Har ingen interesse av andres barn- vil det føles annerledes med et eget?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært overbegeistret for barn. Syns de bråker, griser og har aldri likt å sitte barnevakt. Har aldri byttet en bleie i mitt liv, og hver gang jeg holder en baby er jeg egentlig ganske lettet når jeg kan gi den videre. Merker at jeg egentlig ikke klarer å engasjere meg så mye i andres barn, jeg bryr meg liksom ikke. Vil helst møte venninner uten at de har barna med osv..Lar ikke foreldrene merke dette, og tuller alltid med barna og spør hvordan det går osv, men jeg merker egentlig at det interesserer meg omtrent null.

Jeg lurer på om det er flere som har hatt det slik, men som allikevel har valgt å få egne barn? Har dette vært annerledes? Jeg er nok selv mer dyremenneske. Har hatt alt fra fisk til hest opp gjennom, og dyrene får alltid topp stell og masse kjærlighet. De har virkelig vært babyene mine.

Jeg er nå gravid, jeg har alltid tenkt at jeg vil ha barn, selv om jeg ikke er så glad i andre sine:P Men så kommer sånne dumme tanker som at hva er det nå jeg har gjort, jeg er jo ikke noe barnemenneske. Hva om det ikke blir annerledes.

Noen som kan kjenne seg igjen i noe av dette?

Anonymous poster hash: a4601...4b6

[absinthia]

Det er helt anderledes når det er ditt barn.

[AnonymBruker]

Etter min erfaring kommer det med alderen.

Og det er ikke alltid at man vil føle 100% annerledes følelser når man selv får barn selv. Det er hva du gjør ut av det.

Jeg er ikke en barneperson og det er hverken min egen mor eller hennes mor heller.

Anonymous poster hash: 1b9fc...7b2

[Gjest Vevila]

Helt annerledes med eget. Har dog begynt å like andre barn også etter vi fikk selv.

[AnonymBruker]

Jeg var, og er fortsatt, ikke veldig interessert i andres barn, men mine egne to elsker jeg høyere enn himmelen! Jeg er sikkert ikke den mest engasjerte mammaen (f.eks leking, venner ol.), men jeg tar de med over alt og de får tonnevis med kjærlighet og kos. Det blir virkelig noe annet med egne barn (for de fleste, men ikke alle). Jeg ble overveldet av kjærligheten jeg følte fra første stund (ikke slik for alle!!), og den kjærligheten man får tilbake er fantastisk.

Anonymous poster hash: d21d9...020

[AnonymBruker]

Jeg var akkurat lik, og faktisk såpass "drøy" at jeg ofte forsøkte å "gjemme meg" eller være superopptatt med andre ting når kolleger kom innom jobben med babyen sin osv. Syntes barn var utrolig slitsomme å forholde meg til, og som deg følte jeg skikkelig lettelse når jeg kunne vi dem fra meg igjen etter å ha holdt dem en liten stund.

Det ble likevel HELT annerledes med mine egne barn, helt fra jeg så dem første gang har jeg syntes de har vært det mest fantastiske på denne jord! Og som en annen over her skriver, så er jeg nå også blitt mye mer interessert i venninners barn etter at vi fikk egne

Anonymous poster hash: 8cbc0...add

[AnonymBruker]

Beklager, dette blir litt OT, men:

Det som er litt spesielt i sånne tråder, er at alle (stort sett) bekrefter at man blir mye gladere i sitt eget barn enn i andres. Og mange (ikke alle!) bekrefter også at andres barn fortsetter å oppleves som likegyldige eller irriterende selv etter at man selv har fått barn og har lært seg å like og omgås dem (altså sine egne).

Til tross for dette, i tråder om frivillig barnløshet blir mange mødre (håper det ikke er de samme som i disse trådene!) bestyrtet over at frivillig barnløse ikke bare velger bort egne barn, men heller ikke kjenner noe behov for å ha mye kontakt med andres barn. For da er dette ille, altså!

Så: Det er noe som ikke går helt opp her.

Anonymous poster hash: b673f...2ff

[Gjest Blomsterert]

Jeg har aldri vært overbegeistret for barn. Syns de bråker, griser og har aldri likt å sitte barnevakt. Har aldri byttet en bleie i mitt liv, og hver gang jeg holder en baby er jeg egentlig ganske lettet når jeg kan gi den videre. Merker at jeg egentlig ikke klarer å engasjere meg så mye i andres barn, jeg bryr meg liksom ikke. Vil helst møte venninner uten at de har barna med osv..Lar ikke foreldrene merke dette, og tuller alltid med barna og spør hvordan det går osv, men jeg merker egentlig at det interesserer meg omtrent null.

Jeg lurer på om det er flere som har hatt det slik, men som allikevel har valgt å få egne barn? Har dette vært annerledes? Jeg er nok selv mer dyremenneske. Har hatt alt fra fisk til hest opp gjennom, og dyrene får alltid topp stell og masse kjærlighet. De har virkelig vært babyene mine.

Jeg er nå gravid, jeg har alltid tenkt at jeg vil ha barn, selv om jeg ikke er så glad i andre sine:P Men så kommer sånne dumme tanker som at hva er det nå jeg har gjort, jeg er jo ikke noe barnemenneske. Hva om det ikke blir annerledes.

Noen som kan kjenne seg igjen i noe av dette?

Anonymous poster hash: a4601...4b6

Du er langt fra alene for å si det sånn.

Mange oppfører seg mot barn som du gjør. Vi er oppdratt til det,og vi vil jo være hyggelige,spesielt mot barn. Det er ikke dermed sagt at de heller liker barn.

Tror nok du vil føle det ganske så annerledes med ditt eget :-)

Ja,og så vet jeg personlig om flere som mener som deg.

[minister-mio]

Det vil garantert føles annerledes. Snørret til ditt eget barn vil ikke være ekkelt engang

[AnonymBruker]

Som jeg skulle skrevet det selv! Andres barn er totalt uinteressant for meg, og jeg legger meg virkelig i selen for å late som jeg er interessert i dem. Veldig spent på hvordan det blir hvis jeg evnt får barn selv en gang.

Anonymous poster hash: 0810f...c55

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Og jeg kan ikke si at det er "helt annerledes" å få egne barn. Jeg har to, og det fremste følelsen jeg hadde for dem da de var små, var ansvar. Jeg var veldig opptatt av at de skulle ha det bra, men jeg kjente aldri den følelsen som andre beskriver her. Hvis noen hadde avlevert barnet sitt hos meg for en ukes tid, ville jeg nok kjent det helt på samme måten. Mitt ansvar, men ikke noe mer.

For min del betydde dette at jeg ikke gjorde så mye av de småbarnsgreiene "med glede", slik jeg hører at andre noen ganger kan beskrive det. Men det betydde også at jeg investerte utrolige mengder tid og krefter i dem, og det medførte jo at jeg ble veldig interessert i hvordan de hadde det. Ikke som med "andre barn", altså. Jeg bryr meg forresten fortsatt ikke om andre barn.

Nå er flere år siden sistemann var baby, og jeg vet at jeg er veldig heldig som har så fine barn.

Det er jo umulig å vite hvordan dette kommer til å bli for deg, men jeg vil uansett oppmuntre deg til å ikke bekymre deg for dette. Og jeg skriver min historie for å vise at det vil gå seg til etter hvert, selv om du kanskje ikke vil oppleve den store forelskelsen ved første blikk. Eller kanskje vil du oppleve akkurat det, og da er jo alt greit

Anonymous poster hash: 96ec4...926

[Gjest Enhjørning]

Jeg likte ikke barn før jeg ble tante, og nå er han den viktigste i livet mitt. Jeg har tilogmed begynt å like et par andre barn etter dette

[AnonymBruker]

Ikke alle liker barna sine, men det er så tabu å si det at ingen tror slikt eksisterer...

Anonymous poster hash: 348b4...984

[AnonymBruker]

Ts her.

Ser at det er flere som har det som meg. Ganske betryggende å høre da jeg alltid har hatt det intrykket at "alle andre" synes barn er sååå søte, og babyer bare er såå nusselige. Jeg er ikke der i det hele tatt. Likte heller aldri å leke med dukker som liten.

Som en lenger oppe i tråden skrev kan jeg finne på å prøve å unngå barna, jeg melder meg f.eks gladelig heller til å hjelpe på kjøkkenet i familiebesøk, så slipper jeg å måtte dulle med dem:-P

Men bra det finnes flere som meg, da er det håp!

Anonymous poster hash: a4601...4b6

[Triviella]

Jeg likte ikke barn før jeg ble tante, og nå er han den viktigste i livet mitt. Jeg har tilogmed begynt å like et par andre barn etter dette

Jeg må innrømme at jeg ikke er overbegeistret for tantebarna heller. Jeg er biologisk tante til et barn, og henne syns jeg går litt bedre enn andre barn da. Men de to jeg er "tante" til, dvs min samboer er biologisk onkel, der må jeg late som at jeg er begeistret..

[AnonymBruker]

Jeg var ganske lik deg, jeg likte absolutt ikke å være barnevakt for andres barn.

Jeg ønsket heller ikke å være rundt barn, følte ikke at det ga meg noe i det hele tatt.

Og var bekymret for dette, så jeg unngikk å få barn selv om jeg var i fast forhold i

mange år. Men etter hvert så ble jeg gravid, og bekymringen var der under hele

svangerskapet, hva om jeg ikke blir gla i barnet, hva hvis jeg syns det samme om

mitt barn som andre barn osv osv. Men dette endret seg med en gang. Og nå

elsker jeg å være rundt barn, ikke bare mitt eget barn, men også andres, og ser

gleden ved barn på en helt annen måte.

Anonymous poster hash: fff2b...aae

[Gjest AllisHagtorn]

Når man får barn selv innser de i "den gruppen" at også barn er individer med personlighet.

Det er ikke like naturlig at man får den innsikten når man aldri omgås barn over tid og muligens har bestemt seg litt for at alle barn er en homogen gruppe.

Man trenger overhodet ikke like alle barn, men jeg tror det er et poeng i å innse at barn har like mye personlighet og følelser som deg- og du ville jo ikke likt å bli ansett som en generell plage i verden fordi du var "kvinne/gift/22 år/sykepleier" eller hva enn.

Jeg liker generelt barn, men selvsagt kommer jeg ikke like naturlig overens med alle- selv ikke venners barn. Det har med lynne og personlighet å gjøre, ikke kun det faktum at de er i en viss alder.

Jeg kan jo aldri elske noen annens barn like høyt som mitt eget, men jeg anser ikke mitt eget barn som det eneste barnet på kloden som fortjener respekt og anseelse.

Synes det er noe merkelig over de som ikke liker barn og dermed tenker det er OK å nærmest ignorere at det sitter en person i vogna jeg triller når vedkommende kjenner meg godt og ellers er veldig interessert i livet mitt. Du vil nok merke det samme selv og endre litt tankegang