Følte du behov for å dumpe venner etter at du hadde gått i terapi..

[AnonymBruker]

Eller er det bare jeg som har det slik?

Jeg var den snille oppofrende jenta som sa ja til mye især til venner som hadde et sterkere jeg enn meg *for dere som forstår den terminologien*

Jeg ser idag at jeg visste omtrent ikke hvem jeg var for jeg var oppdradd til å være snill pike og oppfylle enhver annen manns og kvinnes forventninger.

"Kjør meg dit, gjør ditt gjør datt", sa de såkalte" vennene" mine hvorpå jeg svarte med et smil"jada selvfølgelig skal jeg gjøre det, og slik gikk nå åran.

Når jeg nå etter års terapi treffer dem igjen , nå en sjelden gang bare blir det ekstra tydelig at jeg føler meg veldig stresset når jeg er med akkurat disse menneskene. Og jeg er blitt mere ettertenksom og må jobbe med å være litt i forkant slik at de ikke lar meg utnytte igjen.

Det trenger ikke bare være utnyttelse heller men også at disse menneskene liker å bestemme. Og da må jeg overgå dem og det er slitsomt og jeg tenker at det gidder jeg ikke ruke livet mitt poå lengre. gir du dem lillefingeren tar de hele handa.

Søsteren min liker ikke at jeg er forandret og lurte iforbindelse med at jeg også har hatt en fysisk sykdom,som nå er kurert,spurte"får jeg tilbake søsteren min nå da" *Jeg var engang alltid den hun kunne herske over*

Andre som har erfart lignende?

Anonymous poster hash: f3fd0...a11

[Cherrybomb]

Jeg har ikke igjen venner etter at jeg begynte i samtaleterapi (samt begynte på en del medisiner, da), ettersom jeg etterhvert innså at folkene jeg omgås med er et stort problem i hverdagen, uten at jeg egentlig var klar over det selv. Jeg ble utnyttet og manipulert til de grader, trukket ned i dritten til andre og dolket i ryggen altfor mange ganger. Jeg prøvde å ta avstand nå for ett års tid siden, men ble for ensom, så jeg "gikk tilbake". Ble for endte gang også utfryst, dette skjedde titt og ofte at de plutselig frøs meg ute og ga faen.

Denne gangen har jeg virkelig satt ned foten og jeg har det bedre enn noen gang. Hvorfor skal man omgås folk som ikke er bra for en, som er mer enn plage enn glede?

[AnonymBruker]

Jeg er blitt mer flink til å si nei og sette grenser. Men jeg har ikke kuttet ut noen. Når man alltid stiller opp og sier ja er det mye ens egen feil. Eller sagt på en annen måte, ditt eget ansvar å sette grenser.

Anonymous poster hash: a063b...131

[Red-Ruby]

Ooh,har akkurat innser det samme i dag. Gikk og tenkte på det for fem minutter siden etter at jeg møtte på en helt normal jente. Hun viste interesse i det jeg sa, var positiv og høflig og bare helt gjennomsnittlig,men kanskje ekstra snill?

Det fikk meg til å innse at jeg har mange venner som ikke er sånn. Som ikke spør meg om dagen min og som bare snakker om sitt. Innser at med noen venner hvis jeg ikke sier noe,så dør samtalen ut fordi jeg må holde et tema gående. Innser at jeg vet alt på timeplanen til Ida og Ida visste ikke engang at jeg hadde en viktig møte i dag...

Sånne folk får meg til å føle meg lite verdt.

Tror kanskje at det har noe å gjøre med at jeg har vert venneløs,og nå som jeg er eldre vil jeg bare ha folk rundt meg koste hva det koste vil.

Nå tenker jeg mer "go where you're celebrated not merely tolerated "

Endret 25. september 2014 av Red-Ruby

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt det sånn. Jeg tillater meg å sette grenser, hva jeg ikke orker å finne meg i! Nå sitter jeg med venner, men ikke med å så mange igjen. Det er derimot mennesker som jeg føler meg bra rundt, gir meg styrke og glede. Jeg er sånn sett, veldig fornøyd.

Anonymous poster hash: adfd3...127

[AnonymBruker]

Nei. Ikke folk jeg betegner som venner.

Har ikke direkte dumpet noen, men har mindre kontakt med folk som ikke var helt til å stole på, som har mye negativ energi, som lyver, som vil få, men ikke gi, som manipulerer osv.

Pluss at jeg ikke bare sitter og hører på når andre blir baksnakket/kritiseres. Jeg står mer opp for meg selv, og andre nå.

Jeg har alltid heller vært alene enn sammen med folk som ikke er så bra folk. Men når selvfølelsen og selvrespekten ikke er helt på plass, finner man seg kanskje i mer enn man burde. Ved hjelp av terapi eller at man styrker selvfølelsen på egen hånd, innser man endel ting.

Man bør til en viss grad akseptere folk som de er, på samme måte som de aksepterer meg, med mine positive og negative sider. Men man har helt klart godt av å åpne øynene litt, og se hvem som faktisk er verdt å investere tid og energi på.

Anonymous poster hash: d1bb5...c88

[AnonymBruker]

Jeg tror det er naturlig å skifte ut vennekretsen til en viss grad uansett, ettersom man er blitt eldre. Om man beholder noen er det kjempefint, og det kan kanskje sees på som kynisk å kvitte seg med venner. Men noen mennesker suger energi ut av deg og er lite inspirerende, noen drar deg ned med dem. Man kan rette og slett ikke fungere som krykke for folk hele livet. Jeg omgir meg med mennesker jeg både oppfatter som moralsk gode og skikkelige mennesker, men som også har ambisjoner og en mening med livet. Slikt smitter over.

Dersom du synes at folk tar deg for gitt er det beste å demonstrere at det ikke er aktuelt lenger. Du skal jo gi dem en sjanse til å beholde vennskapet uten å kutte dem ut. Som regel reagerer folk utifra hva slags energi man selv sender ut og vil behandle deg som et offer om du ter deg som et offer.

Eksempelvis er jeg ingen "dominant" person men hadde en venninne som var så til de grader submissiv at jeg ble den som hadde overtaket hele tiden. De fleste sluttet å ta hennes meninger og behov med i betraktning med tiden, fordi hun selv stadig kommuniserte, verbalt eller ikke-verbalt, at hun ikke betydde noe.

Mange som har slitt psykisk og gjennomgått behandling kan også bli slitsomme å omgi seg med. Jeg hadde en periode med alvorlig depresjon som yngre, og faren min taklet det dårlig - han ble rett og slett vanvittig lei. Man kan oppfattes som veldig egosentrisk da alt handler om en selv og ens helse.

Spesielt i etterkant av terapi hvor det er mye fokus på å "åpne seg" tror enkelte at jo mer selvtillit de demonstrerer, jo mer åpne de er om seg selv og sitt og jo sterkere de lanserer sitt "nye jeg", jo bedre.

Bare noen tanker å ta i betraktning. Du må selv vurdere hvem som er verdt å beholde i din sosiale krets. Men du skal ikke tenke at du er et dårlig menneske bare fordi du har utviklet deg i annen retning og ikke vil ha noen i livet ditt lenger.

Anonymous poster hash: fc009...a5e

[AnonymBruker]

Som ikke spør meg om dagen min og som bare snakker om sitt.

Noen er bare vant til å snakke, selv om de ikke blir spurt om ting. Mange av de viser interesse, når man bare sier ting til de og, i stedet for å vente på at de skal spørre.

De forstår kanskje ikke hvorfor du er så stille, med mindre du blir spurt om noe. Kanskje de synes det fremstår uinteressert.

Anonymous poster hash: d1bb5...c88

[AnonymBruker]

Kuttet ut mange folk. Ikke pga samtaleterapi, men etter en veldig og voldsom traumatisk opplevelse. Jeg har alltid stilt opp for folk,men så ikke noe til noen.

Når jeg fortalte hva som hadde skjedd, så var det som å forelle om en dagligdags opplevelse for de.

Tenkte over hvor mye overfladiske personer jeg kjente.

Så kvittet meg med masse folk.....ikke har jeg hørt noe siden, så det forteller vel det meste

Anonymous poster hash: 1bb6a...088