Stuck i grøfta!

[AnonymBruker]

Æsj. Ting går ikke så fryktelig bra med meg om dagen.. Vet ikke hvorfor jeg skriver her, men tror jeg bare trenger å få lufta hodet mitt litt.

Jeg flytta til en stor studentby for cirka to måneder siden, og ting har vært tungt for meg siden jeg flytta. Gledet meg utrolig mye til å komme vekk fra alt det gamle, de dårlige rutinene og få en hverdag hvor jeg var opptatt med ting å gjøre hele tida, sånn at jeg ikke fikk tid til å sitte fanget med mine egne tanker.

Jeg er bare sliten. Sliten av absolutt alt. Jeg er en person som trenger litt trygghet for å føle meg komfortabel og ha det fint med meg selv, og akkurat nå er den eneste tryggheten min i denne helt nye byen kjæresten min (vi bor ikke sammen). Vi flytta opp hit samtidig, så begge to er nye i byen.

Jeg sliter med vonde tanker, hver eneste dag. Hadde det ikke vært for at jeg bor med tre andre som jeg ofte sosialiserer meg med, hadde jeg blitt sittende for meg selv og ha det vondt store deler av dagen. Jeg må holde meg selv opptatt for å ikke føle noe.

Jeg føler meg bare verdiløs og fæl, hver eneste dag. Klarer ikke se meg selv i speilet uten å bli trist, fordi jeg ikke liker meg selv på noen måter lengre. Jeg er ikke stygg, men alt er bare dritt og slitsomt, og tenker ofte at alle hadde hatt det bedre om jeg bare låste meg inne på rommet mitt og ble der.

Kjæresten min er en person som ikke gidder å holde så mye kontakt med meg i hverdagen. Bruker gjerne 10 timer på å svare meg på meldinger, tar sjeldent iniativ til å se meg og lar meg gjøre hele jobben i forholdet vårt. Jeg gir og gir, fra seksuelt til andre vanlige små ting. Iniativet hans til alt er ikke-eksisterende, og det har fått meg til å føle meg ganske liten og ubetydelig. Jeg har prøvd å prate med han, hundrevis av ganger, men han går bare i forsvarsposisjon og angriper meg helt, så jeg har gitt litt opp... I tillegg så hører han ikke etter, så alt jeg føler og kunne ønske var annerledes blir uansett aldri gjort noe med fra hans side. Er nok bare den sure klage-megga av en kjæreste.. Jeg er dessverre alt for flink til å skylde på meg selv, i alle settinger, og jeg føler bare at uansett hva jeg gjør, sier, føler, så er alt feil og jeg kunne like godt bare ikke eksistert i alles øyne.

Jeg er rett og slett deppressiv.. Har hatt en slik periode for et par år siden, og merker at jeg ikke orker tanken på å være nede i dette sorte hullet lengre. Skolearbeidet føles umulig, forholdet mitt er det kun jeg som gjør noe i, tryggheten min er ikke der og jeg har utrolig hjemmelengsel.. Har vurdert sterkt å dra hjem til kjært og nært på en liten ferie, men har nå skjønt at å rømme fra problemene mine aldri gjør det noe bedre.

Jeg tør ikke prate med typen om hvor langt nede jeg faktisk er. Jeg føler meg bare som en byrde, uansett hva jeg gjør. Jeg er redd for å være til bry og virke som en crazy tulling som ikke klarer meg selv. Tror det kan komme av tidligere kommentarer og erfaringer der han bare trekker seg totalt vekk fra meg og gjerne ignorerer meg om jeg har hatt det vondt eller noe har skjedd.. Jeg føler meg bare som verdens verste person som er stuck i en grøft hvor jeg ikke kommer meg opp av selv. Er som sagt student, så har ikke råd til psykolog og alt det der.. Jeg har uansett aldri fått noe ut av å gå til en psykolog, som jeg gjorde for noen år siden..

Jeg er bare tom. Lei av å være så jævla glad og fornøyd rundt alle, helt til jeg blir sittende for meg selv og faktisk innser hvor fucked up ting faktisk er. Lei av å late som om livet er sykt fantastisk for kjæresten min, som trydeligvis bare takler meg når jeg er sprudlende og glad.. Fake it till you make it, men det er jo så jævla håpløst..

Anonymous poster hash: 5e24b...773

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Men er det ikke bedre å være singel og heller finne en som er der for deg uansett hva? Og som ikke bare er der når du har det bra. Livet går jo opp og ned, orker du å være i ett forhold hvor den andre ikke støtter deg under de dårlige periodene?

Du virker som en fantastisk og god jente og virker som en jeg hadde kommet godt overens med. Håper du finner ut av det. Det er helt jævlig å gå rundt å ikke føle seg bra :/

Har du undersøkt om du kan få noe hjelp gjennom skolen? De har psykologer. Hva med å oppsøke ditt lokale distriktspsykiatriske senter? Gå til helsesøster?

Anonymous poster hash: ba1ac...6af

[AnonymBruker]

Kjære kjære deg. Jeg skjønner du har det vanskelig. Studentsamskipsnaden har som regel psykologhjelp, kontakt dem i din by. Gratis og ikke lang ventetid. Det høres ut som du trenger noen å snakke med, og at kjæresten din ikke vil være der for deg. Hvordan har du det ellers i forholdet?

Anonymous poster hash: 6ebb6...c41

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Men er det ikke bedre å være singel og heller finne en som er der for deg uansett hva? Og som ikke bare er der når du har det bra. Livet går jo opp og ned, orker du å være i ett forhold hvor den andre ikke støtter deg under de dårlige periodene?

Du virker som en fantastisk og god jente og virker som en jeg hadde kommet godt overens med. Håper du finner ut av det. Det er helt jævlig å gå rundt å ikke føle seg bra :/

Har du undersøkt om du kan få noe hjelp gjennom skolen? De har psykologer. Hva med å oppsøke ditt lokale distriktspsykiatriske senter? Gå til helsesøster?

Anonymous poster hash: ba1ac...6af

Jo, det hadde nok vært det letteste alternativet. Men jeg synes det ofte er dumt og alltid satse på den letteste utveien. Jeg er jo så glad i han, og jeg vet jo at han er utrolig glad i meg også. Han sier ofte at jeg nesten bare må skjønne at selvom han ikke svarer meg og gir meg den oppmerksomheten jeg trenger, så er han jo like glad i meg fordet.. Har på en måte følt at alt er min skyld, at jeg er dum og forventer for mye.. Men jeg har jo behov jeg også, som alle andre på sine områder. Jeg går en privatskole, så er ikke helt sikker på hva de kan tilby av lege/psykologtjeneser, men jeg kan kanskje sjekke det litt opp. Tør bare ikke prate med noen om hvordan jeg har det.. Venner, lærere, mamma, kjæresten.. ingen. Føler meg bare som en byrde og føler at jeg burde klart å håndtere dette selv som det er forventa at jeg skal gjøre..

Kjære kjære deg. Jeg skjønner du har det vanskelig. Studentsamskipsnaden har som regel psykologhjelp, kontakt dem i din by. Gratis og ikke lang ventetid. Det høres ut som du trenger noen å snakke med, og at kjæresten din ikke vil være der for deg. Hvordan har du det ellers i forholdet?

Anonymous poster hash: 6ebb6...c41

Jaa, jeg skal sjekke litt rundt hva det er av tilbud.. Som skrevet over her, er jeg livredd for å prate om ting og være hundre prosent ærlig om hvordan jeg har det til tider. Er akkurat som om orda bare stopper opp og formuleringene bare ikke gir betydning når jeg skal prøve å forklare noe. Forholdet er forsåvidt bra, men føler det at jeg er så ensom med tankene mine, preger ganske mye av forholdet for min del. Jeg blir ofte veldig sint og lei meg av små ting som har samlet seg i hodet mitt og irritert meg over en stund. Og det er jo ikke så veldig bra å småkrangle over mine irritasjonsutbrudd, og ender alltid opp med at jeg føler meg som verdens verste klagekjerring og får meg til å føle meg enda verre. Tror bare jeg trenger å faktisk bli hørt litt. Virkelig hørt på og forstått.

TS

Anonymous poster hash: 5e24b...773

[Flibidy Flæbidy]

Jeg tror du trenger som du kan snakke fortrolig om dette med. Kjæresten din virker dessverre ikke til å være den rette personen til det, slik jeg tolker det du skriver. Din mor eller far er jeg sikker på vil være der for deg og støtte deg, og dette tror jeg kan være en god mulighet. Psykologhjelp kan sikkert være mye til hjelp, selv om du ikke har følt det slik tidligere, men for meg har det hjulpet utrolig bare å få snakket ut om ting til noen jeg stoler på. De vil også kunne bekrefte at nei, det er ikke slik at det er bedre om du låste deg inn på rommet ditt, folk ville faktisk savnet din tilstedeværelse.

Når det gjelder kjæresten din, virker det som han enten ikke tar deg, eller problemene dine på alvor. Det virker som om dette har gitt selvtilliten din en knekk; det at du ikke engang føler deg satt pris på av kjæresten din. Mitt råd er å åpne din situasjon for ham: Snakk med ham, og vær direkte med ham. Hvis han ikke tar dette på alvor, så er han en dårlig og støtte og en dårlig kjæreste. Du må selvfølgelig vurdere om du vil fortsette forholdet ditt med ham.

Måtte bedre tider komme deg i møte

[AnonymBruker]

Jeg tror du trenger som du kan snakke fortrolig om dette med. Kjæresten din virker dessverre ikke til å være den rette personen til det, slik jeg tolker det du skriver. Din mor eller far er jeg sikker på vil være der for deg og støtte deg, og dette tror jeg kan være en god mulighet. Psykologhjelp kan sikkert være mye til hjelp, selv om du ikke har følt det slik tidligere, men for meg har det hjulpet utrolig bare å få snakket ut om ting til noen jeg stoler på. De vil også kunne bekrefte at nei, det er ikke slik at det er bedre om du låste deg inn på rommet ditt, folk ville faktisk savnet din tilstedeværelse.

Når det gjelder kjæresten din, virker det som han enten ikke tar deg, eller problemene dine på alvor. Det virker som om dette har gitt selvtilliten din en knekk; det at du ikke engang føler deg satt pris på av kjæresten din. Mitt råd er å åpne din situasjon for ham: Snakk med ham, og vær direkte med ham. Hvis han ikke tar dette på alvor, så er han en dårlig og støtte og en dårlig kjæreste. Du må selvfølgelig vurdere om du vil fortsette forholdet ditt med ham.

Måtte bedre tider komme deg i møte

Ja, tror jeg skal prøve så godt jeg kan å prate med noen jeg stoler på. Synes det er så ekkelt, for jeg føler at jeg blir sett så ned på når jeg er så "svak" som jeg føler meg. Er liksom så sterk utad, som er sprudlende og glad, tuller og tøyser og som alltid er fornøyd liksom..

Kjæresten min, som er en jeg stoler på, har nok dessverre fått smake baksidene mine, når jeg blir litt nedfor hvis jeg føler meg "fanget" i en situasjon jeg ikke kan ha helt kontroll på. F.eks hvis vi diskuterer fraværet hans i hverdagen, og han går rett i forsvar og diskusjon, når jeg egentlig bare ville fortelle hvordan jeg føler meg.. Han kan si ting som: "Jamen herregud da, jeg svarer deg jo hvertfall da! Du VET jo at du får svar uansett?? Sitter du å ser på telefonen hvert minutt og venter på et svar da eller?? " og "Men vil du at vi liksom skal være sammen 24/7 da?! Er det det du liksom vil, at vi skal henge oppå hverandre hele tida?"

Når jeg bare vil fortelle at jeg synes det er trist å tenke på at jeg føler meg litt glemt i hverdagen og synes det er fint å bli satt litt pris på, selv når vi ikke er sammen og kunne ønske litt iniativ fra hans side.. Han vrir litt på det jeg prøver å fortelle, og jeg føler han misforstår alt jeg sier. Jeg vil jo absolutt ikke kritisere eller klage..

Jeg har tendenser til å bli irritert, småfrekk og kald for å beskytte meg selv når jeg havner i sånne situasjoner.. Det er så unødvendig av meg, for jeg blir så ulik meg selv.. Det vet jeg at han merker også, så han tar seg som regel ikke nær av det.. Herregud føler meg som verdens verste person når jeg skriver det her.. Og det gjør jeg etter hver gang også. Men den klumpen i magen min og uroen/angsten i meg bare tar av, fordi jeg er så redd for å aldri være bra nok. Det er forsåvidt fint at jeg kan se selv hva jeg gjør feil, men noen ganger kunne jeg ønske at jeg kunne bli litt mer distansert og ikke-tenkende for å slippe alt stresset det gir meg i hverdagen..

Men ja. Jeg tror det nesten er bedre å legge korta på bordet, både for han og en jeg stoler skikkelig på og kan prate om det. Om han synes det er forjævlig at jeg ikke er så forbanna sterk som jeg framstår, så er det kanskje bare bedre uten han, mtp at jeg ikke trenger noen som bare vil ha meg når alt er perfekt.

Men som sagt, jeg vet ikke helt hvordan han tar det. Tror egentlig ikke at han snur ryggen til meg, men ut i fra det jeg har fått inntrykk av fra tidligere så er jeg så redd for å bli oppfatta som en sutrete dritt. Tror det er min størte frykt, å bli oppfatta som klagete, uselvstendig og sutrete.. Noe jeg dessverre nesten har blitt i mitt eget hode.

Herregud så sykt langt alt jeg skriver blir.. Kjenner bare at det er så utrolig godt og faktisk få satt ord på ting. Mye er sikkert sykt surrete og rotete i innleggene mine. Mye tanker som har lagra seg inne i hodet mitt i alt for lang tid nå, kjenner jeg. Setter hvertfall pris på svar her.

TS

Anonymous poster hash: 5e24b...773

[AnonymBruker]

kjenner meg litt igjen ift hvordan du har det med kjæresten. følte det var litt sånn med han jeg var sammen med og, følte jeg fikk lite bekreftelse på ting og følte ikke at han støtta meg så mye med valg og ting generelt i livet. han var litt sånn "du vet jo jeg liker deg, jeg trenger ikke å si det" type, og "alt går bra. gjør som du vil. jeg har ikke noe mer å komme med". dessuten kunne vi ikke snakke sammen om ting. jeg er veldig følelsesperson mens han ikke har behov for å snakke om sånne ting i det hele tatt, og freaka ut hver gang jeg måtte lufte tankene. tilslutt så holdt jeg bare alt inni meg og lata som ingenting.

vi var sammen i 2,5 år, og jeg slo opp nå i september, etter å endelig tørre å tenke seriøst over alt. jeg har ikke angra en dag. man fortjener bedre!

Anonymous poster hash: 8ed13...93c