Urettferdig...

[AnonymBruker]

Jeg er svært lei meg om dagen. Ei venninne av meg er i gang med svangerskap nummer tre, hvor jeg sitter på den andre siden med tredje SA på to år. Jeg bruker mye tid og energi på å bygge meg opp igjen psykisk for å tørre å prøve på nytt etter SA, men blir like knust hver gang. Vet at jeg kan bli gravid, men det er vanskeligere for meg å klare å gjennomføre et svangerskap. Jeg har gitt opp. Siste gang var i februar, som også omtrent var siste gang jeg og samboeren min hadde sex grunnet psykisk nedbrutte meg...

Flere venninner underveis har kommet og fortalt meg at de valgte å ta aborter, fordi de ikke var klar eller angret på å bli gravid etter "uhell". Det knuser meg å vite at andre som har full mulighet til å bli mamma velger det bort, mens jeg bare sitter jeg og har ikke noe valg...

Har ingen spørsmål om råd, men blir lei meg av å se tråder her inne om "Lykkelige oss på 3/4/5 osv" eller "Hjelp, gravid, hvordan fjerne det".

(Mis)unner alle dere der ute som har barn. Dere er så utrolig heldige...

Anonymous poster hash: 38cdd...80f

[Supramundane]

Livet er ikke rettferdig. Det er svært tøft av og til, men jeg håper at når den dagen kommer at du sitter med barnet ditt i armene, så vil det være verdens beste plaster på såret!

[Frk.mh]

Så trist å lese ja livet kan virke utrolig urettferdig noen ganger.

Håper der ordner seg

Endret 23. september 2014 av Frk.mh

[AnonymBruker]

Hvis du stresser med å bli gravid kan kroppen din begynne å jobbe mot deg. vet det ikke er bare bare, men å la det å få barn bli alt i livet ditt så kan det bli veldig trist. Og samboeren din kan og begynne å kjenne på det på en negativ måte. Er du deprimert over dette så vil du ikke høre at du må tenke positivt og prøv å gjøre noe annet positivt, kanskje kroppen slapper bedre av og er "snillere" med deg når du tør å prøve igjen. Plutselig en dag TS så sitter det og magen blir stor og kulerund. Ønsker deg all verdens lykke til med babymaking.

Anonymous poster hash: ccb1e...417

[Biloba]

Jeg er svært lei meg om dagen. Ei venninne av meg er i gang med svangerskap nummer tre, hvor jeg sitter på den andre siden med tredje SA på to år. Jeg bruker mye tid og energi på å bygge meg opp igjen psykisk for å tørre å prøve på nytt etter SA, men blir like knust hver gang. Vet at jeg kan bli gravid, men det er vanskeligere for meg å klare å gjennomføre et svangerskap. Jeg har gitt opp. Siste gang var i februar, som også omtrent var siste gang jeg og samboeren min hadde sex grunnet psykisk nedbrutte meg...

Flere venninner underveis har kommet og fortalt meg at de valgte å ta aborter, fordi de ikke var klar eller angret på å bli gravid etter "uhell". Det knuser meg å vite at andre som har full mulighet til å bli mamma velger det bort, mens jeg bare sitter jeg og har ikke noe valg...

Har ingen spørsmål om råd, men blir lei meg av å se tråder her inne om "Lykkelige oss på 3/4/5 osv" eller "Hjelp, gravid, hvordan fjerne det".

(Mis)unner alle dere der ute som har barn. Dere er så utrolig heldige...

Anonymous poster hash: 38cdd...80f

Her blir det aldri positive tester, så vi er i litt ulike faser av problemet. Jeg kjenner også på urettferdigheten, og i perioder ser jeg fram til neste behandling, men noen ganger topper det seg og da blir jeg lei for inngrep og prosedyrer og de psykiske belastningene og bivirkningene. Det som skulle vært en intim og fin tid mellom oss har blitt noe helt annet, og utfallet er usikkert. Hvis jeg blir gravid vil det være høy abortrisiko, så jeg kjenner allerede på noe av det du gjør, at graviditet føles som starten på å miste i stedet for starten på å få barn.

Medisinsk sett skal dere ha utredning for habituell abort når det har skjedd 3 ganger, for å finne eventuelle problemer som kan forebygges til neste svangerskap.

Får du hjelp for det psykiske? Det høres ut som det har låst seg litt, og da kan det hjelpe med en psykolog som støtter prosessen med å bearbeide sorgen, frykten og håpløshetsfølelsen. Å ikke prøve betyr jo at tid til du evt lykkes nødvendigvis trekker ut, og at tiden hvor du har det slik som nå blir lengre. Kanskje trenger dere også hjelp til å ta vare på nærheten i forholdet. All prøvetid er viktig i vår alder, og det er viktig å ikke miste disse årene av livet vårt til kun prøvestress, så jeg ville prøvd å få hjelp snarest hvis du ikke allerede har det.

[AnonymBruker]

Hvis du stresser med å bli gravid kan kroppen din begynne å jobbe mot deg. vet det ikke er bare bare, men å la det å få barn bli alt i livet ditt så kan det bli veldig trist. Og samboeren din kan og begynne å kjenne på det på en negativ måte. Er du deprimert over dette så vil du ikke høre at du må tenke positivt og prøv å gjøre noe annet positivt, kanskje kroppen slapper bedre av og er "snillere" med deg når du tør å prøve igjen. Plutselig en dag TS så sitter det og magen blir stor og kulerund. Ønsker deg all verdens lykke til med babymaking.

Anonymous poster hash: ccb1e...417

Beklager, men det finnes ingen dokumentasjon på at stresset med å bli gravid gjør at "kroppen jobber mot deg", det er en myte. Selvfølgelig skal man prøve å slappe av, men man blir ikke lettere gravid av den grunn.

Anonymous poster hash: b81a1...776

[AnonymBruker]

TS her. Takk for oppmuntrende ord. Jeg er 25 år, så synes det er vondt å vandre rundt bekjente som har en eller to (og så hun som er på vei med nummer tre).

Jeg får utrolig god støtte av min mann. Han er en god samtalepartner og er der for meg når jeg har behov for å snakke om det eler bare gråte.

Jeg har tenkt på å gå til utredning, men er redd for å få beskjed om at jeg ikke har muligheten til å gjennomføre et svangerskap...

Anonymous poster hash: 38cdd...80f

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt på å gå til utredning, men er redd for å få beskjed om at jeg ikke har muligheten til å gjennomføre et svangerskap...

Anonymous poster hash: 38cdd...80f

Det er jo verre å stikke hodet i sanden enn å faktisk få fakta på bordet og relatere seg til situasjonen slik den er. Hvis dere trenger noen ekstra ekspertise er det jo best å få svar på det.

Som nevnt over, ved SA tre ganger skal man faktisk ta en utredning.

Anonymous poster hash: 003d1...f22

[AnonymBruker]

Verden har aldri vært rettferdig og vil heller aldri bli rettferdig.

Er utrolig irriterende med folk som klager over andres lykke og egen ulykke.

Kanskje du skal begynne å se på muligheten for å adoptere?

Anonymous poster hash: b73b8...372

[Harlekin]

TS, jeg forstår godt at du/dere er redde for å gå til legen i tilfelle dere får dårlige nyheter. Slik kan det jo være med andre alvorlige sykdommer, man er redde for å gå til legen i tilfelle man får vite at det man frykter er sant. Men husk, mange sykdommer/tilstander kan man faktisk gjøre noe med, og hvis ikke, er det mange som får barn via assistert befruktning eller adopsjon. Du må på ingen måte gi opp. Hvis du ikke går til legen, kan du heller ikke få hjelp hvis du trenger det. Det er bedre å vite sannheten, selv om den er ille.

Bestill time til utredning både for deg og samboer, så er dere i gang!

[Harlekin]

Verden har aldri vært rettferdig og vil heller aldri bli rettferdig.

Er utrolig irriterende med folk som klager over andres lykke og egen ulykke.

Kanskje du skal begynne å se på muligheten for å adoptere?

Anonymous poster hash: b73b8...372

[Biloba]

TS her. Takk for oppmuntrende ord. Jeg er 25 år, så synes det er vondt å vandre rundt bekjente som har en eller to (og så hun som er på vei med nummer tre).

Jeg får utrolig god støtte av min mann. Han er en god samtalepartner og er der for meg når jeg har behov for å snakke om det eler bare gråte.

Jeg har tenkt på å gå til utredning, men er redd for å få beskjed om at jeg ikke har muligheten til å gjennomføre et svangerskap...

Anonymous poster hash: 38cdd...80f

Blandet deg med en annen, er du 25 har du all verdens tid :-)

Den frykten du kjenner på nå, ganget med den tiden det tar før du går til utredning, utgjør en ganske stor belastning, gjør den ikke? Og de aller fleste kan fullføre svangerskap selv om det skulle foreligge et problem, men noen få må gjennomgå enda flere aborter, før første barn eller mellom de barna en får.

Jeg syntes det var godt å gå til utredning, selv om vi fikk bekreftet problemet og jeg fikk to uventede diagnoser. Det er greit å ha fagpersoner på saken din, og ikke bare tenke og gruble og bekymre seg på egenhånd. Husk at utredning kan vise at alt er i orden og at det er gode prognoser for neste svangerskap, noen ganger er 3 aborter bare uflaks. Og ofte kan det gjøres noe for å forbedre prognosen hvis en feil er oppdaget. Det blir litt som et mørkeredd barn, som kan få det bedre hvis det tør å kikke under sengen og se at det ikke ligger noe der. Lite sjanse for at det er noe der som ikke kan fikses :-)

[Biloba]

Verden har aldri vært rettferdig og vil heller aldri bli rettferdig.

Er utrolig irriterende med folk som klager over andres lykke og egen ulykke.

Kanskje du skal begynne å se på muligheten for å adoptere?

Anonymous poster hash: b73b8...372

Ventetid på adopsjon er visst 3-5 år har jeg hørt, fra man blir godkjent. Perspektivene er kanskje ikke helt på plass når en er så irritert over poster en frivillig oppsøker på nett at en oppfordrer folk til adoptere i stedet for å få medisinsk hjelp?

[AnonymBruker]

Beklager, men det finnes ingen dokumentasjon på at stresset med å bli gravid gjør at "kroppen jobber mot deg", det er en myte. Selvfølgelig skal man prøve å slappe av, men man blir ikke lettere gravid av den grunn.

Anonymous poster hash: b81a1...776

Beklager, men jeg jobber på laben på en fertilitetsklinikk og jo, Stress lager ubalanse, gir dårligere søvn osv og kan gjøre det vanskelig å bli gravid, og kan være med å provosere fram abort. Så desverre du tar feil. Hadde ikke tenkt å si at jeg jobber med dette, forde folk kan utgi seg for å være både det ene og det andre, men når du påstår at det ikke er skadelig å stresse så må jeg fortelle deg at du tar feil.Dessuten så hvorfor begynne å kranle om dette? Det er ikke noe dårlig tips å slappe av, å være 25 år og opptatt av å få barn er naturlig, men å la det ta over alt er ikke bra. Prøvde å gi TS et råd, men tydeligvis er det bare du som har lov til det.

Anonymous poster hash: ccb1e...417

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at man kan si at det er vondt når venner osv får barn etter barn.

Men å si det er urettferdig, syns jeg er fryktelig barnslig. Det blir som å si at du ikke innser venninnen din nr 3 fordi DU sliter? Hva hjelper det deg om hun ikke får barn? Ingenting..

Jeg skjønner som sagt at det er vondt, men jeg syns det er feil se på det som urettferdig.

Når jeg jeg fikk en kreftdiagnose syns keg det var kjipt, men ikke urettferdig. Sånn er faktisk livet, og jeg kan ikke synes at det er dårlig gjort at andre ikke får det..

Snu heller fokus

Anonymous poster hash: 445e5...faa

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at man kan si at det er vondt når venner osv får barn etter barn.

Men å si det er urettferdig, syns jeg er fryktelig barnslig. Det blir som å si at du ikke innser venninnen din nr 3 fordi DU sliter? Hva hjelper det deg om hun ikke får barn? Ingenting..

Jeg skjønner som sagt at det er vondt, men jeg syns det er feil se på det som urettferdig.

Når jeg jeg fikk en kreftdiagnose syns keg det var kjipt, men ikke urettferdig. Sånn er faktisk livet, og jeg kan ikke synes at det er dårlig gjort at andre ikke får det..

Snu heller fokus

Anonymous poster hash: 445e5...faa

Men for å spesifisere: man må selvfølgelig få lov å føle som man gjør. For min del syns jeg det er kjipt å få mensen, men snur det til at "da er jeg en mnd nærmere å bli gravid".

Og syns det kan virke fornuftig å snakke med noen profesjonelle, samt fastlegen for å begynne evt utredning.

Lykke til.

Anonymous poster hash: 445e5...faa

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at man kan si at det er vondt når venner osv får barn etter barn.

Men å si det er urettferdig, syns jeg er fryktelig barnslig. Det blir som å si at du ikke innser venninnen din nr 3 fordi DU sliter? Hva hjelper det deg om hun ikke får barn? Ingenting..

Jeg skjønner som sagt at det er vondt, men jeg syns det er feil se på det som urettferdig.

Når jeg jeg fikk en kreftdiagnose syns keg det var kjipt, men ikke urettferdig. Sånn er faktisk livet, og jeg kan ikke synes at det er dårlig gjort at andre ikke får det..

Snu heller fokus

Anonymous poster hash: 445e5...faa

Enig. De aller fleste mennesker sliter med ting i løpet av livet, og selv om jeg skjønner misunnelsen ved at andre får barn når du selv har hatt så vanskelig for å få barn betyr ikke det at det er urettferdig. Jeg har slitt i mange år med depresjon og angst etter en traumatisk og voldelig oppvekst, men jeg gikk aldri rundt og var sur på alle rundt meg som var lykkelig, og synes det var urettferdig at de var friske.

Hater når kvinner skal komme med kritikk mot noen som tar abort fordi det er så synd i dem som ikke kan få barn selv. Det angår da ikke deg på noen måte.

Anonymous poster hash: ddb1d...b9a

[AnonymBruker]

Beklager, men jeg jobber på laben på en fertilitetsklinikk og jo, Stress lager ubalanse, gir dårligere søvn osv og kan gjøre det vanskelig å bli gravid, og kan være med å provosere fram abort. Så desverre du tar feil. Hadde ikke tenkt å si at jeg jobber med dette, forde folk kan utgi seg for å være både det ene og det andre, men når du påstår at det ikke er skadelig å stresse så må jeg fortelle deg at du tar feil.Dessuten så hvorfor begynne å kranle om dette? Det er ikke noe dårlig tips å slappe av, å være 25 år og opptatt av å få barn er naturlig, men å la det ta over alt er ikke bra. Prøvde å gi TS et råd, men tydeligvis er det bare du som har lov til det.

Anonymous poster hash: ccb1e...417

Da har du vel også tilgang til dokumentasjon som bekrefter det? Jeg har hatt 5 ivf-forsøk så jeg har vært innom ulike klinikker og snakket med mange leger om dette.

Anonymous poster hash: b81a1...776

[AnonymBruker]

Beklager, men jeg jobber på laben på en fertilitetsklinikk og jo, Stress lager ubalanse, gir dårligere søvn osv og kan gjøre det vanskelig å bli gravid, og kan være med å provosere fram abort. Så desverre du tar feil. Hadde ikke tenkt å si at jeg jobber med dette, forde folk kan utgi seg for å være både det ene og det andre, men når du påstår at det ikke er skadelig å stresse så må jeg fortelle deg at du tar feil.Dessuten så hvorfor begynne å kranle om dette? Det er ikke noe dårlig tips å slappe av, å være 25 år og opptatt av å få barn er naturlig, men å la det ta over alt er ikke bra. Prøvde å gi TS et råd, men tydeligvis er det bare du som har lov til det.

Anonymous poster hash: ccb1e...417

Jeg har en veldig stressende jobb og jobber mye netter som betyr mer enn et døgn uten søvn av gangen når jeg skal ha ivf, og jeg har rådført meg med klinikken om jeg bør gjøre forandringer, men fikk beskjed om at det var ok. Jeg synes det er litt i overkant å dra ekspertkortet på et anonymt nettforum, når man jobber på labben og ivf-leger tydeligvis ikke alltid er av samme oppfatning.

Det er tvetydige resultateter på dette med stress, ulike studier gir ulike svar. Ikke minst er det vanskelig å måle stress fra person til person, og gjennom hele perioden hvor egg og sæd ferdigproduseres, befruktning, implantasjon mm.

Det er lite sannsynlig at ts stresser på seg 3 spontanaborter på, og råd om å unngå stress kan skape et slikt inntrykk. Hun stresser sannsynligvis fordi hun mister, og ikke mister fordi hun stresser. Mange får sterk sorgfølelse når de mister, og det er mye å pålegge en person å ikke skulle stresse når de har mistet 3 ganger. Da blir man redd for nye tap og at det aldri skal gå. I tillegg til at hun stresser for fortid og frykt for fremtidige fostertap, blir hun nå også stresset for at det skal være stresset som skaper abortene. Det er ikke hensiktsmessig, og det er altså uenighet om hvor mye stress kan virke inn. Det er i hvertfall fullt mulig å bære fram svangerskap under særdeles stressende forhold, som dødsfall i familien, krig, alvorlig sykdom, sterk fødselsangst osv.

Anonymous poster hash: cf24a...ea3

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at man kan si at det er vondt når venner osv får barn etter barn.

Men å si det er urettferdig, syns jeg er fryktelig barnslig. Det blir som å si at du ikke innser venninnen din nr 3 fordi DU sliter? Hva hjelper det deg om hun ikke får barn? Ingenting..

Jeg skjønner som sagt at det er vondt, men jeg syns det er feil se på det som urettferdig.

Når jeg jeg fikk en kreftdiagnose syns keg det var kjipt, men ikke urettferdig. Sånn er faktisk livet, og jeg kan ikke synes at det er dårlig gjort at andre ikke får det..

Snu heller fokus

Anonymous poster hash: 445e5...faa

Tror de fleste opplever å noen ganger ha irrasjonelle følelser når ufrivillig barnløshet har vart i 2 år. For mange skaper det sterke følelser å miste i sponabort, og føler nesten at de har mistet barnet sitt. Gang det med 3 for å få trådstarters situasjon. Jeg begynte å gråte etter å ha vært på barselbesøk i nærmeste familie. Ikke fordi jeg ikke unner dem barnet, men fordi andres liv blir en sterk kontrast til vår situasjon og det trigget mine følelser for egen barnløshet ekstra. Det klarer jeg ikke å kontrollere, og jeg tror det lureste er å bare akseptere at en av og til overveldes av negative følelser som en ikke ønsker. Hvis en skal bruke energi på å oppdra seg selv eller skamme seg i tillegg blir ingenting bedre av det.

Det er flott at du taklet din kreftdiagnose på den måten, men det er ganske vanlig å føle seg bitter og uheldig og oppleve negative følelser når andre kan det du ikke kan, både ved barnløshet, kreft og andre sykdommer og funksjonshemminger. Det er ok å ikke være perfekt alltid.

Anonymous poster hash: cf24a...ea3