Føler at livet ikke er verdt å leve

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange venner, kun en nær venninne her jeg bor nå og ei der jeg kommer i fra. Er selvsagt glad for at jeg har dem, men føler meg veldig ensom i hverdagen. Begynte på et studie nå i høst hvor de andre hadde gått sammen i 1 år, så de kjenner hverandre veldig godt, og jeg er litt sjenert og synes det er vanskelig å ta kontakt og gi av meg selv. Er ikke alltid jeg drar på forelesninger fordi jeg er redd for å gi et dårlig inntrykk av meg selv - men har samtidig utrolig lyst til å være på alle forelesningene og bli kjent med folk! Akkurat nå føler jeg at livet ikke er verdt å leve. Sliter litt med sosial angst, og føler at det hemmer meg mye i hverdagen. Klarer ikke å tro at jeg skal klare å komme på forelesninger og bli kjent med de andre på studiet.. Det er utrolig kjipt for har så lyst til å ha et "normalt" liv med venner og bare være glad. Livet mitt føles så meningsløst når jeg ikke får til det jeg vil (pga. angsten), som å dra på forelesninger og bli kjent med folk (på skolen, men også de få gangene jeg er med venner på byen osv.) Jeg elsker også å trene, men noen dager klarer jeg ikke å komme meg på trening fordi jeg er redd for at andre skal tenke noe negativt om meg (vet at det er teit, men..). Blir ofte veldig stille i sosiale situasjoner, føler ofte at jeg sier noe dumt/uintelligent og tenker at sikkert ingen synes jeg er en interessant og morsom person.

Hadde blitt veldig takknemlig om noen har noen tanker, råd eller erfaringer å dele med meg

J22

Anonymous poster hash: 6eda1...f26

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange venner, kun en nær venninne her jeg bor nå og ei der jeg kommer i fra. Er selvsagt glad for at jeg har dem, men føler meg veldig ensom i hverdagen. Begynte på et studie nå i høst hvor de andre hadde gått sammen i 1 år, så de kjenner hverandre veldig godt, og jeg er litt sjenert og synes det er vanskelig å ta kontakt og gi av meg selv. Er ikke alltid jeg drar på forelesninger fordi jeg er redd for å gi et dårlig inntrykk av meg selv - men har samtidig utrolig lyst til å være på alle forelesningene og bli kjent med folk! Akkurat nå føler jeg at livet ikke er verdt å leve. Sliter litt med sosial angst, og føler at det hemmer meg mye i hverdagen. Klarer ikke å tro at jeg skal klare å komme på forelesninger og bli kjent med de andre på studiet.. Det er utrolig kjipt for har så lyst til å ha et "normalt" liv med venner og bare være glad. Livet mitt føles så meningsløst når jeg ikke får til det jeg vil (pga. angsten), som å dra på forelesninger og bli kjent med folk (på skolen, men også de få gangene jeg er med venner på byen osv.) Jeg elsker også å trene, men noen dager klarer jeg ikke å komme meg på trening fordi jeg er redd for at andre skal tenke noe negativt om meg (vet at det er teit, men..). Blir ofte veldig stille i sosiale situasjoner, føler ofte at jeg sier noe dumt/uintelligent og tenker at sikkert ingen synes jeg er en interessant og morsom person.

Hadde blitt veldig takknemlig om noen har noen tanker, råd eller erfaringer å dele med meg

J22

Anonymous poster hash: 6eda1...f26

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, men det første først, og her må jeg være litt streng: Selv om du ikke føler du greier å prestere sosialt, så kom deg på forelesninger likevel! Du er ikke der først og fremst for å få venner, selv om jeg forstår at det føles sårt å være den eneste som ikke har greid å få en ny venn eller to i pausen første uka. Kom deg for helvete på forelesninger, om du føler deg aldri så mislykket!

Jeg selv er både veldig innadvent (det mange nå kaller introvert, ja, det er det samme) og sjenert, hvilket resulterer i at jeg ofte ubevisst gir ut "ikke ta kontakt med med meg" signaler via kroppsspråk når jeg er i nye situasjoner rundt folk jeg ikke kjenner, mao nettopp de gangene jeg egentlig ønsker å bli kjent med nye folk. Jeg fungerer litt bedre (og noen ganger veldig bra) om det bare er en ukjent person, er det en gruppe, så forsvinner jeg bare.

Hvis du bruker mye tid på å tenke at du er lite verdt å bli kjent med, så vil du etterhvert begynne å tro på det selv. Jeg sier ikke at svaret er å proklamere for deg selv hver morgen at du er verdens beste, men alt begynner med deg selv. Du må begynne å være litt snillere med deg selv. Når du tar deg selv i å tenke negative tanker om deg selv, så må du stoppe den tanken like tvert som man klipper av en snor. Ingen er perfekte i alles øyne, men alle er perfekte i noens øyne.

Du har ett liv, og du kan enten kaste det bort på å surre om at du ikke er interessant og morsom nok, eller så kan du begynne å gi faen nok til å leve det livet du vil leve.

Anonymous poster hash: de821...f24