regne med at de vil være hjemme i juleferien og mye av sommerferien i mange, mange år framover.

Hvis du føler deg så ukomfortabel med at din kjæreste har barn som det virker som at du gjør, så synes jeg virkelig du bør revurdere hele forholdet. De kommer alltid til å være der og du MÅ bli kjent med dem. Du skriver at han er drømmemannen, men han er jo ikke det hvis du ikke liker barna hans.

[AnonymBruker]

Du har jo bestemt deg på forhånd for at du ikke vil like dem. Da kommer du selvfølgelig ikke til å gjøre det heller...

Anonymous poster hash: be756...aa0

[Singha]

Syns dette er veldig egoistisk av deg. Skal faren din bo alene fordi du foretrekker det? Unner du ikke han å ha selskap av et annet voksent menneske i sitt liv?

Anonymous poster hash: aa435...0e3

Jeg skjønner ikke helt hvordan du klarer å få det til å være egoistisk av meg å sette pris på et valg min fars kjæreste (og min far, går jeg ut i fra) gjorde? Endret 26. september 2014 av Singha

[Gjest Blomsterert]

Du har jo bestemt deg på forhånd for at du ikke vil like dem. Da kommer du selvfølgelig ikke til å gjøre det heller...

Anonymous poster hash: be756...aa0

Hvem har sagt at hun ikke vil like dem?

Hun vil ikke bo med to tenåringer,det er det saken handler om.

[Gjest Blomsterert]

Selv om er foreldre så er en ikke BARE det.

En kan ha andre behov og være i andre roller også liksom.

For eksempel ha en kjæreste,selv om de ikke må bo sammen.

Hvorfor må en involvere seg så mye i den andre partens barn?

Jeg tror nemlig ikke det oppleves som så vanskelig for ungene som noen av dere ser ut til å mene.

Det viktigste er at foreldrene er der,ikke nødvendigvis kjærestene deres.

Hvorfor mener dere at det skader barn?

[Gjest The damned]

Jeg forstår godt at du er usikker på det, og det hadde jeg vært selv og. Det å skulle flytte inn, og ikke vite hvilken rolle man skal ha det er ikke bare bare.

Spesielt hvis man ikke har hatt lyst på barn selv, og ikke ønsker å bli mor.

Ser ikke helt problemet med at de venter, og bruker litt tid på det. Treffer barna, blir litt kjent og så finner ut om man skal flytte sammen.

Det må jo være en bedre løsning enn å bare hoppe ut i det når man er usikker.