Kommer jeg til å få meg ny kjæreste?

[AnonymBruker]

Ble sittende og tenke litt i kveld og innså plutselig at jeg sannsynligvis kommer til å ende opp alene. Jeg er tidlig i 20 årene, så det er jo så klart ALT for tidlig å si, men uansett. Gikk nylig ut av et forhold som varte i 2 år, hvor jeg ble bedratt og utnyttet mesteparten av tiden. Han var ikke utro fysisk (så vidt jeg vet, men jeg er nesten hundre prosent sikker på at det skjedde), men utro på alle andre mulige måter, om dere skjønner. Jeg har blitt dolket i ryggen siden jeg var et lite barn, alle jeg har vært glad i har enten sviktet meg eller gått ifra meg. Jeg har også en liten "fortid" med hasj, og denne erfaringen kan jeg ikke snakke så høyt om siden hasj ikke lenger er farlig, men tydeligvis jævla bra.... Noe som nødvendigvis ikke stemmer. Jeg hater dette rusmiddelet over alt på jord, det ødela mye for meg og min tidligere kjæreste. Jeg sliter med en del depresjon og går til psykolog, hasjen hjalp ikke akkurat i ettertid og ødela mye for meg psykisk (psyken min var fucked fra før, men ble verre når jeg røkte og dalte fortsatt selv om jeg sluttet med det, har ikke røkt på snart 2 år og vil aldri ta i det igjen). Jeg hater narkotika generelt, er langt ifra glad i alkohol heller. Og jeg er forresten over eksen, bare sånn at det er sagt.

Og jeg er redd jeg ikke finner en mann som elsker meg like mye som jeg elsker han - jeg er veldig følsom og utrolig kjærlig av meg, når jeg først er forelsket så er det skrevet over hele meg for å si det sånn. Elsker av hele mitt hjerte, eksen min elsket jeg til flere uker etter jeg gjorde det slutt, selv om jeg ikke burde, men jeg har en tendens til å se alt det gode i mennesker og jeg er kanskje også en smule naiv, er nok derfor jeg har havnet sånn utpå vidda med folk rundt meg og blitt utnyttet slik jeg har. Jeg har ikke troen på at det finnes en mann der ute som ikke vil bedra meg, som elsker meg høyere enn alt og som bare vil ha meg. En som jeg kan ha god kjemi med og som jeg kan snakke med om alt.. En som forstår meg, og som har samme tanker om narkotika, hasj og alkohol som meg. Og som takler meg. Min forrige kjæreste gjorde det så klart ikke, ingen har noen ganger greid å håndtere meg når jeg er på mitt verste (blir ganske mye styr når jeg har nådd bunnen for å si det sånn, godeste psyken min altså).

Det knyter seg i magen min bare jeg tenker på det. Er også redd for at jeg aldri kommer til å elske noen igjen. Noen ganger tenker jeg at jeg kommer jo til å få meg hund når jeg er ferdig med utdannelsen og har fått meg jobb, men kunne jo gjerne tenke meg et mannfolk i livet mitt også. En som jeg kan kose med på kveldene, snakke med om hverdagslige ting, en som jeg kan få til å smile og som ler av de teite tingene jeg sier og de teite tingene jeg gjør og som jeg kan ha sex med og komplimentere og snakke fint om hele dagen lang. En som setter pris på meg og det jeg gir, og som kan se meg inn i øynene og si at han elsker meg og virkelig mene det uten baktanke.

Men er redd det ikke skjer. Er redd det ikke finnes noen jeg kan stole på der ute, enda reddere for at jeg en dag stoler på en fantastisk mann som jeg virkelig har falt for, men så svikter han meg. Jeg er så redd for det. Måtte bare få ut tankene mine rundt dette, for jeg er faktisk livredd, jeg kommer jo til å ende opp alene. Alle nå til dags skiller seg, ingen gifter seg, alle er utro, mannfolkene reiser til utlandet og finner seg dame mens kvinnene her i landet springer gatelangs på jakt etter kuk og ikke forhold fordi de skal leve livet... Min oppfatning iallefall, men den er så klart ikke en fasit på hvordan ting er.

Lurer på om det i det hele tatt er mulig å elske meg. Jeg tviler litt.

Anonymous poster hash: 23488...abf

[AnonymBruker]

Mest sannsynlig kommer du selvsagt til å få deg ny kjæreste. Jeg vet om mennesker med 100 ganger verre fortid enn deg (utifra det du skriver her) som har kjæreste. Det handler bare om å møte den rette for deg, og min erfaring er at hvis du leter så finner du han ikke. Det er når du minst venter det at han dukker opp. Det er ikke sikkert det skjer i år eller neste år,men at det skjer er ganske sikkert vil jeg tro, med mindre du aktivt går inn for å ikke møte andre mennesker, noe som er vanskelig når man jo gjerne jobber eller går på skole.

Du har sikkert en dårlig periode,det har vi alle. Jeg ble dumpet ifjor at faren til sønnen min og samboer gjennom 6 år, på en veldig brutal måte. Da trodde jeg faktisk oppriktig at jeg aldri kunne være sammen med noen andre noensinne igjen, men 1,5 år etterpå er jeg lykkelig forelsket i en annen mann

Anonymous poster hash: 975a4...e5c

[Guybrush]

Jeg har også en liten "fortid" med hasj, og denne erfaringen kan jeg ikke snakke så høyt om siden hasj ikke lenger er farlig, men tydeligvis jævla bra.... Noe som nødvendigvis ikke stemmer. Jeg hater dette rusmiddelet over alt på jord, det ødela mye for meg og min tidligere kjæreste. Jeg sliter med en del depresjon og går til psykolog, hasjen hjalp ikke akkurat i ettertid og ødela mye for meg psykisk (psyken min var fucked fra før, men ble verre når jeg røkte og dalte fortsatt selv om jeg sluttet med det, har ikke røkt på snart 2 år og vil aldri ta i det igjen). Jeg hater narkotika generelt, er langt ifra glad i alkohol heller. Og jeg er forresten over eksen, bare sånn at det er sagt.

Anonymous poster hash: 23488...abf

Du sier selv at du har psykiske problemer og at dette også stemmer med din eks. Det sies at det første steget mot å overkomme et problem er å innrømme at problemet eksisterer. Jeg føler på en måte at du ikke har kommet dit når du virker å mene at rusmidlene er årsaken til problemer du har hatt istedet for å se på de som noe som har avslørt sannheten og problemene som har eksistert hele tiden.

Nyere undersøkelser viser at rusmidler er et problem og kan resultere i missbruk og avhengighet i en liten gruppe mennesker som i utgangspunktet sliter med problemer som har oppstått først og fremst i oppveksten. Overgrep av forskjellige slag og omsorgssvikt eksempelvis er fremtredende i de fleste som lett blir avhengige.

Jeg har aldri benyttet narkotika og har heller ikke noe behov eller ønske om å ta det ibruk. Selv om jeg ikke befinner meg i overnevnte faresone. Så jeg har ingen personlig vinning av en slik vinkling. Jeg vil dessuten påpeke for deg at hva som er bra for enkelte kan være farlig for andre. Ja det gjelder faktisk alt fra sollys til luft og vann.

Jeg tror det beste du kan gjøre er å jobbe med deg selv, finne ut hva som er årsaken til problemene og komme deg videre. Spesielt unngå selvdestruktive handlinger som å tiltrekkes av mennesker som behandler deg som dritt og som har mer enn nok med å ta hånd om seg selv.

[pluttipott]

Det knyter seg i magen min bare jeg tenker på det. Er også redd for at jeg aldri kommer til å elske noen igjen. Noen ganger tenker jeg at jeg kommer jo til å få meg hund når jeg er ferdig med utdannelsen og har fått meg jobb, men kunne jo gjerne tenke meg et mannfolk i livet mitt også. En som jeg kan kose med på kveldene, snakke med om hverdagslige ting, en som jeg kan få til å smile og som ler av de teite tingene jeg sier og de teite tingene jeg gjør og som jeg kan ha sex med og komplimentere og snakke fint om hele dagen lang. En som setter pris på meg og det jeg gir, og som kan se meg inn i øynene og si at han elsker meg og virkelig mene det uten baktanke.

Men er redd det ikke skjer. Er redd det ikke finnes noen jeg kan stole på der ute, enda reddere for at jeg en dag stoler på en fantastisk mann som jeg virkelig har falt for, men så svikter han meg. Jeg er så redd for det. Måtte bare få ut tankene mine rundt dette, for jeg er faktisk livredd, jeg kommer jo til å ende opp alene. Alle nå til dags skiller seg, ingen gifter seg, alle er utro, mannfolkene reiser til utlandet og finner seg dame mens kvinnene her i landet springer gatelangs på jakt etter kuk og ikke forhold fordi de skal leve livet... Min oppfatning iallefall, men den er så klart ikke en fasit på hvordan ting er.

Lurer på om det i det hele tatt er mulig å elske meg. Jeg tviler litt.

Jeg føler det på akkurat samme måte som deg. Jeg har blitt bedratt av mannfolk, selvom jeg ikke har hatt noen lange forhold av en eller annen grunn så har det svidd nok til at jeg har fått veldig vanskelig for å stole på gutter. Og når jeg først har stolt på de, ja så har de hatt hjerte til å behandle meg som skitten under skoa...

Ikke at dette er noe slags positiv tilbakemelding på det du skriver eller noe men du er ikke alene om å føle det slik. Det begynner å nærme seg ett år siden eksen dumpa meg etter å ha vært på besøk hos hele familien min (var avstandsforhold), jeg er over han og hvor fæl han var, men jeg klarer ikke komme over det som er blitt gjort mot meg.

Ang det du beskriver om hvordan det føles å finne en trofast fyr i dag, som har gode hensikter, som du bare kan kose deg med og fortelle alt til og ha et fortrolig forhold til. Og at det føles som håpløst og umulig.... I feel you. Aner ikke hva jeg skal gjøre jeg heller.

[Flibidy Flæbidy]

Du virker veldig grublende og bekymret? I så fall er du litt som meg.

Når jeg leser innlegget ditt så tenker jeg: Det er ingenting ved denne jenta som gjør at jeg (dersom jeg hadde vært singel) ikke kunne falt henne. Du beskriver derimot noen sider av deg som jeg mener er veldig gode kvaliteter, slik som at du elsker med hele deg. Selvfølgelig vet man aldri hva fremtiden vil bringe, men du har absolutt ikke noe dårligere utgangspunkt enn andre! Du har litt bagasje, men hvem har ikke det. Du har i tillegg lært fra tidligere feil.

Med mindre du står i veien for det selv vil du få nye sjanser til å forelske deg. Du vet ikke om det vil vare evig, det vet ingen. Men det er ingenting galt med deg, det er jeg overbevist om! Du er god nok!

Endret 24. september 2014 av Flibidy Flæbidy